– Vil du ha henne?
– Vil du ha henne? spurte moren til babyen som jeg holdt i armene en julikveld 2016. – Vær så snill, fortsatte hun. – Hvilken fremtid har hun med meg? Se på meg.
20. juni 2017
Av Katerina Ilievska - regional korrespondent for SOS-barnebyer, basert i Skopje i Makedonia.
Jenta lekte med skjortekragen min. Moren forventet tydeligvis et svar. Hun tullet. Gjorde hun ikke?
Født på flukt
Tusenvis av flyktninger har vært på flukt i månedsvis De har bak seg en reise i brennende varme, kraftig regn og frysende kulde. De har sovet under åpen himmel. De har vasset i støv og tråkket gjennom gjørme. Noen, som det smilende lille barnet jeg hadde i armene, ble født underveis.
– Vi er fra Kobani, forteller moren. Hun viser meg det siste bildet hun tok av familiens hjem i Nord-Syria før de dro. Bildet på mobilen viser steinhaug og ett par halve vegger.
Gravid flyktet hun fra Syria med mann og to små barn. De dro gjennom Tyrkia og over Egeerhavet til Idomeni-leiren i Hellas. Der bodde de i tre måneder, til de vestlige Balkanrutene stengte tidlig i mars 2016. Det er her den lille jenta ble født.
Morens stemme er rolig. Hun snakker om hyggelige mennesker i Idomeni-leiren som ga henne bleier og klær til babyen, og ga henne helsehjelp. – Jeg var veldig dårlig, men vi var nødt å gå videre. Vi gikk tvers gjennom Makedonia og kom til denne leiren Serbia. Vi har vært her i 12 dager nå.
En verden bak piggtråd
Familien er ikke alene. Da jeg besøkte leiren bodde omlag 2 000 mennesker i telt, rett ved den serbiske grensen mot Ungarn. Barn sov rett på bakken, og våknet hver morgen med utsikt mot et dobbelt piggtrådgjerde. Rundt 30 personer fikk lov til å reise inn til Ungarn daglig. Sårbare familier, enslige mødre med barn og funksjonshemmede ble prioritert. Ventelistene ble stadig lengre.
– Tjuefem eller tjueseks dager til, sa moren og fortalte at navnene deres var ført opp på venteliste.
– Der ser du, sa jeg, du vet at du skal videre herifra. Vi vil hjelpe deg så mye som mulig. På denne og på den andre siden. Det samme gjør andre organisasjoner. Du vil flytte og bygge et trygt, bedre liv et sted. Babyen trenger deg. Og du trenger henne også.
Moren fra Kobani var ikke overbevist. Jeg vet ikke om noen i det hele tatt registrerte fødselen hennes i Idomeni-leiren. Eksisterte hun på noen papirer? Hva om den neste personen som moren tilbød sin datter til, svarte ja?
Mens jeg snakket med henne kom kolleger fra SOS-barnebyer. De hadde med seg pakker med bleier og hygieneartikler, leker, vann og juice. Endelig så jeg litt optimisme i morens blikk.
– Navnet hennes betyr morgensol, sa moren.
– Da trenger du definitivt henne, sa jeg. – Uten henne starter ikke dagen.
Smil, så en klem
Moren smilte, løftet babyen fra fanget mitt og omfavnet meg for å si farvel. En lang klem. Jeg trengte det nok like mye som henne. Jeg trengte å vite at denne babyen ville bli værende hos moren sin.
Jeg kommer aldri til å vite om moren fra Kobani virkelig mente å gi fra seg barnet. Hvordan ville hun følt seg om jeg ville ha sagt ja? Ville det vært greit for henne at en helt fremmed person tok med seg hennes yngste? Hvor forferdelig er situasjonen, når mødre tenker at en fremmed vil være en bedre forelder for barnet enn man selv er?
Det er derfor dette er en humanitær katastrofe. Det er derfor må vi stå opp for flyktningbarn som trenger å vokse opp i sikkerhet sammen sammen med sine foreldre. Det er derfor må vi presse på for å få løsninger som setter barna i fokus.
Slik at lille Morgensol får mulighet til en trygg fremtid med mamma og pappa.
