Gå til hovedinnhold

Murat (5) lever i en ruin

Kosovo

I en ruin, uten verken vann eller varme bor Murat og familien hans. De har mindre enn lite. Murat og søsknene vokser opp i en av de familiene i Kosovo som lever i ekstrem fattigdom.

Det er ikke det at det lukter. Det er bare at det er vått. Selv luften er våt. Som i en oversvømmet kjeller etter et regnskyll. Fuktige gulvtepper dekker betonggulvet i stuen som også fungerer som både barne- og soverom. Det er vannpytter på kjøkkenet. Huset er ikke isolert, det er faktisk bare et rått betongskjelett i bunnen av en skråning i Kosovos hovedstad Pristina, med hull i taket.

Når det regner, renner vannet nedover bakken og rett inn i huset.

Taket på kjøkkenet buler nedover som en mørk vannfylt hengekøye. Her bor en familie på fem. Imir, Valbona og de tre barna deres. Behar på tre, Murat på fem og storesøster Elira på ni. De lever, som så mange andre i Kosovo på feil side av fattigdomsgrensen.

Hodepinen setter inn etter en halvtimes besøk i det våte huset. Men familien har bodd her i ti år. De har ikke råd til annet. Familien er nå en del av SOS-barnebyers program for utsatte familier.

Usynlige barn

Første gang familien fikk besøk av SOS-barnebyer stod det dårlig til. Barna sa nesten ikke noe og de gjemte seg og ville ikke svare på spørsmål. Språket deres var veldig begrenset fordi de var så understimulerte.

- Barna var nærmest usynlige, som om de ikke var helt til stede, sier Arjeta Ahmadi, psykolog og sosialrådgiver for SOS-barnebyer i Kosovo. Hun er familiens faste kontaktperson og har fulgt dem siden de ble en del av SOS-barnebyers prosjekt for utsatte familier.

Imir, er barnas far. Han gikk på grunnskolen da krigen kom til Kosovo i 1996. Krigen satte en stopper for utdannelsen og han mistet foreldrene sine. Etter krigen dro han som 16-åring alene til Pristina i håp om å finne jobb.

Her bor Murat, fem år. Foto: Morten Mejnecke

Her bor Murat, fem år.

Et dytt i riktig retning

SOS-barnebyers program for utsatte familier har ett mål. Familiene skal styrkes så barna ikke blir forlatt på grunn av fattigdom, men vokser opp i kjærlige og stabile hjem. Det krever innsats på mange plan. 

- Det begynner alltid med en samtale med foreldrene der vi sammen finner ut av hva deres utfordringer og svakheter er og hva som skal til for å gjøre situasjonen bedre. Så legger vi en plan sammen for å være sikre på at hjelpen ikke bare blir tredd over hodet på dem. De bærer ansvaret og de skal selv vokse med oppgaven, sier Arjeta Ahmedi. 

Kurs for å bli gode foreldre

Støtten til familiene er mangesidet. Foreldrene får rett og slett kurs og støtte for å være gode foreldre – noe som ikke alltid er verken lett eller naturlig når man selv har hatt en vanskelig barndom. Heller ikke selv om man elsker barna sine.

- Vi lærer foreldrene å se og høre barna sine. Å være barnas trygge havn. En de kan leke med, regne med og en som respekterer dem, sier Arjeta. 

SOS-barnebyer støtter familien hele veien. I tillegg til å styrke foreldrenes evne til å være der for barna sine får de støtte til å få barna inn i barnehage eller skole, hjelp til å få seg jobb så de kan forsørge seg selv, og støtte slik at familien kommer seg til legen.

Mange mottar trygd, men den er så lav her i Kosovo at en familie kan ikke leve av den.

Arjeta Ahmedi, psykolog og sosialrådgiver for SOS-barnebyer i Kosovo

- Da krigen sluttet var det veldig mange som pakket sine eiendeler og reiste fra landsbygda til Pristina. De fleste fant ikke noe trygt hjem og de hadde ingen utdannelse så det var vanskelig å finne jobb. Sånn er det fortsatt i dag og mange mottar trygd, men den er så lav her i Kosovo at en familie kan ikke leve av den.

Samler søppel om natten

Imir leter etter jobb hver dag, men det er så godt som umulig å finne noe arbeid i et land der 35 prosent av befolkningen er arbeidsledige. Trygden alene er ikke nok til å sørge for mat på bordet hver dag hjemme hos Imirs familie. Hver natt kjører han derfor en trillebår ut av husets kjeller og ut på søppeldyngene.

- Jeg sorterer søppel. Når jeg finner metallstumper, søppel eller papir tar jeg det med. For et kilo søppel kan jeg få 14 eurocent. For et kilo papir får jeg fem cent. Så det er mange netter som skal til, sier han.

Andre søppelsamlere er organiserte og har lastebiler de kan samle skrotet på. De roper etter Imir når de ser han. Da stikker han av med trillebåren og nattens funn.

- Jeg tar alle de jobbene jeg kan få. Det er ofte tøffe jobber og ryggen min er helt ødelagt. Men jeg må ta vare på barna mine.

Største drøm: Å kunne forsørge familien

Arjeta og Imir er i ferd med å lage en plan for hvordan Imir kan få fast jobb der han ikke belaster ryggen. Arjeta har planer om å skaffe Imir en kontorjobb i et rengjøringsfirma fordi han er så flink til å koordinere og planlegge. For Imir er ikke selve innholdet så viktig.

- Min drøm er bare å få en jobb så jeg kan forsørge barna mine. Jeg vil så gjerne gi dem alt de drømmer om, avslutter Imir.

*Barnas navn er endret av hensyn til personvern.