Brettkjøreren som bryr seg

Familien Andreas Ygre Wiig har hatt flere fadderskap, og slikt smitter. Han har vært fadder i 13 år og har fire fadderskap i SOS-barnebyer i Palestina, Hviterussland, Bolivia og Venezuela.  

Familien min er viktigst

Konkurransekarrieren er lagt på hylla, og nå formidler den tidligere verdensmesteren i snowboard frikjøringsinspirasjon til så mange som mulig gjennom stadig nye filmproduksjoner. Suksess med kleskolleksjoner og sponsorer gjør det mulig for Andreas å bruke tiden på det han liker best, å kjøre utfor de bratteste fjellsider med et brett under bena.  Han vet han er privilegert, men gjennom hele oppveksten har han også blitt fortalt hvor viktig det er å bry seg om andre. Og da gjør man som mamma sier.

Andreas er MOT-ambassadør, har fire fadderskap i SOS-barnebyer og stilt opp for Redd Barna: - Jeg har alltid trodd på SOS-barnebyer og den muligheten de gir ungene. Jeg synes det er fint å vite etter å ha fulgt et barn over en lang periode, at jeg har bidratt til et menneske som har fått muligheter.

Beviste egen viljestyrke

Andreas ville tidlig bli best i snowboard. Det ønsket kom fra ham selv, og krevde at han selv la til rette for å få trent. Etter skolen var det først lekser, så var det buss og tog og klesskift før han kunne nyte timene i Kirkerudbakken i Bærum. I tillegg laget han egen hjemmebane.

– Vi bodde i rekkehus og hadde ikke plass til trampoline. Da jeg var 13 år rigget jeg en selv i nabolaget. Den hadde utelys, slik at vi kunne hoppe og trikse om kveldene også.

Etterhvert begynte Andreas å vinne penger i snowboardkonkurranser, og etter videregående meldte han seg for et vikarbyrå for å tjene egne penger til å drive med idretten sin. Det ble spart til USA-tur, og ved en liten tilfeldighet ble han oppdaget i Mammoth Lakes i California. Han kjørte rett og slett på filmeren Nathan Yant som filmet for Mack Dawg Productions, datidens største produksjonsselskap innen snowboardfilmer. Resten er historie.

I dag tar han fortsatt turene over Atlanterhavet for å gjøre det han er aller mest glad i. Og selv om konkurransekarrieren er over, er det på ingen måte slutt på ekstremskikjøringen.

– Jeg er nok mest lik mamma. Hun er en varm, snill og litt bekymret dame, sier Andreas.

Den bekymrede Andreas ser vi i hvert fall ikke noe til, så lenge han har brett på bena.