Alle de tradisjonelle barnebyene i Colombia er nå avviklet. I stedet vokser barna opp i «vanlige» fosterfamilier. Målet er ikke bare god omsorg, men å gi barna noe som ligner langt mer på livet andre barn har. 

Mange og strenge regler

Et familiehus i en SOS-barneby i Colombia var ikke en institusjon. I hvert fall ikke på papiret.  

Likevel måtte maten måles og veies for å passe inn i ernæringstabeller. Fruktjuice, som er vanlig på matbordet i colombianske hjem, tilfredstite ikke kostholdskravene og kunne dermed ikke serveres. Alle som laget mat, måtte bruke munnbind. Krav om våken nattevakt gjorde at omsorgspersonene ikke hadde egen seng i huset, men gikk i turnus.  

Hjemmene og familiene ble på mange måter institusjonalisert, sier Esteban Reyes Trujillo, som nylig ga seg som leder for SOS-barnebyer i Colombia. 

 – Jeg spiste middag sammen med familie i en av våre barnebyer, og det eneste bestikket vi fikk var skje. Gafler og kniver var ikke tillatt fordi de potensielt sett kunne brukes til å gjøre skade.

God intensjon

Reglene hadde en god hensikt: å styrke beskyttelsen av barn i alternativ omsorg. Men nasjonale og regionale krav ble etter hvert så detaljerte at hjemmene begynte å ligne stadig mer på institusjoner.

Det reiste et grunnleggende spørsmål:

Hvis målet er å gi barn et trygt familieliv, er en fysisk barneby egentlig den beste måten å gjøre det på? 

Fra barneby til fosterfamilie

I Colombia har svaret gradvis blitt nei. SOS-barnebyer har nå flyttet alle barn ut av de tradisjonelle barnebyene. I stedet bygger SOS-barnebyer opp fosterfamilier der barn kan bli en del av en familie og et vanlig lokalsamfunn. 

Ved inngangen til 2025 fikk 947 barn og unge alternativ omsorg gjennom SOS-barnebyer Colombia. 498 av dem bodde allerede i andre fosterfamilier, mens 377 bodde i de tradisjonelle barnebyene. 

Utviklingen går altså raskt. 

Og dette er ikke først og fremst en spareøvelse. 

En plass i fosterfamilie koster riktignok under halvparten av en plass i den tidligere modellen. Det betyr at SOS-barnebyer kan gi god omsorg til langt flere barn med de samme ressursene. 

Flere voksne å støtte seg på

Tre ting går særlig igjen når barn og unge forteller om livet i fosterfamiliene, forteller Trujillo. Det første er en farsfigur.  
 
– Det er noe de fleste av de tradisjonelle våre SOS-familiene manglet. Omsorgspersonene i barnebyene var i all hovedsak kvinner, og bare noen få familier hadde mannlige assistenter. 

I fosterfamiliene får mange barn for første gang en nær relasjon til en mannlig voksen. Flere av barna har selv påpekt hvor viktig denne relasjonen er. 

– En gutt jeg snakket med trakk særlig frem fosterfaren sin da han ble spurt om livet i den nye fosterfamilien: Jeg liker ham veldig godt. Han støtter meg, han respekterer meg, og han er morsom. 

Poenget er ikke at alle familier skal se like ut. Det handler om å ha mennesker rundt seg som man kan knytte seg til, lære av og stole på.

Ikke bare «et barn i systemet» 

Det andre handler om identitet. 

I en barneby bor mange barn sammen med andre som har opplevd mye av det samme: omsorgssvikt, vold, fattigdom eller det å ha blitt forlatt. 

Det kan skape fellesskap, men også forsterke følelsen av å være annerledes.

I en fosterfamilie blir barnet del av et større nettverk. Det kan få fostersøsken, besteforeldre, tanter, onkler, naboer og venner rundt seg.

Skoleløft

Det tredje området der de ser en tydelig forskjell, er skolegangen. 

Ekstra støtte og god oppfølging med skolearbeid har alltid vært høyt prioritert i SOS-barnebyene. Men Trujillo peker på at rammene rundt dette er annerledes i en fosterfamilie, hvor skolearbeidet i større grad en naturlig del av familiehverdagen. 

– I stedet for å være omgitt av mange andre ungdommer med lignende utfordringer, får de også andre å speile seg i. En eldre fostersøster kan hjelpe med leksene, foreldrene kan følge opp skoleaktiviteter, og barnet ser hvordan søsken organiserer skole, fritid og venner.

Mange med videre

Å flytte barn fra én omsorgsmodell til en annen er en krevende øvelse. Det har vært et viktig mål å i så stor grad som mulig bevare relasjoner barna allerede har. 

Da barnebyen i Ipiales ble avviklet, valgte 11 av 12 SOS-mødre å bli fosterforeldre. Barna kunne dermed flytte videre sammen med en voksen de allerede kjente og var knyttet til.

Totalt gikk 19 tidligere SOS-mødre over til å bli fosterforeldre i forbindelse med omleggingen. 

Av 217 barn og unge som gikk ut av den tidligere omsorgsmodellen, flyttet 92 direkte til SOS-fosterfamilier. Andre gikk videre til tilbud for ungdom, andre aktører eller tilbake til sin biologiske familie. 

Ett prinsipp ble holdt fast gjennom hele overgangen: Søsken ble ikke skilt fra hverandre. 

Vanskelig overgang til voksenlivet

Tallene viser også en annen utfordring ved den gamle modellen. De tradisjonelle SOS-familiene hadde kapasitet til rundt 600 barn og unge, men bare 377 plasser var i bruk. Og av de 377 som fortsatt bodde der, var 236 over 18 år. 

– Det sier noe om hvor vanskelig overgangen til et selvstendig voksenliv kunne bli når barnebyen også var hjem, nettverk og system rundt ungdommen. En fosterfamilie kan fortsatt være en familie også etter at den formelle plasseringen er avsluttet. En familie å komme hjem til i julen. Noen å ringe når noe går galt. Søsken, foreldre og et nettverk som ikke forsvinner fordi man fyller 18. 

For unge som ikke kan flytte tilbake til sin biologiske familie, kan nettopp den tilhørigheten være avgjørende.

Fosterfamilier løser ikke alt

Å flytte ut av en barneby og inn i en fosterfamilie er ikke i seg selv en garanti for god omsorg. Det må finnes nok familier, og barnet og fosterfamilien må passe sammen. Barn og fosterforeldre trenger også god oppfølging over tid.

Det kan være særlig vanskelig å finne familier til ungdom, søskenflokker og barn med mer omfattende behov.

Derfor bruker SOS-barnebyer tid på å finne riktig familie til det enkelte barnet og følger fosterfamiliene tett. For barn som allerede kan ha opplevd flere brudd, er det særlig viktig å unngå at fosterhjemmet blir enda et midlertidig stopp.

Flere barn kan få en familie

I Colombia lever over 26 000 barn og unge i alternativ omsorg. Mer enn 11 000 av dem bor fortsatt på institusjon. 

Erfaringene fra fosterfamiliene brukes derfor også i samarbeidet med myndighetene. Målet er å bidra til at flere barn får god omsorg i en familie, samtidig som myndighetene tar større ansvar for kvalitet og finansiering.

SOS-barnebyer i Colombia samarbeider nå med sine søsterorganisasjoner i Venezuela og Bolivia om erfaringene med deinstitusjonalisering. Målet er både å nå ut til mange flere barn og familier, og gi barna en oppvekst i en familie som ikke bare ligner en familie – men som faktisk er en familie.

Les mer om vårt arbeid for en trygg oppvekst