Karin var 29 år og Herdis 21 da de møttes på en speiderleir i 1974. Året etter flyttet de sammen i Bergen.

– Og siden har vi nå slitt på hverandre, sier Herdis, og begge damene ler hjertelig.

Livslangt engasjement

Som unge og nyetablerte flyttet de til Hammerfest. Der startet også det livslange engasjementet for barn som mangler omsorg, med fadderskap i SOS-barnebyer i 1978. De flyttet etter noen år til Steinkjer, hvor de var med på å starte en frivilliggruppe for SOS-barnebyer.

Vi synes det er viktig å bidra til at andre får det bedre. Særlig fordi vi ikke kunne få egne barn, har det vært godt å støtte et arbeid som handler om å gi barn som har det vanskelig god omsorg og en ny mulighet i livet.

Enig i endring

Sammen med frivilliggruppen har de samlet inn penger til finansieringen av familiehus i fire nye barnebyer. Så kom den strategiske endringen i SOS-barnebyer, som betydde slutten på bygging av nye barnebyer. Men engasjementet deres var like sterkt.

– Vi gikk over til å bidra til tiltak for barn og familier i en vanskelig livssituasjon i Kosovo. Og vi synes endringen til SOS-barnebyer har vært veldig positiv, sier Karin.

– Det har jo ligget en god tanke bak byggingen av barnebyer, og jeg tror absolutt det har vært bra for de barna som ikke har hatt noe alternativ. Men å heller satse på den biologiske familien eller fosterfamilier i nærmiljøet, tenker jeg er en bedre løsning.

– Det jeg har lest om hvordan familier blir i stand til å utvikle nye måter å dyrke mat på og skaffer seg nytt livsgrunnlag, for eksempel, har berørt meg mye. For meg er det helt åpenbart at dette er det riktige å gjøre, legger hun til.

Vær beredt!

I 42 år har de hatt hunder, nærmere bestemt golden retrivere. Nå har de ikke lenger egen hund, men stiller mer enn gjerne opp som hundepassere for venner og bekjente. Og som vaktelfugl-passere for naboen.

– Det er nok flere som tror at vi har en ekstrainntekt fra kennelvirksomhet, men det er kun vennetjenester altså, ler Karin.

– Vi skulle jo ha tatt noen kroner for det, som kunne gått til SOS-barnebyer, skyter Herdis inn.

– Ja, det er sant, nikker Karin.

De kommer ikke til å gjøre det. Selv ikke for en god sak. De har et grunnleggende engasjement for å hjelpe andre. Det mener de begge kommer fra årene i speideren.

– Vi er speidere, det har vi vært helt fra barndommen, gjennom ungdomstiden og i hele vårt voksne liv. Fokuset i speider er å hjelpe andre, og det er derfra vi har fått de holdningene som vi har, sier Karin.

Speiderløftet om å være hjelpsom og stille opp for andre er noe de har prøv å leve etter siden.

– Vi har lett for å si ja når vi blir spurt, fordi vi vet hvor mye det betyr å få hjelp selv. Og vi får jo mange tjenester tilbake fra folk også. Jeg tror vi skal kunne klare å bo i dette huset til vi blir båret ut, fordi vi har så mange vi kan be om hjelp til ting hvis vi trenger det. Det er mange som ønsker å gi tilbake det de synes de har fått, og det er jo betryggende – særlig for oss som ikke som har barn.

Vil at arven skal utgjøre en forskjell

Siden de er uten livsarvinger, begynte de for lenge siden å tenke på dette med testamente. Med tre brødre hver, og nesten 20 tantebarn kom de frem til at det ga liten mening i å fordele arven tynt utover.

Vi ville at arven virkelig skal utgjøre en forskjell for noen. Og den største forskjellen vi kan bidra til er å gi barn i en vanskelig livssituasjon muligheten til å vokse opp med trygghet og omsorg.

Karin

– Og erfaringene vi har med SOS-barnebyer gjør oss trygge på at pengene blir brukt på best mulig måte. Siden vi ikke har barn selv, så ser vi jo på de barna SOS-barnebyer jobber for litt som våre barn, legger Herdis til.

God hjelp

De fikk hjelp av SOS-barnebyers advokat til å sette opp testamentet.

– Det var et veldig godt samarbeid med advokaten og godt å få hjelp til å sette alt opp riktig. Egentlig var det ganske enkelt, men alene ville vi nok slitt litt. Da testamentet var i boks og sendt til tinghuset, var det en veldig god følelse, sier Karin.

Nå er de i gang med å skrive fremtidsfullmakt.

– Vi har jo bestemt over vårt eget liv så langt, og det vil vi gjerne fortsette med. Da er det lurt å ha en fremtidsfullmakt og noen som kan hjelpe oss slik at ting blir som vi har ønsket det.

Vi skal alle dø…

De to har ingen problemer å snakke om hverken testament eller døden, de har et avklart forhold til begge deler.

– Vi vet jo at vi skal dø, og vi snakker om dette med andre også for å skape mer bevissthet rundt det å tenke på hva man ønsker skal skje når man ikke er mer.

Herdis

I tillegg til at de har testamentert det de etterlater seg til SOS-barnebyer, har de også donert kroppene til forskning.

– Det er mangel på legemer til medisinsk forskning og undervisning, og det kjennes godt å kunne få bidra til det, sier Karin.

– Og vi trenger jo ikke akkurat de kroppene selv når vi er ferdige med livet, konstaterer Herdis.

…men før det skal vi leve

De to har også et avklart forhold til livet – det skal leves! Og fylles med blant annet hundepass, nabohjelp, reservebarnebarn, tantebarn og grandtantebarn. Og en campingvogn.

– Ja, vi to gamle damene er farlige på veien, ler Karin. Og forteller om hvordan noen karer gjerne tar oppstilling for å se om damene klarer å rygge vogna på plass.

– Da sier Herdis alltid «nå har vi tilskuere, nå må vi få det til!»

De har planene for sommerens campingturer klare, og på sensommeren skal de til Kirkenes i bryllup til et av tantebarna. Turen dit går med Hurtigruten, som de også tar samme veien tilbake.

– Da kan vi være våkne på de strekkene vi sov sist, så vi får med oss alt, avslutter Herdis.

Lurer du på hvordan eller hvorfor testamentere?