I mange år var Francisas arbeidsplass et barnehjem i Arusha. Hun gikk turnus, og tok hånd om barn som av ulike grunner ikke kunne bo sammen med foreldrene sine.

Mer en grunnleggende behov

Etter 14 år med institusjonsomsorg, er Francisa i dag godkjent fosterforelder og en såkalt Fit Person – en person som kan ta imot barn som trenger et nytt hjem, enten midlertidig eller på lang sikt. 

Hun har fire egne barn, og gjennom årene har flere fosterbarn blitt en del av familien. 

Jeg forsto at barn trenger mer enn å få dekket grunnleggende behov. De trenger å kjenne at de hører til et sted, og at de har noen som står sammen med dem i både glede og utfordringer

Fostermor Francisa

Fra insitusjon til familie

Francisas historie speiler en større endring i måten SOS-barnebyer og myndighetene i Arusha arbeider med barn som ikke kan bo hos foreldrene sine. 

Målet er at barn, når det er til barnets beste, skal få omsorg i en familie og beholde tilknytningen til nærmiljøet fremfor å måtte flytte og vokse opp på institusjon. 

Francisa har fått opplæring i blant annet barns beskyttelse og omsorg. Samtidig er hun blitt en del av et større lokalt nettverk rundt barn som trenger alternativ omsorg. 

I Arusha-regionen er mer enn 120 lokale omsorgspersoner identifisert og fulgt opp gjennom prosjektet.

Styrken i et fellesskap

Samtidig skjer en annen endring i lokalsamfunnene rundt Arusha. 

For mange foreldre i Arusha var utfordringer hjemme lenge noe man håndterte innenfor husets fire vegger. Hvis et barn strevde, eller økonomien ikke strakk til, var det lite tradisjon for å be andre om støtte, eller snakke åpent om og dele utfordringer. 

Nå møtes foreldre og omsorgspersoner jevnlig i grupper etablert gjennom prosjektet. Her snakker de om alt fra barns behov, grensesetting og beskyttelse mot vold og overgrep til økonomi, sparing og hvordan familier kan skaffe seg en mer stabil inntekt. 

Men flere av gruppene har utviklet seg til noe mer enn et sted for opplæring. 

Ble et lokalt sikkerhetsnett

I Karatu så medlemmene i foreldregruppen at mange små barn var uten godt nok tilsyn mens foreldrene jobbet. I stedet for å vente på at andre skulle løse problemet, tok de selv initiativ.   
 
Med støtte fra SOS-barnebyer har de startet et dagtilbud der barna trygt kan leke og utfolde seg mens foreldrene arbeider. 

Gruppen stiller også opp for familier som har det vanskelig, og jobber med å etablere et eget fond som kan brukes når barn og familier raskt trenger støtte. Det som startet som en foreldregruppe, har dermed blitt et lokalt sikkerhetsnett. 

Tilpassede løsninger

Alle foreldregruppene jobber ut fra sin egen kontekst, og behov og muligheter lokalt.  

Noen har bygget opp spare- og låneordninger som gjør det mulig å investere i små virksomheter uten dyre lån. Én gruppe har utviklet en ordning der kalver fra kyr finansiert gjennom prosjektet gis videre til neste familie, slik at flere etter hvert får sitt eget dyr. 

Andre har startet felles virksomheter og bruker inntektene til å gjøre familienes økonomi mer robust. 
 
Samtalene de har i gruppene har også gjort foreldrene mer bevisst på foreldrerollen, og måten de møter barna på. Synet på at omsorgen for barna først og fremst er mødrenes ansvar, er også i endring. 

Mer enn støtte til én familie 

Det er nettopp denne utviklingen prosjektet ønsker å få til. 

SOS-barnebyer støtter barn og familier som trenger det her og nå. Men arbeidet stopper ikke der. Foreldre får kunnskap de tar med seg hjem. Fosterforeldre som Francisa blir en del av et lokalt system for familieomsorg. Foreldregrupper finner løsninger på utfordringer i eget nærmiljø og stiller opp for familier rundt seg. 

Samtidig samarbeider SOS-barnebyer med lokale fagpersoner og myndigheter om å styrke strukturene rundt barna, slik at arbeidet ikke er avhengig av at en internasjonal organisasjon blir værende. 

For Francisa har endringen fått en helt konkret form. 

Etter 14 år med omsorg for barn på institusjon tar hun nå imot dem hjemme hos seg. 

Og rundt henne skjer det samme på flere nivåer: Omsorgen flyttes nærmere barna, familier får større mulighet til å håndtere egne utfordringer – og lokalsamfunnene tar et større ansvar for at barn skal få vokse opp trygt. 

Les mer om vårt arbeid for en tryggere oppvekst