– Å lene seg på et prosjektbasert omsorgstilbud drevet av frivillige organisasjoner, er veldig sårbart for et land som vårt. 

Ordene tilhører Hope Msosa, lederen for SOS-barnebyer i Malawi. Et av mange fattige land der myndighetene verken har hatt ressurser eller vilje til å forme regler og politikk for alternativ omsorg. Barnevernssektoren har i stor grad vært avhengig av frivillige organisasjoner. Mange av dem er finansiert av givere i vestlige land.

– Når familier bryter sammen, er det først og fremst myndighetenes ansvar. Det er de som skal være førstelinjen, og ha regler og et system for å ivareta menneskene. Frivillige organisasjoner skal ikke være de som bærer byrden, men være et supplement, mener Msosa. 

Et barnevern i endring

Og nå skjer det store endringer i Malawi. Ikke bare hos SOS-barnebyer, men også på nasjonalt nivå. Etter press, påvirkning og samarbeid over flere år, har SOS-barnebyer i Malawi en stor del av æren for regjeringas nylige vedtatte barnevernsreform. Den er tydelig på at fosterfamilier skal være førstevalget når barn ikke kan bo hos sine egne foreldre. Da skal fosterfamilier i nær slekt være førstevalget. Institusjonsbasert omsorg er ikke lenger en løsning. Selv ikke når den drives godt. Det skal være siste utvei. Samtidig er det tydelig skissert hvordan systemet skal følge opp i praksis, med klare roller og ansvar, der myndighetene har det overordnede ansvaret.

– Før holdt vi i SOS-barnebyer på med vårt inne i barnebyen. Vi var en ganske lukka organisasjon, men vi har skjønt at både vi og systemet har vært nødt til å endre seg.  

– Hvorfor det? 

– Fordi vi aldri før har sett så mange utfordringer for barn på samme tid. Malawis fattigdomssituasjon er blitt stadig værre de siste 25 årene. Store klimaendringer gir ekstremvær og påvirker alle lag av samfunnet. Samtidig flyttes bistandspenger fra langsiktig utvikling til akutte konflikter. Da må vi få pengene til å rekke lenger. Skal vi få til nødvendige endringer, må vi gjøre det sammen.

Fundamentalt feil

Hva som var utslagsgivende for at SOS-barnebyer i Malawi ble en så viktig bidragsyter til å endre hele landets barnevernssystem, har flere forklaringer. Den ene er kunnskap. Allerede i 2009 samlet FN seg om forskning på institusjonsbasert omsorg, som ledet til nye retningslinjer: Barn på institusjon må få flytte tilbake til sin egen familie. Fattigdom er ikke en årsak til å skille barn og foreldre. Dette ble fulgt opp i en resolusjon fra FNs generalforsamling ti år seinere. En marsjordre om endring i verdens barnevern. Samtidig har forskningsrapport på forskningsrapport slått fast det samme: Omsorg i en familie er langt bedre for barna enn oppvekst på en institusjon.

– Det er stor forskjell på familieliknende omsorg, som har vært SOS-barnebyers modell, sammenliknet med en faktisk familie, mener Bedilu Shegen, som er SOS-barnebyers programsjef i det østlige og sørlige Afrika.  

Uansett om man har vært enig eller uenig i nedleggelsen av barnebyene, blir man som organisasjon innhentet av nasjonale myndigheters lovverk.  

Bedilu Shegen

Han forteller at i mange land har myndighetene selv vært i førersetet for utviklingen av barnevernssektoren på papiret, men ikke hatt ressurser eller kapasitet til å drive frem endringene i praksis. Dermed har de vært avhengig av at frivillige organisasjoner har vært villige til å bidra. 

Et system som må endres

– Myndighetene trenger å bli dyttet på av organisasjoner med penger. Det er også naturlig at ansatte i SOS-barnebyer kan være bekymret for sin egen arbeidsplass og at pengestrømmene forsvinner med en ny modell. Derfor tar ting tid. Samtidig har man lokalt mye kunnskap å bidra med videre. Flere steder er tidligere barnebyer gjort om til midlertidige transitthjem for barn som ikke kan bo hjemme. Samtidig jobber vi med å finne langvarige løsninger i en fosterfamilie. Vi bidrar også med opplæring av fosterforeldre og utvikling av tydelige systemer og retningslinjer.

Shegen forteller at så mange som 90 prosent av barna i flere av barnebyene i regionen, hadde foreldre som levde og som kunne være gode omsorgspersoner.  

– Besøkte du en barneby i ferier og høytider, var den som regel nesten tom. Barna hadde reist hjem til familien sin. Dette har myndighetene vært klar over, og spurt seg: «Hvorfor skilte vi dem i utgangspunktet?» Vi har brukt fattigdom som en årsak til å tilby alternativ omsorg. Det er fundamentalt feil. 

Et veiskille i barnevernet

– SOS-barnebyer er den desidert største organisasjonen på barnevernsfeltet globalt. Valgene de ulike medlemslandene tar for sine alternative omsorgstilbud, påvirker hele bransjen og skaper store ringvirkninger. Derfor synes jeg det er fantastisk hvordan mange av dem selv velger å gå bort fra barnebymodellen til fordel for ulike lokale fosterhjemsløsninger og økt vekt på forebygging, sier Amanda Griffith. 

Hun er administrerende direktør i Family for Every Child, et nettverk av 58 lokalt ledede organisasjoner fra 42 land. De jobber både med å forhindre at barn havner i institusjonsbasert omsorg, men også med å finne gode familiebaserte løsninger lokalt. 

 – Vi må erkjenne at evnen til å beskytte barn er knyttet til kulturelle, sosiale, politiske og økonomiske forhold. Det er ikke som en poliovaksine som er universell. Endringer på barnevernsfeltet må skje i den lokale konteksten et barn vokser opp i, og vi må sette de som er nærmest barna i førersetet. Vi kan ikke overføre en vestlig modell eller tankegang, og si at sånn bør dere gjøre det på familiebasert og alternativ omsorg. 

Spør barna

I de aller fleste land er familiefosterhjem svært vanlig og veldig utbredt. Om en søskenflokk mister foreldrene sine, griper storfamilien inn med største selvfølgelighet. Dette er en kulturell norm i så godt som alle samfunn

Griffith forteller at de har forsket mye på de store fordelene ved familiefosterhjem, ikke minst hvordan det påvirker barns psykologiske utvikling. 

– Spør du barnet selv, og det bør vi, vil de nesten alltid si at de ønsker å bli hos sine egne foreldre. Men når det ikke er mulig, om det er sykdom eller kanskje en av foreldrene drikker og er voldelig, vil de aldri ønske å bli plassert hos fremmede og tatt bort fra alt de kjenner. De vil bli på skolen sin, hos vennene sine og i lokalsamfunnet sitt. Det er utrolig traumatisk å bli tatt bort fra alt dette.  

Family for Every Child og andre tunge, internasjonale fagorganisasjoner som jobber for å oppfylle barns rett til å vokse opp i en familie, sier alle det samme. Det har sjeldent vært vanskeligere å være barn på denne kloden. Da må man tenke nytt, og gode krefter må finne sammen. På det området er det grunn til å være optimistisk.  

– De siste 20 årene var det mye snakk om å gå bort fra institusjonsbasert omsorg, men nå skjer det i praksis. Samtalen på feltet handler nå om hvordan vi kan forhindre at barn havner i barnevernets omsorg i utgangspunktet. Der frivillige organisasjoner og nasjonale myndigheter jobber sammen. Det er en fantastisk viktig dreining.  

Tøffere emosjonelt

– Det er ingen tvil om at vi trenger å nå flere barn. I det forebyggende arbeidet vårt kan vi vokse selv om pengene er færre, konstaterer Hope Msosa i SOS-barnebyer i Malawi.

Nå er penger frigjort til å utvide samarbeid med lokale organisasjoner. Barnebyene utvikler seg i stedet til å være en form for beredskapshjem for akuttplasseringer av barn. For SOS-barnebyer i Malawi har en nøkkel til suksess vært å få nasjonale myndigheter på samme endringsspor. Nå samarbeider de om et barnevern som er nedenfra og opp, hvor løsningene skapes der folk lever livene sine. 

For oss er det viktig å lytte til stemmene på bakken. De som er i førstelinjen og er ute i lokalsamfunnet. Det er de vi snakker med hver eneste dag, og vi tar med stemmen deres videre. Det er vi nødt til om vi skal lykkes.  

Hope Msosa

Han mener det er liten tvil om hva det betyr for et barn å vokse opp i sin egen familie og nabolag. Det kan ikke en barneby erstatte. 

– Vi opplever at barna som har vokst opp i våre barnebyer, uten mulighet til å styrke båndet til familie og slekt, har hatt det tøffere emosjonelt. De har hatt et godt liv, men de har hatt det vanskeligere med identitet og trygghet. Det som har vært deres mamma har vært en ansatt, og det er de fullt klar over.  

Les mer om hvordan vi hjelper flere barn