Marits reise

Hele livet har Marit Bjørgen kjempet for å bli best på ski. Dagen etter at Skarverennet ble avlyst, reiste hun til Zambia i Afrika for å møte barn og unge som konkurrerer i en helt annen divisjon. I kampen for en trygg barndom.

Tekst: Kristin Stoltenberg, foto: Paal Audestad

– Trygghet er det ordet jeg forbinder sterkest med min egen oppvekst. Jeg er vokst opp med foreldre som så meg, trøstet meg og utfordret meg. Uten den tryggheten, ville jeg aldri vært der jeg er i dag, sier Marit Bjørgen.

Det er den samme tryggheten hun gir videre til sin egen sønn, Marius (2). Men når hun sitter sammen med Babette (18) utenfor huset hennes i Livingstone, kjenner hun på kontrasten til eget liv.

Se filmen om Marits møte med Babette nederst i saken.

– Jeg tenker på hvor godt Marius har det. Her i Zambia er det mange barn som ikke har den omsorgen og de mulighetene han har. Det er vondt å se, sier Marit.

Støtten Babette får fra SOS-barnebyer, gjør at hun nå klarer å studere, og være mor for lille Noah. Foto: Paal Audestad
Støtten Babette får fra SOS-barnebyer, gjør at hun nå klarer å studere, og være mor for lille Noah.

Skjulte graviditeten

Babette holder den tre måneder gamle babyen inntil seg. Heller ikke denne natten er det blitt noe særlig søvn. Hun og Noah sover på noen tepper på gulvet, men den lille gutten er mye våken og krever oppmerksomhet. Da bestemoren døde for nesten fire år siden, ble Babette alene. Foreldrene døde da hun var liten og nå prøver hun å skape en fremtid for seg og sønnen. I tillegg kjenner hun et ansvar for kusinen og hennes toåring. Livet er så utfordrende at da hun skjønte hun var gravid, prøvde hun å skjule graviditeten – i frykt for å miste skoleplassen.

– Jeg var så skuffet. Hvordan skulle jeg klare å fortsette utdannelsen samtidig som jeg skulle bli mor? Jeg visste ingenting om å ta vare på en baby, eller hva barn trenger, sier Babette.

Går én time til skolen

Hun bestemte seg for å bite tennene sammen. I ukedagene står hun opp grytidlig og går én time til skolen, mens kusinen passer Noah. Ofte er hun ikke hjemme før sola går ned klokken seks. SOS-barnebyer har installert solcellepanel på taket så hun får nok lys til å gjøre lekser i på kvelden. Vi har også satt inn en låsbar dør og reparert tak og vinduer. I tillegg får hun mat og psykologisk støtte til å vokse inn i morsrollen. Babette er en del av det forebyggende SOS-familieprogrammet, som styrker familier i krise.

– Noen ganger, på kveldene, trøster jeg meg selv. Da tenker jeg på hvordan livet skal bli. Jeg setter meg ned og sier til meg selv at jeg må jobbe hardt på skolen – sånn at jeg én dag kan bety noe. Utdannelse er min eneste vei til å endre livet. Hvis jeg studerer, vil jeg lykkes. Da kan jeg gi sønnen min et godt liv, og ikke et liv med panikk og slit, sier Babette.

– Du er sterk. Jeg tror du klarer det, sier Marit.

18-åringen drømmer om å bli TV-journalist, sånn at hun kan rapportere om livet i Zambia, og om veien ut av fattigdom.

– Jeg synes det er imponerende at Babette har så sterk vilje og ønske om å endre livet, sier Marit Bjørgen.
– Jeg synes det er imponerende at Babette har så sterk vilje og ønske om å endre livet, sier Marit Bjørgen.

Etterpå, da Marit Bjørgen rusler bortover den humpete veien fra huset til Babette, utdyper hun:

– Jeg synes det er imponerende at Babette har så sterk vilje og ønske om å endre livet, og at det er mulig ved den støtten hun får gjennom SOS-barnebyer. Jeg spurte om hun var redd, men hun var ikke det. Det hadde jeg vært. Jeg ble selv mamma som 35-åringen og synes det var tøft. Jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan det er å være 18 år og alene her, sier Marit Bjørgen.

Hun er tidenes mestvinnende vinterolympier. Lagvenninnene har omtalt henne som moren på landslaget og den rauseste personene de kjenner. Etter at hun la opp i vår, har mediene jaktet på Marits nye liv. Selv har hun svart at hun ønsker å bruke livet på noe meningsfylt og viktig. Marit har i mer enn ti år støttet SOS-barnebyer, både som fadder og ambassadør for Skolejoggen. Og allerede dagen etter at hun skulle gått sitt siste skirenn i april, fikk hun mulighet til selv å se resultatene av jobben SOS-barnebyer gjør.

– Det er vanvittig godt å se at arbeidet SOS-barnebyer gjør fungerer. Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn å gi barn et trygt hjem, sier Marit. – Som et profilert menneske har jeg mulighet til å løfte frem arbeid jeg mener er viktig. Og det gjør meg godt å kunne bruke denne muligheten.

Mye latter og glede da Marit Bjørgen og barna i SOS-barnebyen filmer Skolejogg-filmen. Foto: Paal Audestad

Mye latter og glede da Marit Bjørgen og barna i SOS-barnebyen filmer Skolejogg-filmen.

Oppvarming i barnebyen

– Skolejoggen! Skolejoggen! Skolejoggen! ropene runger utover idrettsbanen i SOS-barnebyen i Livingstone.

Her bor det nesten 160 barn og unge, og i dag er de aller fleste samlet for å løpe, leke og heie sammen med Marit Bjørgen. I fjor løp over 21 000 norske barn Skolejoggen i solidaritet med barn uten omsorg. I år får de drahjelp av barna i Zambia. Sammen med Marit spiller de inn en film, som skal vises i norske klasserom i høst.

- Kom igjen, nå går vi på ski! roper Marit under oppvarmingen – til jubel og skibevegelser under en stekende sol.

Mange av barna har sett ski og snø på TV, men de har aldri hørt om Marit Bjørgen. Bortsett fra én. Chanda (16). Da han hørte at hun skulle komme, ble han så glad at han ifølge SOS-mor Rabecca Chonta hoppet opp og ned og nesten ikke kunne vente til den dagen Marit landet på flyplassen. Ikke fordi hun er verdenskjent, men fordi hun er hans fadder. Og i møte med Marit strekker han armene frem og gir henne en klem.

– Det er godt å se deg, sier Marit.

– Det er godt å se deg også, sier Chanda.

Lunsj i SOS-familien til fadderbarnet Chanda, hvor Marit Bjørgen spiser Nshima, som hun har vært med på å lage. Til venstre er SOS-mor Rabecca Chonta. Foto: Paal Audestad

Lunsj i SOS-familien til fadderbarnet Chanda, hvor Marit Bjørgen spiser Nshima, som hun har vært med på å lage. Til venstre er SOS-mor Rabecca Chonta

Mange av barna har sett ski og snø på TV, men de har aldri hørt om Marit Bjørgen. Bortsett fra én. Chanda (16). Da han hørte at hun skulle komme, ble han så glad at han ifølge SOS-mor Rabecca Chonta hoppet opp og ned og nesten ikke kunne vente til den dagen Marit landet på flyplassen. Ikke fordi hun er verdenskjent, men fordi hun er hans fadder. Og i møte med Marit strekker han armene frem og gir henne en klem.

– Det er godt å se deg, sier Marit.

– Det er godt å se deg også, sier Chanda.

Livet før barnebyen

Helt siden SOS-barnebyen åpnet for ti år siden, har Marit vært fadder for ham. Da var Chanda seks år gammel. Ifølge SOS-mor Rabecca var han sjenert og trengte litt tid på å finne tryggheten i sin nye familie.

– Livet mitt var ikke så bra før jeg kom hit, og jeg hadde ikke mulighet til å gå på skole. Nå går jeg på skole og drømmer om å bli lege, sånn at jeg kan beskytte familien min og folk som er syke, sier Chanda.

De er totalt ti SOS-søsken i familien. I dag har Chanda hjulpet moren med å lage lunsj til gjestene og han har også satt fadderen i sving på kjøkkenet. Der lager Marit maisgrøten Nshima under hans kyndige veiledning.

– Jeg er så glad for hun kom hit, og jeg vet at hun bryr seg om meg, sier Chanda.

Også for Marit Bjørgen betyr besøket mye.

– Jeg var veldig spent på å møte ham, jeg har jo fått oppleve ham gjennom brev og bilder i mange år. Men det er spesielt å møte ham i virkeligheten. Han er en rolig og snill gutt. Han hjelper til hjemme, lager mat, vasker klær og tar godt vare på de yngre søsknene. Jeg fikk se karakterene hans fra skolen og han er kjempeflink, sier Marit.

Barnebyen i Livingstone består av 15 SOS-familier. Husene ligger ved siden av hverandre med hver sin hageflekk og like inntil en leke- og idrettsplass. I tillegg er det skole og barnehage for barn i barnebyen og lokalmiljøet. I Zambia er over 46 prosent av befolkningen under 15 år. Hiv- og aids-raten er blant de høyeste i verden, og 1,4 millioner barn er foreldreløse.

– Her bor det barn som kommer fra veldig vanskelige kår. Tidligere har de kanskje ikke hatt noen ting. Ingen kjærlighet eller omsorg. Da er det godt å se den omsorgen de får fra SOS-foreldrene sine. Her har de det godt, de får kjærlighet, de har mulighet til å gå på skole, få tak over hodet, nok mat, seng, dusj og toalett, sier Marit Bjørgen.

Det er vanvittig godt å se at arbeidet SOS-barnebyer gjør
fungerer. Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn å gi barn et trygt hjem.

Ines hadde ikke penger til mat, eller til å sende Betty (12) og de åtte søsknene på skolen. Konkret støtte har gjort at barna er tilbake på skolen, og hun selger boller for 500 kroner dagen på markedet. Foto: Paal Audestad

Ines hadde ikke penger til mat, eller til å sende Betty (12) og de åtte søsknene på skolen. Konkret støtte har gjort at barna er tilbake på skolen, og hun selger boller for 500 kroner dagen på markedet.

Barna sov på gaten

SOS-barnebyer jobber med 374 familier med nesten 2000 barn i lokalmiljøene i Livingstone. I tillegg til Babette, møter Marit nibarnsmoren Ines som har fått alle sine barn tilbake på skolen ved å selge boller på markedet. Ezelia som har endret livet til mange hundre mennesker gjennom å starte fem spare- og lånegrupper. Og Judith som snart kan ta med seg barnebarna Thandi (9) og Royd (17) og flytte inn i et nytt hus. Alle har de klart å snu livet sitt gjennom konkrete tiltak i SOS-barnebyers forebyggende familieprogram.

– I tre år sov vi her, sier Judith Chirwa (71) – og slår ut med armene.

– Ofte måtte jeg tigge på gaten, sier Judith til Marit Bjørgen. Her på verandaen hun, Royd og Thandi bodde på i tre år. Foto: Marit Bjørgen
– Ofte måtte jeg tigge på gaten, sier Judith til Marit Bjørgen. Her på verandaen hun, Royd og Thandi bodde på i tre år.

Den åpne verandaen er bare et trappetrinn opp fra gaten. Et myggnett danner taket. I regntiden skylte regnet innover dem, og Judith og barnebarna måtte søke ly på en utedo. Der stod de gjennom natten, ofte plaget av lungebetennelse og diare. Og når morgenen kom og regnet ga seg, var de få eiendelene gjennomvåte.

– Da SOS-barnebyer fant meg, spurte de hvor huset mitt var. Jeg fortalte at jeg ikke hadde noe hus, og at alle de fem voksne barna mine var døde. Jeg hadde ikke penger. Ofte måtte jeg tigge på gaten og det lille jeg klarte å tjene gikk til skolepenger for barnebarna, forklarer Judith til Marit.

Trengte et hjem

71-åringen har tatt på seg sin fineste kjole, i takknemlighet for at hun får fortelle sin historie. Det er en historie som Chipo Syakayuwa, koordinator for SOS-familieprogrammene i Livingstone, mener fort kunne endt på verst tenkelig måte.

– Situasjonen var veldig utrygg. De hadde ikke mat og det var stor fare for at de kunne bli angrepet, voldtatt og drept om natten. De trengte et sted de kunne låse. Et sted de kunne kalle hjem, sier Chipo.

Hun fikk flyttet familien inn på et rom på det tidligere kontoret til SOS-barnebyer. Samtidig startet arbeidet med å bygge et nytt hus. Takket være gratis tomt og frivillig innsats, er huset snart innflyttingsklart. For Thandi, Royd og Judith betyr det at de ikke lenger trenger å bruke tiden på å overleve, men på å leve – og å bygge en fremtid.

– Som enkeltmennesker har vi mulighet til å hjelpe andre, og den er det viktig at vi benytter oss av, sier Marit Bjørgen. Foto: Paal Audestad

– Som enkeltmennesker har vi mulighet til å hjelpe andre, og den er det viktig at vi benytter oss av, sier Marit Bjørgen.

– Det gjør godt å vite at Judith og barna har et hus, og at de er oppdaget av SOS-barnebyer, som følger dem opp slik at de får mat, helsehjelp og skolegang, sier Marit Bjørgen.

Hun legger ikke skjule på at reisen til Zambia gir mange sterke inntrykk.

– Det er tøft å se, ikke minst de fattigste områdene, hvor mange barn bor i skur og ikke har noen som kan ta godt nok vare på dem. Jeg så hvor mange flere det er som trenger støtte, som ikke har tilgang på mat, skole og omsorg. Som enkeltmennesker har vi mulighet til å hjelpe andre, og den er det viktig at vi benytter oss av. Det nytter å bidra, sier Marit Bjørgen.

Navnene til barna er endret av hensyn til personvernet

Fakta om Skolejoggen

  • I 2017 deltok over 21 000 elever fra hele landet på Skolejoggen.
  • Tilsammen ble det samlet inn 780 000 kroner til SOS-barnebyers arbeid.
  • Elevene løper for barn uten omsorg. Startkontingent/distansesponsing er frivillig.
  • Skolejoggen arrangeres 20. september, eller den datoen skolene selv ønsker.
  • Les mer på www.sos-barnebyer.no/skolejoggen

Se filmen om Marits møte med Babette: 

Denne saken er hentet fra SOS-magasinet. Du finner flere saker her.