Å spjelke vinger med kjærlighet

Da jeg begynte å blogge som antisupermamma, var det med ett klart budskap: Vi trenger ikke flere mammaer som forsøker å være perfekte foreldre. Verden trenger mødre som ser utover sine egne barn.

Flyttet til Panama

Jeg vil at barna mine skal forstå at verden er større enn gatekjøkkenet på hjørnet. Og jeg tror den beste måten å lære dette på er ved å erfare det. Derfor har vi reist mye med barna. I 2014 tok vi avgjørelsen om å flytte til Panama i ett år. Der så vi grensene mellom den styrtrike overklassen, som bodde i hus store som palasser, og de fattige, som ikke hadde råd til å sende barna sine på skole.

Barna våre var med på å bygge opp et pikehjem for unge jenter som bodde i fjellene. De hadde ikke mulighet til å ta høyere utdanning enn grunnskolen, ettersom det var timevis å reise hver dag. Da hadde de to valg – enten gifte seg og bli forsørget, eller vaske for rike mennesker.

Vinn-vinn-situasjon

Pikehjemmet gjorde at jentene kunne bo i byen mens de gikk på skole.

Ennå snakker barna våre om hvordan de har vært med på å endre livet til disse jentene. Så mye har det betydd for dem å gi noe til noen som trengte det. Derfor er det å gi en vinn-vinn-situasjon for begge parter. Både for den som er med på å gjøre en forskjell, og den som opplever forskjellen.

Det var derfor naturlig for oss å si ja til å bo i SOS-barnebyen i Nepal i en måned. Barna var likevel ikke helt forberedt på kultursjokket. Trafikken i Nepal er støvete, bråkete og uten regler (eller, de har regler, som de sier, de bare følger dem ikke). Søppel langs veikanten. Løshunder. Telt med klessnorer og provisoriske dusjer utenfor.

Så kjørte vi opp til SOS-barnebyen, og alt endret seg. Atmosfæren var stille og fredelig. Rundt husene var det små, grønne hager med blomster i alle farger. Et lite gullfarget tempel.

På parkeringsplassen sto SOS-mødrene i skinnende sarier og hilste oss med hendene samlet foran brystet. Foran dem sto barna, spente, stille, storøyde.

Barna kom bort og la håndlagede bånd rundt halsen vår. Nederst sto det med hvit skrift:

No child should grow up alone.

Så spilte de fiolin for oss, andektige og synkront. Jeg holdt hendene over skuldrene til mine barn og kjente hvordan det vibrerte i kroppene deres. Helt ut i fingertuppene kjente jeg det:

Følelsen av å være velkommen, helt på ekte, som om de hadde ventet på oss bestandig.

Rutiner og oppgaver

Overalt i barnebyen ble vi møtt av det samme: Åpenhet og smil, raushet og varme. De ga oss det de kunne og alt vi trengte: Husly og mat, varme og tilhørighet. Føl deg som hjemme. Alt mitt er ditt.

Det gjorde alt enkelt. For våre barn også. I en kultur der alt er totalt annerledes. Der de mener ja når de rister på hodet, maten har ukjent krydder, språket er ugjenkjennelig, hygienen annerledes.

Vi ble innlosjert i gjestehuset ved siden av SOS-moren Sabitre og hennes åtte barn. Fra dag én ble vi en uløselig del av denne familien og deres daglige rutiner. Mellom fem og syv om morgenen var det ulike aktiviteter, som taekwondo og yoga. Klokken syv var det te og kjeks. Så studerte barna. Klokken ni var det frokost. Deretter skiftet barna til uniform og gikk til skolen. Klokken 13 var det snacks. Så var det tilbake til skolen igjen. Etter skolen, rundt klokken 14 var det lekser og ulike aktiviteter. Klokken 19 var det middag, og rundt klokken 21 var det i seng. Hver onsdag og lørdag var det kjøtt til middag. Hver fredag etter skoletid vasket familien klær sammen, ute, under solen.

Barna kjente rutinene og hadde sine oppgaver knyttet til dette. Noen dekket bordet, andre serverte maten, en hjalp et mindre søsken med lekser, en annen hang opp tøy.

Alle kjente sin plass i familien og visste hva de skulle gjøre. Oppgavene ble utført uten masing og kjefting, klaging og sutring.

Forsøker å forstå

- Hvordan gjør du det, spurte jeg Sabitre, og hva når de ikke gjør som de skal, blir du aldri sint?

Vi satt på gresset sammen, utenfor huset hennes, og renset grønnsakene for insekter mens barna var på skolen.

Jeg tenkte på hvor mange ganger jeg eksploderer når det flyter sokker og søppel på gulvet, hvordan barna oppfører seg som om Mount Everest skal bestiges når jeg spør om de kan stikke på butikken.

- Det hjelper ikke å bli sint, svarte Sabitre, mens hun plukket en bladlus ut av blomkålen og slapp den ned på gresset. - Jeg må heller forsøke å forstå hva disse barna har vært gjennom. Mange av dem har aldri hatt en egen tallerken. Sett en seng. Fått en klem. Gått på skole. Jeg kan ikke forvente det samme av dem som av de andre. Men det vil komme, med tid og tålmodighet. Vi snakker med rolig stemme og utfører våre daglige oppgaver. Etter hvert vil de gjøre det samme. Og jo mer vi fokuserer på det gode i dem, fremfor det motsatte, jo mer vil de selv fokusere på dette.

Såret innvendig

I huset til Sabitre hersker ro, omsorg, humor. Det smitter over på barna. Det er vanskelig, nærmest umulig, å forestille seg hva mange av dem har vært gjennom.

Han som mistet sin mor i sykdom og deretter var vitne til at faren langsomt drakk seg i hjel. Ennå husker han blikket da faren falt om. Så er alt svart helt frem til livet i SOS-familien. Hun som var ti år da hun mistet begge foreldrene og måtte bo på gaten og forsørge søstrene ved hjelp av strøjobber. Den fire år gamle jenta som lå under moren sin i 18 timer under jordskjelvet for tre år siden. Da de gravde dem frem, var moren død. Jenta hadde bare noen skrammer. Innvendig må det ha sett helt annerledes ut.

En ny start

Barna har opplevd å miste det barn over hele kloden er aller mest redd for å miste: Mamma og pappa. Selve grunnfundamentet i livet. Alt som er trygt og kjært.

Så får de en ny start. Et hjem, med en omsorgsfull mor og søsken. Biologiske søsken, hvis de har, og nye søsken. En seng. Mat. Hjelp til lekser. Mulighet for å få en utdanning og bygge et liv etter SOS-barnebyer.

Jeg snakker med Jyotsana, som har vokst opp i barnebyen. Nå jobber hun selv i barnebyen og har to små døtre. Livet her har gitt meg alt, sier hun. En mulighet til å få et godt liv, utdanne meg og gi tilbake. Jeg spør henne om hun kan forestille seg hvordan livet hadde vært hvis hun ikke hadde kommet hit. Jeg orker ikke, sier hun, for alt jeg kan se er mørke.

Ro og aksept

Da jeg fikk tre barn. var jeg redd jeg ikke skulle klare å bli like glad i dem. Men det ble jeg. Hadde de falt ut av båten vet jeg ikke hvem jeg skulle strukket meg etter først.

Sånn er det tydeligvis når man har åtte barn også. Men hvordan klarer Sabitre å se og gi oppmerksomhet til hvert enkelt barn?

Det er ikke nødvendig å spørre. Det skinner gjennom i alt hun gjør. Et sårt blikk fra en av guttene, hennes hånd over kinnet. En som ikke vil spise, hun som setter seg ned og spiser ved siden av henne. En som slår i veggen, hennes hånd over skulderen hans, jeg er her.

Sabitre tar også våre tre barn under sine vinger og behandler dem som sine egne. Hun bekymrer seg når de ikke spiser opp maten sin, setter på plaster når de slår kneet, leter etter personligheten deres. Og når hun ser hvem de er, trekker hun frem styrken deres og ser humoristisk på andre særegenheter. Viser en aksept og ro overfor sider jeg kan irritere meg over og forsøke å endre. Alle barn er ulike, sier hun, de må få være seg selv.

Fugleunger uten rede

«It takes a village to raise a child», er det et uttrykk som heter.

Barna i SOS-familiene er fugleunger som ble født uten et rede. Eller redet ramlet sammen under dem, og de traff bakken med et brak. Hjelpeløst famlet de rundt i støvet, helt til noen fanget dem opp og ga dem en ny start. I SOS-redet blir vingene spjelket med kjærlighet. Her får de bo helt til de kan fly selv.

SOS-foreldrene har sine egne barn, og de føler et kollektivt ansvar for alle ungene i barnebyen. Barna løper fra hjem til hjem, slår ring og spiller fotball på gresset mellom husene, og overalt er det et øye, en trygg voksenperson som sørger for grenser.

Dette er alt et barn trenger: Trygghet og grenser. For i dette bor også kjærligheten.

Se dokumentaren der Kristine forteller:

Du kan kan gi flere barn en ny start!