- Jeg er ikke foreldreløs

Det er seks år siden Anna flyttet inn i SOS-familien i Pushkin utenfor St. Petersburg i Russland. Der fikk hun hjelp til å forsone seg med fortiden – og tro på fremtiden.

- Da mamma og pappa ble skilt, begynte mamma å drikke. Først var det bare litt, men så ble det mer og mer. Etter hvert begynte hun å slå meg, sier Anna.

Hun gikk på skolen med tydelige blåmerker på kroppen. Klassekameratene lo av henne og etter hvert skjønte læreren hvordan hun hadde det hjemme. Sammen med myndighetene ble det bestemt at 12-åringen skulle flytte til barnebyen i Pushkin.

- Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hit. Her skulle jeg få en ny familie med søsken og middag hver dag, minnes Anna.

Mamma Svetlana

Hun løfter opp katten Maroisa og gir den en god klem. Nå består familien hennes av SOS-mor Svetlana (46), tvillingene Akelia og Calina (13), Dimitria (13), Mikail (17) og Pjotr (15). Det romslige huset danner et tun med ti andre boliger. Til sammen utgjør det SOS-barnebyen. De 54 barna som bor her har foreldre som av ulike årsaker ikke klarer å ta vare på dem - på grunn av rus, fysisk eller psykisk sykdom, fengselsopphold, eller at de har forlatt dem. Noen er også døde. I hvert av husene bor det én SOS-forelder og mellom fire og åtte barn.

- Jeg er ikke foreldreløs. Alle barna i barnebyen har en ekte mor, slik føles det i hvert fall. Det er viktig å ha en man kan kalle mamma. En som stryker deg over håret før du legger deg og sier «god natt, solen min», sier Anna.

En sånn mor er Svetlana.

- Jeg føler meg lykkelig, og jeg er sikker på at livet her er minst like bra som i vanlige familier, sier Anna.

Annas trygge plattform

Hun sitter på rommet sitt. På sengen ligger fotoalbum fra de første årene av livet hennes. Anna viser bilder av faren som tuller og henger henne opp i et tre etter klærne, moren som holder rundt henne. Besteforeldrene.

- Mitt aller første minne er av bestefar. Vi leker gjemsel og jeg løper inn i det høye gresset og tror at jeg kan gjemme meg for ham, smiler Anna.

Ikke alle minnene er like gode å ta med videre i livet. I SOS-barnebyen har Anna jobbet tett med psykolog for at veien fremover skal bli best mulig, og at det som er vanskelig blir bearbeidet og parkert. Det skaper en trygg plattform hun kan bygge livet sitt på.

- Jeg var veldig knyttet til besteforeldrene mine og gråt da de døde. Med moren min var det ikke på samme måten. Jeg tenker at hun bare var en som fødte meg. Ikke alle er like heldige med familien sin, sånn er det bare – og jeg får det ikke bedre av å dvele ved det, sier Anna.

Også faren hennes er død, bare 29 år gammel.

Vil inspirere andre

Gradvis har de vonde erfaringene sluppet taket. For Anna har teaterklubben vært god terapi. Der kunne hun ikle seg roller og dykke inn i spennende verdener – samtidig som hun fikk gode venner og ble trygg på seg selv.

- Egentlig hadde jeg lyst til å bli skuespiller, men det er et tøft yrke. Jeg vil gjerne ha barn, og det er ikke så lett å kombinere med et liv på scenen, sier Anna – som nå tar bokføring og regnskap på skolen og håper å fortsette å studere til å bli byggingeniør.

- Livet består av muligheter, og jeg håper at min historie kan inspirere andre barn som ikke har det så greit. Jeg vet at livet kan endre seg til det bedre, sier Anna.

Navnene på søsknene er endret.