Alltid beredt!

Karin og Herdis møttes på speiderleir i 1974. Siden har det vært de to, og et liv med flere firbeinte, et sterkt engasjement for menneskene rundt dem og et ønske om å være til nytte for andre. Nå har de også valgt å testamentere arven til SOS-barnebyer.

Etter mange år som faddere og frivillige har Karin og Herdis også valgt å testamentere arven sin til SOS-barnebyer.

Karin var 29 år og Herdis 21 da de møttes på en speiderleir i 1974. Året etter flyttet de sammen i Bergen.

– Og siden har vi nå slitt på hverandre, sier Herdis, og begge damene ler hjertelig.

Karin Bardal – 81 år, fra Steinkjer, pensjonert lærer og rektor.
Herdis Vangsnes – 73 år, fra Bergen, utdannet sykepleier, pensjonert pleie- og omsorgsleder i Steinkjer kommune.

Har testamentert arven til SOS-barnebyer.

Livslangt engasjement

Som unge og nyetablerte flyttet de til Hammerfest. Der startet også det livslange engasjementet for barn som mangler omsorg, med fadderskap i SOS-barnebyer i 1978. De flyttet etter noen år til Steinkjer, hvor de var med på å starte en frivilliggruppe for SOS-barnebyer.

Vi synes det er viktig å bidra til at andre får det bedre. Særlig fordi vi ikke kunne få egne barn, har det vært godt å støtte et arbeid som handler om å gi barn som har det vanskelig god omsorg og en ny mulighet i livet.

Enig i endring

Sammen med frivilliggruppen har de samlet inn penger til finansieringen av familiehus i fire nye barnebyer. Så kom den strategiske endringen i SOS-barnebyer, som betydde slutten på bygging av nye barnebyer. Men engasjementet deres var like sterkt.

– Vi gikk over til å bidra til tiltak for barn og familier i en vanskelig livssituasjon i Kosovo. Og vi synes endringen til SOS-barnebyer har vært veldig positiv, sier Karin.

– Det har jo ligget en god tanke bak byggingen av barnebyer, og jeg tror absolutt det har vært bra for de barna som ikke har hatt noe alternativ. Men å heller satse på den biologiske familien eller fosterfamilier i nærmiljøet, tenker jeg er en bedre løsning.

– Det jeg har lest om hvordan familier blir i stand til å utvikle nye måter å dyrke mat på og skaffer seg nytt livsgrunnlag, for eksempel, har berørt meg mye. For meg er det helt åpenbart at dette er det riktige å gjøre, legger hun til.

Karin og Herdis har testamentert arven til SOS-barnebyer.
Karin og Herdis har testamentert arven til SOS-barnebyer.

Vær beredt!

I 42 år har de hatt hunder, nærmere bestemt golden retrivere. Nå har de ikke lenger egen hund, men stiller mer enn gjerne opp som hundepassere for venner og bekjente. Og som vaktelfugl-passere for naboen.

– Det er nok flere som tror at vi har en ekstrainntekt fra kennelvirksomhet, men det er kun vennetjenester altså, ler Karin.

– Vi skulle jo ha tatt noen kroner for det, som kunne gått til SOS-barnebyer, skyter Herdis inn.

– Ja, det er sant, nikker Karin.

De kommer ikke til å gjøre det. Selv ikke for en god sak. De har et grunnleggende engasjement for å hjelpe andre. Det mener de begge kommer fra årene i speideren.

– Vi er speidere, det har vi vært helt fra barndommen, gjennom ungdomstiden og i hele vårt voksne liv. Fokuset i speider er å hjelpe andre, og det er derfra vi har fått de holdningene som vi har, sier Karin.

Karin og Herdis har et grunnleggende engasjement for å hjelpe andre.

Speiderløftet om å være hjelpsom og stille opp for andre er noe de har prøv å leve etter siden.

– Vi har lett for å si ja når vi blir spurt, fordi vi vet hvor mye det betyr å få hjelp selv. Og vi får jo mange tjenester tilbake fra folk også. Jeg tror vi skal kunne klare å bo i dette huset til vi blir båret ut, fordi vi har så mange vi kan be om hjelp til ting hvis vi trenger det. Det er mange som ønsker å gi tilbake det de synes de har fått, og det er jo betryggende – særlig for oss som ikke som har barn.

Herdis ønsker velkommen til Barnebymarsj på Steinkjer i 2017.

Vil at arven skal utgjøre en forskjell

Siden de er uten livsarvinger, begynte de for lenge siden å tenke på dette med testamente. Med tre brødre hver, og nesten 20 tantebarn kom de frem til at det ga liten mening i å fordele arven tynt utover.

Vi ville at arven virkelig skal utgjøre en forskjell for noen. Og den største forskjellen vi kan bidra til er å gi barn i en vanskelig livssituasjon muligheten til å vokse opp med trygghet og omsorg.

Karin

– Og erfaringene vi har med SOS-barnebyer gjør oss trygge på at pengene blir brukt på best mulig måte. Siden vi ikke har barn selv, så ser vi jo på de barna SOS-barnebyer jobber for litt som våre barn, legger Herdis til.

To eldre par sitter ute i en hage og holder hverandre i hendene.

Les også

Hvorfor testamentere til SOS-barnebyer?

God hjelp

De fikk hjelp av SOS-barnebyers advokat til å sette opp testamentet.

– Det var et veldig godt samarbeid med advokaten og godt å få hjelp til å sette alt opp riktig. Egentlig var det ganske enkelt, men alene ville vi nok slitt litt. Da testamentet var i boks og sendt til tinghuset, var det en veldig god følelse, sier Karin.

Nå er de i gang med å skrive fremtidsfullmakt.

– Vi har jo bestemt over vårt eget liv så langt, og det vil vi gjerne fortsette med. Da er det lurt å ha en fremtidsfullmakt og noen som kan hjelpe oss slik at ting blir som vi har ønsket det.

Vi skal alle dø…

De to har ingen problemer å snakke om hverken testament eller døden, de har et avklart forhold til begge deler.

– Vi vet jo at vi skal dø, og vi snakker om dette med andre også for å skape mer bevissthet rundt det å tenke på hva man ønsker skal skje når man ikke er mer.

Herdis

I tillegg til at de har testamentert det de etterlater seg til SOS-barnebyer, har de også donert kroppene til forskning.

– Det er mangel på legemer til medisinsk forskning og undervisning, og det kjennes godt å kunne få bidra til det, sier Karin.

– Og vi trenger jo ikke akkurat de kroppene selv når vi er ferdige med livet, konstaterer Herdis.

…men før det skal vi leve

De to har også et avklart forhold til livet – det skal leves! Og fylles med blant annet hundepass, nabohjelp, reservebarnebarn, tantebarn og grandtantebarn. Og en campingvogn.

– Det er så mye å se og oppleve. Og med campingvogn kommer vi oss ut og rundt, sier Herdis.

– Ja, vi to gamle damene er farlige på veien, ler Karin. Og forteller om hvordan noen karer gjerne tar oppstilling for å se om damene klarer å rygge vogna på plass.

– Da sier Herdis alltid «nå har vi tilskuere, nå må vi få det til!»

De har planene for sommerens campingturer klare, og på sensommeren skal de til Kirkenes i bryllup til et av tantebarna. Turen dit går med Hurtigruten, som de også tar samme veien tilbake.

– Da kan vi være våkne på de strekkene vi sov sist, så vi får med oss alt, avslutter Herdis.

Lurer du på hvordan eller hvorfor testamentere?