Meny Lukk
Antonio i dansen. Foto: Ingunn Eriksen
Antonio i dansen. Foto: Ingunn Eriksen

Brukket arm og stort smil

Antonio møter oss på Fagforbundets årlige vaffelfest i Huambo med gipset arm, bukser som sagger trendy og et stort smil.

– Det er fra fotballen, sier Antonio, og peker på armen i gips.

Vi spør om han fremdeles spiller fotball hver dag, men nei – det gjør han ikke. Drømmen om å bli fotballproff er lagt på hylla. Nå trener han bare to dager i uken. I tillegg er han fortsatt en habil danser, og har delvis ansvaret for barnebyens dansegruppe.

Antonio og hans to yngre søsken var blant de aller første barna som fikk et nytt hjem i en SOS-familie, da barnebyen åpnet i 2010. Nå har han blitt 18 år, men fordi han ikke hadde fått noe som helst skolegang før han kom til barnebyen, går han fremdeles på ungdomsskolen. I tillegg til skolen tar han yrkesopplæringskurs.

Fremtidsplanene er absolutt ikke spikret, men både mattelærer og elektroteknikker frister. Høy arbeidsledighet gjør at mange ungdommer satser på to utdanninger, for å ha flere ben å stå på. Antonio er også en samfunnsengasjert gutt, og litt bekymret for Angolas mange utfordringer. En av dem er narkotika.

– Det er mange unge som bruker narkotika, og det er viktig at Angola som land kan hjelpe dem som har problemer med narkotikabruk.

Våre tema