Gjennom 20 år i Huambo, Angola, har Fagforbundet sett både barn og omsorgsmodellen vokse seg ut av barnebyen.
Mørket er i ferd med å senke seg over barnebyen i Huambo, der nå utflyttede ungdommer og unge voksne har kommet tilbake for å møte noen av dem som har stått ved dem hele barndommen deres:
Fagforbundet, på denne turen representert av barnebykontakter fra fylkene, folk fra administrasjonen og politisk ledelse. Fra Kirkenes, Fredrikstad, Gjøvik og Lier, via Paris, har de reist først til den angolanske hovedstaden Luanda som speiler seg i det sørøstlige Atlanterhavet, rett nord for Namibia og Sør-Afrika. Og så videre, 600 kilometer innover landet og Bié-platået 1700 meter over havet.
Den forrædersk hullete fotballbanen er krysset hoppende, med samlede bein, i like hullete, norske postsekker som forteller sin egen historie om gjensynsglede og et langvarig samarbeid.
Siden 2005 har Fagforbundet samlet inn mer enn 130 millioner kroner til SOS-barnebyers virksomhet akkurat her.
Det gjorde sterkt inntrykk å høre ungdommene som har bodd i barnebyen, og som nå enten studerer eller har startet egen bedrift, fortelle om hvordan de selv ønsker å bidra til lokalsamfunnet.
Helene Skeibrok, politisk nestleder i Fagforbundet
Ungdom gir tilbake
– Vi har klart å skape og forankre et eierskap til solidaritetsprosjektet. Tillitsvalgte og medlemmer er stolte over arbeidet som er gjort, og jevnlige oppdateringer, reiser og møter har bidratt til at en har god kunnskap om det. Og så er det alle ildsjelene som har bidratt til å holde engasjementet oppe, sier Helene Skeibrok.
Som førstereis ble den politiske nestlederen i Norges største arbeidstakerorganisasjon grepet over menneskene hun møtte, og hvor lite som av til skal til for å snu én skjebne til en annen.
– Det gjorde sterkt inntrykk å høre ungdommene som har bodd i barnebyen, og som nå enten studerer eller har startet egen bedrift, fortelle om hvordan de selv ønsker å bidra til lokalsamfunnet, sier Skeibrok.
Søskenflokken som ble alene…
På de 20 årene i Huambo har Fagforbundet sett ikke bare barn bli voksne, men også barnebymodellen endre seg. Verden over er SOS-barnebyers arbeid dreid i mer forebyggende retning, der målet fortsatt er at alle barn skal vokse opp i en familie, men helst sin egen der det med litt hjelp og støtte er mulig.
Som 24 år gamle Adelha Matheus. I et nabolag litt utenfor sentrum av byen, i bakgården der et enslig tre gir akkurat nok skygge til tre plaststoler, forteller hun fagforeningslederen om hvordan hun tre år tidligere plutselig sto alene med ansvaret for sju småsøsken.
I Angola ville det fort betydd en familie som ble spredt, for de vindene som gjerne blåser når slike kriser oppstår: To barn til en tante her, ett barn til en onkel der. Kanskje én eller to til en barneby.
Men ikke denne gangen.
… og holdt fast i hverandre
Via den lokale kirken fikk Matheus kontakt med SOS-barnebyer og tilbud om å være med i deres familiestyrkingsprogram. Ville hun prøve å ta vare på søsknene, skulle SOS-barnebyer stå ved henne og dem over tid – med den individuelt tilpassede støtten de til enhver tid trengte.
– Det vanskeligste har vært når de yngste har vært syke, men jeg har ikke angret. Takk gud for at vi ble med i programmet, sier Adelha Matheus.
Tre år senere har de fått hjelp til å sette i stand huset. Kurs i barneoppdragelse. De to eldste brødrene er kurset i bygnings- og elektroarbeid, Adela selv som frisør med støtte til å åpne sin egen salong. Slik er de flere som sørger for at familien – som fortsatt holder sammen – har en inntekt.
– Det vanskeligste har vært når de yngste har vært syke, men jeg har ikke angret. Takk gud for at vi ble med i programmet, sier hun.
Nybrottsarbeid
Når Helene Skeibrok møter Adelha Matheus i 2025, er det nesten 20 år siden barnebyen i Huambo åpnet. I en del av byen der det verken var infrastruktur for strøm eller vann, reiste de seg; Finnmarkhuset, Hordalandshuset, Østfoldshuset – oppkalt etter fylkeslagene som finansierte dem.
Konseptet barneby var velprøvd, men samarbeidsavtalen mellom SOS-barnebyer Norge og Fagforbundet et nybrottsarbeid. Fagforbundet betalte for etablering og drift av en hel lokasjon gjennom et spleiselag som fortsatt fungerer. Medlemmer er private givere, hvert fylkeslag har sine innsamlingsaksjoner, Fagforbundet sentralt garanterer for et minstebeløp og i stedet for blomster og andre tradisjonelle gaver til foredragsholdere gis et solidaritetsbevis som markerer en overføring til barnebyen.
– Fagforbundet var forut for sin tid, og var tydelige på at de private fagforbundgiverne ikke skulle bli barnefaddere som kopler støtten til enkeltindivider. I stedet skulle støtten deres gå til alt SOS-barnebyer gjorde i Huambo, fra å drive barneby, barnehage og å samarbeide med myndighetene om den lokale skolen til å bygge vannposter som har gitt hele lokalsamfunn rent vann, sier Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer.
Takket være Fagforbundets støtte er det bygget brønner som gir rent vann nær folk bor. Tidligere måtte mange gå en time hver vei for urent vann – ofte langs trafikkerte og farlige veier. Nå er hverdagen både tryggere og enklere.
Når ut til flere
Nå, 20 år senere, er SOS-barnebyer Norge i ferd med å fase ut alle barnefadderskap. Økt bevissthet rundt personvern og programendringene til mer forebyggende arbeid med familier og lokalsamfunn, gir behov for en høyere andel ikke-øremerkede midler som kan brukes slik de som er nærmest barna ser gir mest effekt.
– Endringer som er viktig og riktig, sier Helene Skeibrok.
– Man kan nå ut til flere barn og familier i lokalsamfunnet, samtidig som det er viktig med god og individuell oppfølging. Flere familier kan holde sammen ved å få veiledning, støtte og oppfølging ut ifra deres behov.
Følger opp barna på utsiden
Hva med ungdommene som bodde i barnebyen? Noen av dem har flyttet for seg selv, andre er gjenforent med sin biologiske familie – en tante eller en bestemor som gjennom kartlegging og støtte er funnet egnet for å ta vare på dem.
– Den økonomiske situasjonen i landet har gjort mange familier sårbare. Når familier har økonomiske problemer er sannsynligheten svært høy for at foreldrene forlater barna sine. Når vi kun hjelper et fåtall mennesker, klarer vi ikke få stor nok påvirkning, sier Andresa Loureiro.
På tross av at de ikke bor innenfor barnebyens fire vegger lengre, fortsetter vi å følge opp og støtte dem. Andresa Loureira, leder SOS-barnebyer Huambo
Inne på kontoret i den svale murbygningen forteller lederen for SOS-barnebyer Huambo om mange tilvenningsmøter med barn fra barnebyen og deres biologiske familie, Alt var ikke perfekt, de gjerne skulle hatt flere sosialarbeidere, men alt i alt er hun fornøyd med hvordan reintegreringen har foregått.
– På tross av at de ikke bor innenfor barnebyens fire vegger lengre, fortsetter vi å følge opp og støtte dem. Vi håndterer også risikoer, for vi vet at de eksisterer, sier Loureiro.
Nye samarbeid gir effekt
Noen SOS-mødre bor fortsatt i barnebyen, men med langt færre barn. Noen leier for sine egne familier. Det snakkes om beredskapshjem for akuttplasseringer, slik vi også kjenner fra Norge, og nye initiativer vokser fram.
Et større undervisningsbygg huser arbeidstrening for ungdom i lokalsamfunnet, finansiert av myndighetene. Nye jordbruksprosjekter i samarbeid med FN skal gi deltakerne inntektene de trenger for å ta vare på barna sine og beskytte det lokale økosystemet.
Samarbeidet gror, Helene Skeibrok og resten Fagforbundet plantet hvert sitt tre ved en lokal skole.
– Møtene med noen av de som gjennom lokalsamfunnsprogrammet har fått opplæring og bidrag til startlån, og med det muligheten til å skaffe seg en inntekt og forsørge seg selv og familien, viste meg hvor mye medlemmer i Fagforbundet har bidratt til å gjøre en forskjell i mange barn og unge og familiers liv, sier Helene Skeibrok.
Vil du vite mer om Fagforbundet og støtten de gir?
