Sterkere enn flommen
Klimaendringer tok både hjem og inntektsgrunnlag, men ikke motet fra Mukty. Som mor til to døtre har hun ikke bare bygget opp et nytt livsgrunnlag. Hun har også klare planer for hvordan de skal få flere muligheter enn det hun selv har hatt.
Elven pleide å ligge et stykke unna. Nå kommer den nærmere for hvert år.
Livsgrunnlaget som forsvant
I en liten landsby nær Khulna i Bangladesh bor Mukty sammen med ektemannen Kongkon og døtrene deres. Kongkon er fisker, og i mange år var det han som forsørget familien. Men klimaendringene har gjort livet mer uforutsigbart. Fangsten ble mindre for hvert år, og inntektene fulgte etter. Det ble stadig vanskeligere å få pengene til å strekke til.
Så kom vannet.
– For bare ett år siden var elven hundre meter unna huset vårt, forteller Kongkon.
Familien måtte stå og se på mens vannmassene rev med seg hjemmet deres. På kort tid mistet de det de hadde bygget opp. Plutselig sto de igjen uten noe.
Når alt handler om å finne mat, trygghet og et sted å være, blir skolegang for barna skjøvet langt unna. Fremtiden krymper til det aller mest nødvendige.
Kongkon har livnært familien som fisker i mange år. Men klimaendringer og mindre fangst har gjort det stadig vanskeligere å leve av fisket alene.
En ny begynnelse
Det var i denne situasjonen SOS-barnebyer kom i kontakt med familien.
Gjennom SOS-barnebyers arbeid for familier i vanskelig situasjon fikk Mukty opplæring i hønsehold. Hun fikk også 50 kyllinger som en startkapital.

– Jeg bygde et lite hønsehus, og passet godt på at kyllingene vokste og hadde det bra, forteller hun.
Det som begynte med noen få kyllinger, ble starten på noe større.
Mukty fulgte opp dyrene nøye, passet på at de holdt seg friske og bygget gradvis opp en stabil inntektskilde. Snart begynte ryktene å gå om kvaliteten på kyllingproduksjonen hennes.
– En mann i nærheten kjøpte 100 egg. 99 av dem klekket, sier hun og ler.
I dag tjener Mukty sine egne penger. Hun bidrar til familiens inntekt og har fått en sterkere stemme i både hjemmet og lokalsamfunnet.

Blir hørt
I et samfunn der kvinner ofte har begrenset økonomisk selvstendighet, har den lille hønsegården gitt Mukty noe mer enn inntekt. Den har også gitt henne større tro på seg selv.
– Før var det ingen som lyttet til meningene mine. Men nå som jeg bidrar til familiens inntekt, blir det jeg sier tatt på alvor.
Mukty
I lokalsamfunnet får hun anerkjennelse for måten hun har klart å endre familiens situasjon på. Hun har bygget opp noe eget, i en tid der mye annet ble revet bort.
Mukty håper hun kan være et godt forbilde, både døtrene sine og for andre kvinner i landsbyen.
– Jeg har lært at jeg som kvinne kan stå på egne ben, sier Mukty.
I lokalsamfunnet får Mukty anerkjennelse for måten hun har klart å endre familiens situasjon på.
En annen fremtid for døtrene
Den nye inntekten har gjort hverdagen mer stabil. Mukty kan støtte døtrene sine på en helt annen måte enn før, og gjennom SOS-barnebyer får jentene også hjelp med skolegang og lekser.
– Jeg vil at døtrene mine skal få et selvstendig og godt liv – annerledes enn det jeg selv fikk muligheten til.
Den eldste datteren drømmer om å bli profesjonell fotballspiller.
– Hun er virkelig flink, og jeg støtter henne fullt ut, sier Mukty.
Også den yngste datteren jobber målrettet med skolen. Mukty følger henne tett opp og gjør det hun kan for at begge døtrene skal få muligheter hun selv ikke hadde.
Mukty følger døtrene tett opp og ønsker at de skal få muligheter hun selv aldri hadde. Nå er drømmer om utdanning og framtid blitt litt mer innen rekkevidde.
Sammen mot strømmen
Klimaendringene fører fremdeles til usikkerhet for menneskene i Khulna. Flom og erosjon er en del av hverdagen. Hvert år tar elven litt mer land, og familier som Muktys lever med vissheten om at en ny storflom kan rive ned det de har bygget opp.
Samtidig har Mukty en annen styrke enn tidligere. Hun har egen inntekt, nye ferdigheter og større tro på at hun kan håndtere utfordringene som kommer.
Det gjør dem ikke mindre utsatt for flom. Men det gjør familien bedre rustet til å møte det som kommer.
* Alle bilder: Martin Hanebeck



