Hannah var sju år – og helt alene
Hannah var bare sju år da hun våknet alene på sykehuset. Moren var død, faren drept under flukten fra krigen. Dette er historien om hvordan hun sakte fikk barndommen tilbake.
Hun våknet på sykehuset i en by langt hjemmefra. Kroppen bar preg av skader etter flukten. Moren var allerede død. Faren hadde hun mistet underveis.
Hannah* var bare sju år. Da hun åpnet øynene, var det ingen foreldre, ingen slektninger. Hun var alene i verden.
Da hun til slutt ble skrevet ut fra sykehuset, hadde hun ingen å reise hjem til. Myndighetene ba SOS-barnebyer om hjelp, og Hannah ble tatt inn i en fosterfamilie. Der ventet fostermoren Kassech, som ga henne det trygge holdepunktet hun trengte.
– I starten sa hun ingenting. Hun bare så på oss, forteller fostermoren Kassech.
Krigen som tok alt
Natt til 3. november 2020 brøt borgerkrigen ut i Tigray-regionen i Etiopia. Hannahs familie ble fanget midt i kampene.
Faren bestemte seg for å flykte sammen med flere andre familier. De la ut på en farefull reise. Underveis ble han drept. Hannah ble selv skadet og fraktet til et sykehus milevis hjemmefra.
En stille overlevelse
Det hun hadde sett og opplevd var for mye for et barn. Hun sluttet å snakke.
– Når barn mister alt, kan de gå inn i sjokktilstand. Det er hjernens måte å beskytte seg på, forklarer Teresa Ngigi, rådgiver for mental helse i SOS-barnebyer.
Stillheten ble Hannahs overlevelsesstrategi. Ingen ord, bare et blikk som bar frykten inni seg. Men om nettene bryter redselen gjennom.
Noen netter våkner hun av mareritt, livredd for å dø. Hun skjelver, puster fort og trenger å bli holdt. Jeg setter meg alltid hos henne og minner henne på at hun er trygg nå.
SOS-fostermor Kassech.
Tid, trygghet og tålmodighet
Å bygge opp trygghet tar tid. Det er ikke noe som kan kreves av et barn som har mistet alt og alle.
For Hannah har tålmodigheten gitt henne tid og rom til å finne tilbake til barndommen, steg for steg. Hun har søstre i fosterfamilien som passer på henne, og voksne som alltid er til stede.
– Jeg forventer ingenting. Jeg tvinger henne aldri til noe hun ikke selv vil. Hun får bestemme tempoet, forteller Kassech.
Hun har mistet over ett år med skolegang. En ny uniform ligger klar, men den venter til den dagen hun selv sier hun er klar.
Foreløpig nøyer hun seg med å leke. Hun henger seg ofte på barna i nabolaget. De spiller fotball, leker gjemsel og løper mellom trærne.
– Da ser jeg smilet hennes. Glimtet i øynene er tilbake. I de øyeblikkene hun klarer å bare være et barn igjen, forteller Kassech.
Glimtet i øyet titter frem når Hannah leker med søstrene og nabobarna.
Ikke alene lenger
Hannah er fortsatt stille. Men nettene er ikke like mørke lenger. Hun sover roligere, og marerittene slipper taket litt oftere. Hos Kassech og familien, har hun fått et fang å krype opp i, og et trygt sted å leke og finne tilbake til seg selv.
Hannahs historie minner oss om hvor skjørt livet kan være, særlig for barn. Mister de familien sin, mister de mer enn foreldre – de mister trygghet, tilhørighet og barndommen som skulle vært deres.
Men Hannah er ikke alene lenger. Hun har fått en mor og søstre som ser henne og gir henne tryggheten hun trenger for å slippe barnet i seg selv frem igjen.
*Navnet er endret av hensyn til personvernet.