Familiehjem for barn på flukt

Barn som har flyktet alene til Norge trenger et omsorgstilbud så tett opp til et vanlig hjem som mulig. Familiehjemsmodellen utviklet av SOS-barnebyer i samarbeid med norske kommuner, klarer å skape nettopp en følelse av familie.

I likhet med andre barn som vokser opp utenfor egen familie, har enslige mindreårige flyktninger behov for et omsorgstilbud som i størst mulig grad kompenserer for den omsorgen de ikke kan få fra egne foreldre.

Trenger familie – ikke bofellesskap

I Norge har døgnbemannet bofellesskap, hvor de ansatte går i turnus, vært den mest vanlige den bo- og omsorgsløsningen for de enslige mindreårige. I praksis blir dette som en institusjon, hvor barna få mange ulike personer i hjelpeapparatet de må forholde seg til. I tillegg til utfordringer knyttet til flere ulike voksenpersoner å forholde seg til, blir ungdommene ofte passivisert og en gruppe på siden av lokalmiljøet.

I familiehjemsmodellen legges det vekt på at ungdommene skal oppleve det som et hjem, med en fast omsorgsperson (fostermor eller fosterfar) å forholde seg til, selv om det også her er flere fagfolk inne i hjelpeapparatet rundt familien. Og det legges til rette for både omsorg og frihet, forberedelse til voksenlivet og ikke minst muligheten til å bygge gode nettverk og tilhørighet i lokalsamfunnet.

Hjem skaper tilhørighet

Evalueringen av familiehjemsmodellen, gjort av NTNU viser at både ungdommer, fosterforeldre og ansatte opplever at familiehjemmene i stor grad klarer å skape et hjem for ungdommene, der de slipper å forholde seg til mange ansatte som kommer og går. En styrke ved modellen er at den gjør det mulig for søsken å få bo sammen. Og familiehjemmene gir en familiefølelse.

Erfaringen viser at familiehjemmene bidrar til å ansvarliggjøre og selvstendiggjøre ungdommene, i tillegg til at det gir ungdommene en opplevelse av tilhørighet. Ungdommene bygger relasjoner og har folk rundt seg som de kan stole på. De tar mer ansvar både for hjemmet og for de andre som bor her og opplever at de får støtte når de trenger det.

- Vi opplever at hjemmet er vårt og tingene som er her er våre. Hvis en TV går i stykker i et bofellesskap, føler jo ingen ansvar for å fikse det, sier en av ungdommene som er intervjuet i rapporten fra NTNU.

Bedre integrert

Mange av ungdommene opplever også å være godt integrerte i nærmiljøet der familiehjemmet ligger. De trives på skole, deltar i fritidsaktiviteter og møter venner. Det er ikke alltid like lett å bli kjent med jevnaldrende, men ungdommene opplever at det er mye lettere å invitere dem man treffer hjem til et familiehjem framfor et bofellesskap.  

Trenger fortsatt støtteapparat

Evalueringen viser at både ungdommer, fosterforeldre og ansatte opplever at familiehjemmene i stor grad klarer å skape et hjem for ungdommene, der de slipper å forholde seg til mange ansatte som kommer og går.

For at familiehjemmene skal fungere godt, må støtteapparatet rundt fungere. Dette er kanskje et av de viktigste poengene både i forrige og nåværende evaluering. Familiehjemmene må være en del av en større helhet, og det må være en tett oppfølging av familiehjemmene fra det offentliges side.

Her kan du lese NTNUs rapport «Trygghet, stabilitet og tilhørighet - Familiehjem som boløsning for enslige mindreårige»