– Vi er som en familie

For snart to år siden kom Hamid til Norge som enslig mindreårig asylsøker. Nå har 14-åringen fått en helt ny familie i Asker og drømmer om å bli fotballproff.

Tekst: Thomas Hansen

– Det er veldig bra her, mye bedre enn på mottak, sier Hamid fra Afghanistan. 

I august i fjor flyttet han inn i et av de første familiehjemmene i Asker sammen med to andre afghanske gutter og fosterfar Hiva Mirzai fra Iran. Da hadde han allerede bodd et drøyt år på et mottak på Hamar. De tre guttene kjente ikke hverandre fra før og snakket ikke engang samme språk. 

– Det var litt vanskelig i starten, sier han. – Men det går bedre nå, når jeg kjenner dem og de kjenner meg. Vi er som en familie, og de to er som brødrene mine. 

Pilotprosjekt for barn 

De tre guttene og fosterfar Hiva bor i en gammel prestegård og er en del av pilotprosjektet «Våre nye barn», som skal gi enslige mindreårige asylsøkere et nytt hjem og en ny tilhørighet til Norge.Den nye familiehjemmodellen kombinerer SOS-barnebyers erfaring med omsorg for barn og Asker kommunes erfaring med bosetting av unge flyktninger. 

Asker er en av de kommunene som har jobbet lengst med denne gruppen flyktninger, og den var en naturlig samarbeidspartner da SOS-barnebyer ønsket å gjøre en innsats for de mange unge flyktningene som kom alene til Norge høsten 2015. Familiehjemmene er basert på kjernen i SOS-barnebyers omsorgsmodell, nemlig at huset skal være barnas hjem. Dersom fosterforeldrene av ulike årsaker må gi seg i jobben, er det de som må flytte ut, mens barna blir boende. Da beholder barna nettverk, venner, nærmiljø og skole. 

Selv synes Hamid det har gått veldig fint å få nye venner. Han har kontakt med ungdommene i de andre familiehjemmene og har også fått norske venner gjennom fotball og skole. Nå skal det bygges aktivitetsrom på loftet over garasjen, der Hiva Mirzai har dekket til veggene med plast og funnet fram treverk og verktøy.

 

– Når vi spiller fotball, tenker vi ikke på noe annet, sier Javed. Målet hans er å bli fotballproff. Foto: Paal Audestad

– Når vi spiller fotball, tenker vi ikke på noe annet, sier Hamid. Målet hans er å bli fotballproff.

Flyktning som fosterfar 

Da SOS-magasinet er på besøk hos den mannsterke familien i Asker, er vi tilfeldigvis i starten på nouroz, en tretten dager lang nyttårsfeiring som blant annet feires i Iran og Afghanistan. I barnevernstjenesten i Asker har detgått gjetord om Mirzais ferdigheter som kokk, og en tradisjonsrik markering som dette gir en god anledning til å diske opp med retter fra hjemlandet. 

– Jeg liker å lage mat og prøver å lære det til ungene også, forteller den 41 år gamle fosterfaren.  

Han er også flyktning og kom til Norge for sytten år siden, så han kjenner igjen følelsen av å være ny i et fremmed land. Moren hans døde da han var tretten, og han forstår godt frustrasjonen og aggresjonen som kan følge med når man reiser uten foreldre til en ukjent del av verden. 

– Jeg husker opplevelsen jeg hadde da jeg kom til Norge, og jeg visste at det var en del ting som manglet, sier han. 

Det gjaldt informasjon, aksept i samfunnet og tilhørighet. Den tilhørigheten er han opptatt av å skape i det nye hjemmet han er familieoverhode for, blant annet gjennom gode måltider. 

- Jeg ser små ting som virker, og den gleden jeg får tilbake er med på å motivere meg.

Hiva Mirzai, fosterfar i Asker

Pilking i Jotunheimen 

Hamid liker også å lage mat. Men mest i helgene, for ellers har han ikke tid. 

– Jeg har fotballtrening nesten hver dag, sier han. – Fotball er veldig gøy. Og når vi spiller fotball, tenker vi ikke på noe annet. 

Derfor er Hamid bestemt på at det er fotballproff han vil bli. Men det er ikke det eneste han liker. Tidligere i år var hele familien på vinterferie og gikk på ski og pilket etter fisk i Jotunheimen. Langrennferdighetene ble øvd opp på jordet utenfor presteboligen før de reiste nordover. Nå planlegger de en ny fjelltur i sommerferien. 

– Barna faller raskere til ro 

– Alt oppleves som mer genuint og uformelt. Det tror jeg fører til at barna faller til ro mye raskere, sier Åsmund Arnet.  

Han jobber som familieveileder i Asker kommune og er veileder for fosterforeldrene og kontaktperson for ungdommene i to av hjemmene.  

– Jeg har jobbet med bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger tidligere, forteller han. – Disse familiehjemmene føles mer som et hjem.  

Asker har bosatt enslige mindreårige flyktninger i en årrekke. Men hovedtyngden lå i bofellesskapene, forteller Hassen Ali, som er prosjektleder for «Våre nye barn» i kommunen. 

– Bofellesskapene er hjem for noen, og arbeidssted for andre, sier Ali og fortsetter: – Selv om disse to fenomenene kan leve side om side, oppleves de noen ganger motstridende. Barna blir kjent med mange flotte mennesker, men det kan diskuteres om det er bra nok for dem å vokse opp i et sånt miljø. 

I tillegg handler det om økonomi, forteller han. Om ressursene man brukte på bofellesskapene kunne vært brukt på et annet tiltak som både er bedre økonomisk og faglig. Disse spørsmålene gjorde at Asker var klar for å tenke nytt da SOS-barnebyer tok kontakt høsten 2015.

Rommet over garasjen skal bygges om til aktivitetsrom. – Her skal vi spille pingpong, sier Javed. Foto: Paal Audestad

Rommet over garasjen skal bygges om til aktivitetsrom. – Her skal vi spille pingpong, sier Javed.

5000 mindreårige asylsøkere 

Da opplevde Norge, i likhet med resten av Europa, en tilstrømming av flyktninger som var større enn på mange år. Mer enn 5000 enslige mindreårige asylsøkere kom til Norge i løpet av noen måneder, og systemet som skulle ta imot og bosette ungdommene ble raskt overbelastet. 

– Det var et stort behov for nye løsninger, sier Sissel Aarak, leder for nasjonale programmer i SOS-barnebyer Norge. 

I løpet av den høsten tok hun kontakt med Asker og nasjonale politiske myndigheter. 

Snart hadde SOS-barnebyer sikret både en samarbeidsavtale med kommunen, og utviklingsstøtte fra Barne- og likestillingsdepartementet. I mai 2016 åpnet det første familiehjemmet. I dag er det fem slike hjem i Asker, og to nye er planlagt etablert i år. 

- De har krav på akkurat den samme omsorgen og tryggheten som barn som vokser opp i Norge.

Sissel Aarak, leder nasjonale program i SOS-barnebyer

Lever med skjulte personligheter

Fosterfar Hiva Mirzai hadde et ønske om å jobbe med mennesker, forteller han. Likevel har det ikke alltid vært lett å komme innpå de tre ungdommene han har omsorgen for. 

– De kommer fra et samfunn der de må ha mange skjulte personligheter inni seg for å overleve, forteller han. – Det er veldig annerledes enn i Norge. De må bli trygge før de kan vise den riktige personligheten sin. 

Mirzai mener selv det er en fordel at han har kjennskap både til norsk kultur, og til den kulturen guttene kommer fra. 

– Når man skal skape et hjem sammen, så er det ulemper og fordeler hver dag. Det er akkurat det samme som skjer i vanlige familier. Barna vokser, hormonene forandrer seg og hverdagen kommer, sier han.  

– Når jeg tenker på min egen barndom, så kjenner jeg meg igjen i utfordringene. Jeg har aldri tenkt at jeg skal tvinge dem til å si noe, men jeg ser små ting som virker, og den gleden jeg får tilbake er med på å motivere meg. 

– Barna må ha en opplevelse av omsorg og mestring, av en trygg identitet i fellesskap.

Hassen Ali, prosjektleder Asker kommune

Verdier i stedet for regler

Prosjektleder Hassen Ali er opptatt av verdiene som ligger til grunn for prosjektet. Disse verdiene mener han Asker og SOS-barnebyer har felles. 

– SOS-barnebyer er opptatt av å gjøre noe og å bidra med noe positivt. Det er i hvert fall min subjektive opplevelse. De vil påvirke strukturene, påvirke prosessene og påvirke utfallet. De vil bidra faglig, de viser stort engasjement, og de brenner for dette, sier han.  

– Jeg opplever at de gjør det ut fra en indre motivasjon og ansvarsfølelse. Det gjør at de får til noe som mange kanskje tenker er umulig. 

Målet for modellen er at det skapes et hjem sammen, forteller Ali. For ham ligger nøkkelen i selve fellesskapet som oppstår i familiehjemmet. 

– Barna må ha en opplevelse av omsorg og mestring, av en trygg identitet i fellesskap, av samarbeid og vekst, og at de får støtte til å bli selvstendige individer, sier han. – Vi har valgt verdier i stedet for regler. Regler innebærer enten belønning eller sanksjoner, men dette er et langsiktig prosjekt der vi må prøve og feile. Vi skal ha læring og utvikling, med tydelige mål. 

  – Jeg liker å lage mat og prøver å lære det til ungene også, forteller den 41 år gamle fosterfaren. Foto: Paal Audestad

– Jeg liker å lage mat og prøver å lære det til ungene også, forteller den 41 år gamle fosterfaren.

Flere kommuner vil ha modellen

Nå skal familiehjemmodellen fra Asker spres videre til andre kommuner. Midt i mars var det et informasjonsmøte hos SOS-barnebyer der et titalls interesserte kommuner deltok, i tillegg til representanter fra to departementer, Husbanken, Kommunenes sentralforbund og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). 

Flyktningstrømmen har avtatt, men det er mye arbeid som gjenstår ifølge Aarak. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anslår at 700 enslige barn og unge må bosettes i en norsk kommune i løpet av 2017. En ny rapport fra forskningsstiftelsen Fafo viser også at det er vanskeligere å integrere enslige mindreårige asylsøkere dersom de har bodd lenge på mottak før de kommer ut i en kommune.  

– Det er behov for en løsning som både sikrer omsorg for barna og gjør det lettere for kommunen å komme i gang med bosettingen, sier Aarak.  

– Ventetiden for barn og unge på mottak er fortsatt for lang. For barn som er alene er det særlig viktig å integreres raskt. Dette er våre nye barn, og de har krav på akkurat den samme omsorgen og tryggheten som barn som vokser opp i Norge. 

Fremtidsoptimist

14 år gamle Hamid har nok å gjøre. Sammen med fosterfaren og de andre guttene i huset sliper han planker til aktivitetsrommet, snekrer fuglehus og øver på skigåing. I tillegg til fotballen, naturligvis. Javed har nettopp byttet fotballklubb, til et lag som har trening litt nærmere der han bor. Det er praktisk når han trener så ofte. I tillegg bruker han tid på skolearbeid. 

– Jeg synes det er veldig gøy på skolen, og jeg liker matematikk, forteller han. 

Vi spør Javed hva han gjør om fem år. Han svarer raskt. 

– Jeg tror jeg fortsatt går på skolen. Og spiller fotball. 

Så tenker han seg litt om. 

– Og lager mat, fortsetter han. 

Bli med inn i to av familiehjemmene

Møt Hiva Mirza igjen i denne filmen og bli kjent med Marcia, som bor i et av de andre familiehjemmene i Asker kommune:

* Av hensyn til personvernet har vi endret navnet til Javed.