Gå til hovedinnhold

Venezuela: En vond, men nødvendig reise

Stadig flere mennesker blir tvunget til å reise fra hjemlandet sitt av årsaker som fattigdom, klimaendringer, konflikt og katastrofe. I Venezuela har 20 prosent av befolkningen forlatt et land i oppløsning.

– Det er på grunn av barna mine at jeg er her. Jeg har gått denne turen for dem. Det er umulig å forklare hvor tøft og vanskelig den lange turen over fjellene har vært. 

Det forteller Aracely* som sammen med mannen Miguel* og de fem barna, i alderen sju til 15 år, flyktet fra Venezuela til nabolandet Colombia til fots. En reise gjennom de iskalde Paramo-fjellene, nesten uten mat og i et forferdelig vær.  

Likevel har Aracely aldri vært i tvil om at de gjorde det rette. 

– Jeg dro hit for å kjempe for barna mine, for å gi dem et bedre liv. For at de skal få mat og skolegang, sier hun. 

Fra hånd til munn 

Aracely og Miguel sin historie er dessverre ikke unik. Seks millioner migranter og flyktninger har reist fra Venezuela de siste 20 årene etter at dagens regime kom til makten. Det utgjør ifølge FN det nest største antallet mennesker i verden som er fordrevet fra landet sitt. Venezuela var tidligere Sør-Amerikas rikeste land, men den økonomiske og politiske krisen landet står i har ført det mot fullstendig kollaps.  

Det er akutt mangel på mat, medisiner og andre basisvarer. Hyperinflasjon, sviktende offentlige tjenester, korrupsjon, utbredt vold og kriger mellom gjenger har drevet millioner av mennesker på jakt etter et bedre liv. Mange har ikke hatt noe annet valg enn å dra. 

Svært mange ender opp i Colombia, som allerede sliter med sin egen flyktningkrise forårsaket av gjenger og ulovlig væpnede geriljagrupper. Venezuelanerne som kommer hit, er nederst på rangstigen og helt avhengig av humanitær hjelp for å overleve. 

– Vi levde fra hånd til munn hjemme i Venezuela, forteller Miguel som jobbet på ulike byggeplasser. 

– En dag kunne jeg tjene noen få dollar som akkurat rakk til mat for den dagen. Dagen etter måtte jeg ut for å se etter en ny jobb som igjen kunne gi meg og familien penger.

Håper barna forstår 

Den avgjørende grunnen til at de valgte å reise, var likevel tre av barnas astmaproblemer. Etter hvert som Venezuelas problemer vokste i omfang, ble det umulig å få tak i både medisiner og å få behandling. 

– Ingenting er som det pleide å være i Venezuela. Alt har blitt så tøft, og det er umulig å komme til lege eller få helsehjelp, sier Miguel. 

Etter den krevende kryssingen av grensa gjennom fjellene, kom familien til SOS-barnebyers senter i Santander helt ved grensa til Colombia. Her blir mange familier tatt imot etter krevende dager til fots. Noen får hjelp videre med transport, andre får husly for noen dager, flere får rådgivning og psykologisk hjelp, og alle får mat og forsyninger til å klare turen videre.  

Familien på vei inn i mottakssenteret. De har med seg kun det de klarte å bære på den tøffe turen over fjellet. Foto Carolina Ruiz
Familien på vei inn i mottakssenteret. De har med seg kun det de klarte å bære på den tøffe turen over fjellet.

Miguel, Aracely og barna ble ganske raskt fraktet videre til SOS-barnebyers senter i Paramo for at de kunne slå seg til ro over litt lenger tid. Å forlate alt de kjenner og legge ut på en forferdelig reise, har vært enormt tøft. Likevel kjenner de først og fremst på takknemlighet. For at hele familien er samlet og for at de er ute på den andre siden.   

Nå prøver foreldrene å finne jobber sånn at de kan gi barna sine det livet de alltid har drømt om. Miguel håper at ungene etter hvert forstår hvorfor de tok valget om å dra.  

– En dag har de forhåpentligvis en utdanning og har fått seg jobb, og tenker det var greit at vi valgte å dra fra hjemlandet deres for å gi dem muligheten til et godt liv.

*Navnene er endret av hensyn til personvernet.