Syklonen Idai rammet hundretusener av barn

Intervju med Dagne Hordvei

Natten mellom 14. og 15. mars traff den tropiske syklonen Idai kystbyen Beira i Mosambik og etterlot seg en av de verste humanitære katastrofer på den sørlige halvkule. Over 600 mennesker mistet livet, 240 000 fikk sine hjem ødelagt, og mer enn en million barn hadde behov for humanitær hjelp.

Tekst: Marte Wenaas

BAKGRUNN: Dagne Hordvei er seniorrådgiver i utenlandsavdelingen i SOS-barnebyer Norge og har bred erfaring i å lede nødhjelpsoperasjoner.

AKTUELL: Ledet og koordinerte SOS-barnebyers nødhjelpsarbeid i Mosambik i etterkant av at syklonen Idai rammet landet i mars.

- Hva møtte deg når du kom til Mosambik?

- Ødeleggelsene etter syklonen var massive. Ikke bare førte den til raserte hus, mangel på mat, rent vann, elektrisitet og telekommunikasjon, men den ødela også veier og broer. Dette gjorde det ekstra vanskelig å bedrive gjenoppbyggingsarbeidet. Mange toaletter og kloakkanlegg var ødelagt, noe som førte til forurenset drikkevann og fare for kolera. Det gjorde et særlig inntrykk å se de store landområdene med dyrket mark som var totalt ødelagt og vite at dette fører til både sult, lidelse og økte matvarepriser.

- Hva er det første SOS-barnebyer gjør i en slik katastrofesituasjon?

- Da nyheten om Idai nådde omverdenen, begynte SOS-barnebyer en nødhjelpsoperasjon rettet mot særlig sårbare familier i Beira som var rammet av syklonen. I tillegg til utlevering av mat, rent vann og medisiner er det å sikre trygge områder for barn det aller viktigste vi gjør. Mange familier har mistet absolutt alt, og det er få muligheter for barnevennlige aktiviteter i ruinene eller teltleirene hvor de bor midlertidig. Det er viktig at barna raskt kommer et sted hvor de kan være trygge, få lov til å være barn, men også ha tilgang til omsorg og støtte mens foreldrene prøver å gjenopprette hverdagen. I tillegg til å leke og lære, blir barnas mentale tilstand observert for å forebygge traumer.

- Når alt i livet raser og man mister både hjem og familiemedlemmer; hvordan er det i det hele tatt mulig å reise seg igjen?
- Jeg er så imponert over hvor ekstremt motstandsdyktige disse menneskene er. De har en helt egen evne til å reise seg igjen og finne muligheter. Kanskje er det fordi de er vant til å leve på grensen av det som er mulig, og stadig må søke nye løsninger for seg og sine. Mange finner også trøst i troen og aksepterer det som skjer på en annen måte enn hva vi kanskje ville ha gjort i Norge. Gjenoppbygging starter med en gang og begynner i det små. Men noen trenger en ekstra dytt. SOS-barnebyer følger opp 400 særlig utsatte familier som har opplevd å få ødelagt hjemmene sine og livsgrunnlaget. Støtte. til mat, medisiner og fortsatt skolegang gjennom den første tøffe tiden er svært viktig. Mange av skolene ble også rammet og vi samarbeider med Unicef og myndighetene om å sette opp midlertidige skoler og få mer permanente løsninger.

 

- Jeg er så imponert over hvor ekstremt motstandsdyktige disse menneskene er. De har en helt egen evne til å reise seg igjen og finne muligheter.

Takket være bidrag fra våre givere etter syklonen Idai, har mange barn og familier i Mosambik fått
livsviktig nødhjelp og støtte til å skape seg en ny fremtid. Foto: Cornel van Heerden

Takket være bidrag fra våre givere etter syklonen Idai, har mange barn og familier i Mosambik fått livsviktig nødhjelp og støtte til å skape seg en ny fremtid. Foto: Cornel van Heerden

- Var det noe som gjorde ekstra sterkt inntrykk på deg?
- Jeg har vært mye ute i felten, og sånn sett blitt litt «hardhudet». Hvis jeg går opp i alt jeg ser ville det være helt umulig for meg å gjøre en profesjonell jobb. Men, likevel, noen ganger treffer man på mennesker som spaserer rett inn i hjertet ens. Denne gangen var det Martha, en liten jente på 6 år. Jeg var hjemme hos moren hennes som er eneforsørger og fortvilet prøver å ta hånd om Martha og broren hennes for å sikre at de skal få fortsette skolegangen. Sitt tredje barn mistet hun av kolera. Moren drev en liten business med salg av frukt og grønnsaker, som nå ble ødelagt av Idai. Den lille jenta satt helt musestille under hele besøket vårt og fulgte med mens vi pratet. Da vi skulle gå, samlet familien seg i døråpningen – og så begynte plutselig den lille jenta å gråte fortvilet. Det viste seg at hun var så utrolig sulten, og at hun hele tiden hadde håpet på at vi hadde med oss mat. Og nå som vi var vi i ferd med å gå og sulten ikke var til å holde ut, klarte hun ikke å holde tårene tilbake. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor fortvilende det må være som mor og ikke få gitt mat til barnet sitt. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk.  

- Er denne type katastrofer noe du tenker vi må forberede oss på at blir vanligere? 
- Ja, absolutt! Klimaendringene har uten tvil økt hyppigheten av naturkatastrofer som slike sykloner. Derfor har vi økt vår kompetanse og styrket vår infrastruktur slik at vi er bedre rigget til å agere raskt. Jeg vil for eksempel trekke fram SOS mødrene som beholdt roen under syklonen og klarte å være til støtte for barna i barnebyen nettopp fordi de SOS-ansatte på forhånd har trent på denne type katastrofer. I tillegg har vi trygge og gode bygninger.