Stormen som forandret alt

Vi møter Michael hjemme. Han er en blid og litt sjenert gutt som bor sammen med åtte søsken i SOS-barnebyen i Tacloban i Filippinene. SOS-mor stryker ham lett over håret i det hun passerer ham og setter seg i en stol rett bortenfor den lille sofagruppen.

8. november 2013 er som brent fast i hukommelsen hans. Det var nemlig den dagen tyfonen Yolanda slo inn mot byen med full kraft.

Ville ikke evakuere

– Det begynte kvelden før. Pappa var ikke sammen med oss, han var på jobb, husker Michael. –Han sa til oss at vi måtte evakuere byen, på grunn av tyfonen og stormfloden som kom til å treffe. Han blir stille. – Men mamma ville ikke evakuere, hun trodde ikke på at det skulle bli så stort.

Moren til Michael var ikke alene. Ingen visste hvor hardt denne tyfonen kom til å ramme, eller at det skulle bli den mest dødelige naturkatastrofen noensinne på Filippinene.

Michael våknet klokken fem på morgenen den 8. november. Da var stormen allerede blitt ganske kraftig. Moren hans forklarte barna at de måtte finne et tryggere sted, og de dro til en familievenn  som hadde et hus bygget av sement. Dette håpet de ville være sterkt nok til å stå gjennom stormen, som gradvis økte i styrke.

Michael husker at de la seg under en seng og hadde madrassen over seg som beskyttelse. Utenfor steg vannet, og flodbølger begynte å slå inn mot land med stor kraft. Situasjonen var kaotisk. 

– Plutselig sa mamma sa at vi måtte komme oss ut av rommet vi var på, sånn at vi ikke skulle bli innestengt, forteller Michael. Derfor løp de ut av rommet, og gjemte seg under et bord.

Han husker at de hørte en høy lyd, og plutselig kom vannet strømmende inn i huset. Vannet steg raskt, og det brøt ut panikk i det lille huset. Alle kom bort fra hverandre i kaoset, og plutselig var hele huset fylt med vann helt opp til taket.

Etter hvert ga også taket etter.

Michael husker bare at han plutselig var utenfor huset, og holdt seg fast i en madrass som fløt. Han var bare åtte år, og kunne ikke svømme, så han holdt seg fast så godt han kunne.

– Jeg husker at jeg så en hund, som jeg klarte å redde, forteller han.

Etter hvert hadde madrassen inntatt så mye vann at den begynte å synke. Da fant Michael en tømmerstokk som fløt, som han klamret seg fast til. Han klarte å holde seg fast i denne til vannet omsider trakk seg tilbake.

Åtteåringen var nå helt alene.

Han gråt og var redd. Han visste ikke hvor noen i familien var. Han husker at han satt langs veien og visste ikke hvor han skulle gå.

Plutselig så han onkelen sin, og løp mot ham. Sammen dro de til Michaels bestemor, hvor de håpet at de ville være trygge.

Dette håpet ble forgjeves.

Allerede samme kveld kom det varsel om at enda en flodbølge ville inntreffe. De fant en kirke å søke tilflukt i senere på kvelden. Her fikk de endelig noe å spise av en tante som bodde i området, og de fikk noen timers søvn. Deretter dro Michael og onkelen videre til en landsby i utkanten av Tacloban hvor de fikk bo hos noen familiemedlemmer.

Levde i uvisshet

Det gikk en hel uke uten at Michael visste hva som var hendt med moren og søsknene sine. Han fikk den brutale beskjeden først da han kom tilbake til hjemstedet.

Ingen av dem hadde overlevd tyfonen.

Michael var knust da han fikk vite dette. Han hadde allerede mistet tre eldre søsken i sykdom før tyfonen, og nå var også de to yngste søsken borte.  Michael fikk heller aldri møte sin ufødte nye søster eller bror.

Uansett hvor han gikk, hang sorgen og sjokket over ham. Han husker at han gråt mye, og klarte ikke å akseptere at både moren og søsknene var borte.

Michael tar en pause før han fortsetter.

Han husker at han omsider fant faren sin, og de to bodde sammen i en naboby før de fikk bo hos en kvinnelig familievenn. Men dette skulle ikke bli varig. – Hun ba meg dra til bestemor, fordi det ikke var trygt for meg å bo sammen med pappa, sier Michael stille. – Han drakk mye etter tyfonen.

Michael fikk derfor bo hos bestemoren sin. Her bodde han helt til alderdommen gjorde det vanskelig for henne å ta vare på ham. Han kom til SOS-familien samtidig som bestemoren flyttet til et eldrehjem.

Finner styrke i familien

Michael blir fortsatt redd når det er storm, som det er ganske ofte i Filippinene. Selv et regnfall er nok til å vekke minnene fra den skjebnesvangre dagen.

– Når det skjer, prøver jeg å være glad, og tenke positive tanker, forteller Michael. – Jeg har det fint, men noen ganger blir jeg trist når jeg tenker på moren min og søsknene mine som døde.

Det er stille i rommet. Det er fylt med en blanding av sorg, respekt og ærefrykt for den sterke, unge mannen med den tøffe og urettferdige bakgrunnshistorien. Det er vanskelig å forstå hvordan han har funnet styrken til å gå videre etter det han har opplevd.

– Familien min, smiler Michael. – Livet her i SOS-barnebyen, søsknene mine og SOS-moren min. Det er det som gir meg styrke. Det er godt å føle kjærligheten fra en familie, og at jeg hører til.

SOS-søsknene har et veldig godt forhold til hverandre. Michael er nest eldst i flokken, og det er tydelig at han er en inkluderende og tålmodig storebror som de andre ser opp til. Han bruker mye tid med søsknene sine - han fletter jentenes hår, hjelper dem med leksene og tegner sammen med dem.

Om tyfonen Yolanda

• Tyfonen Yolanda, bedre internasjonalt kjent som tyfonen Haiyan, er den sterkeste tyfonen noensinne målt over land og den mest dødelige naturkatastrofen registrert i Filippinene.
• Tyfonen førte med seg ekstreme ødeleggelser og skader. Over ti tusen menneskeliv gikk tapt i tyfonen, og millioner mistet hjemmene sine. 80 prosent av byen Tacloban lå i ruiner etter tyfonen.
• Selv om man hadde varslinger på plass, var verken myndighetene eller innbyggerne klare over intensiteten av tyfonen. Man forventet at styrken skulle avta inn mot land, i stedet økte den. Selv om folk var forberedte på at vannet skulle stige, var de ikke forberedte på flodbølgene som fulgte.
• I dag er mange mennesker fortsatt savnet. I byen Tacloban finnes det flere massegraver, hvor et ukjent antall mennesker er begravet. Alle innbyggerne ble påvirket av tyfonen, og alle kjenner noen som ikke overlevde.  Seks år senere har innbyggerne bygget opp det meste av byen igjen, og selv om de deler en felles sorg over det som skjedde, deler de også en felles takknemlighet. For de som overlevde, og for det livet har gitt dem i ettertid.

* Navn er endret av personvernhensyn