Vil gi mer støtte til de traumatiserte

– Kan du beskrive arbeidet og prioriteringen i krigens første fase?
– Vi begynte med de umiddelbare behovene, å redde liv og få familiene ut. Først de vi har ansvar for og så utvide til andre. Blant andre barn som bor på institusjon. Jeg vil si at det vi satte i gang med da krigen brøt ut, har vært vellykket. Alle fosterfamiliene SOS-barnebyer støtter har fått hjelp til å evakuere dersom de har ønsket det. To tredjedeler av de ukrainske fosterfamiliene befinner seg nå i Polen, samt flere av de ansatte fra SOS-barnebyer i Ukraina.

– Hvordan var det å møte ukrainere på flukt, og ikke minst dine egne kolleger som er rammet av krigen?
– Det er en befolkning som er veldig lik vår og de levde et liv som var veldig likt som vårt inntil for noen uker siden. De trodde de levde i trygghet, og fra den ene dagen til den neste ble livet snudd opp ned. De har reist fra mennene i familien og aner ikke om de lever. De vet ikke om de har noe å vende tilbake til eller om de i de hele tatt kan vende tilbake. En kollega fra SOS-barnebyer i Ukraina flyktet fra Mariupol til Polen med sønnen og moren sin. Hun har ikke hørt fra mannen sin på en måned, og jobber som bare det for å skyve unna tankene på det hun har opplevd. Underveis i flukten har de bodd midlertidig på flere transittsentre. Nå har SAS-hotellet i Polen stilt rom gratis til disposisjon for flyktninger, men det blir litt trangt for tre personer. De kan leie en leilighet, noe som gir litt mer normalitet, men de får ikke leie for mindre enn ett år. De har jo aller mest lyst å reise hjem igjen i morgen, så det er en vanskelig greie.

– Er det noen forskjell på flyktningestrømmen som kom i starten av krigen og de som kommer nå?
– De første som flyktet fra krigen var mødre med barn som ville reise videre til andre land, enten fordi de hadde familie og venner der eller fordi de hadde nok språkkunnskaper, utdannelse og trygghet for at de ville greie seg. De bodde på transittsentrene i ganske kort tid, men det har endret seg. De som legger ut på flukt nå, blir på transittmottakene internt i Ukraina i betydelig lengre tid. De vet ikke hvor de skal reise hen og vil gjerne bli værende i hjemlandet. De kan ikke andre språk og er veldig usikre på hvordan de skal klare seg i et annet land. Vi oppdaget veldig fort at disse transittsentrene var et fryktelig dårlig sted for barn. Vi har derfor koblet sammen familier i lokalsamfunnet rundt transittmottaket som åpner hjemmene sine for disse familiene. Vi har særlig prioritert barnefamilier.

Transittsentre med mange mennesker tett på hverandre gir fare for overgrep og andre belastninger. Det er bra at flyktningene får trygghet, varme, mat og tak over hodet, men det sier seg selv at dette ikke er et godt sted i lengden. Nå som familier på flukt er der over en lengre periode, er det enda viktigere å få med familier i lokalmiljøet som gir flyktningene husrom. De får støtte både fra lokale myndigheter og fra SOS-barnebyer til å klare å huse disse familiene. Nå bor det primært voksne på de ulike transittmottakene som SOS-barnebyer er med på å organisere. Her prøver man å aktivisere beboerne og involvere de som er internt fordrevne i driften av hele senteret, med matlaging, husvask og vasking av klær. I tillegg driver SOS-barnebyer mye med psykososial førstehjelp. De ansatte prater og er tilgjengelig for beboerne, og hjelper de med det de har behov for.

– Du besøkte også et såkalt Child Friendly Space som SOS-barnebyer driver ved jernbarnestasjonen i Lviv, øst i Ukraina. Hva slags sted er det?
– Jernbanestasjonen i Lviv er et knutepunkt der flyktningene kommer enten med buss eller tog. Når de kommer hit, er det mye å tenke på for mødrene som står der alene med barna sine og mye bagasje. På jernbanestasjonen står det informasjon om senteret vi har opprettet like i nærheten hvor de får mat, hyggelige lekeområder for barna, hvor de kan sette fra seg bagasjen og få barnevakt om det er noe de må få ordnet. Da jeg var der, var det en liten ett-åring som hadde bursdag. De frivillige som jobber der gjorde stas på henne, serverte kake med lys og alle som var der deltok i feiringen. Det er et rolig og trygt sted som barn og familier kan være mens de finner ut av hvor de skal sove. Vi har også hjulpet andre fosterfamilier som ikke er knytta til oss, med transport, overnatting og med pengestøtte til å greie seg. De dro kun med det de hadde.

– Har det blitt tydeligere hvilke behov det vil være for ukrainske barn og familier fremover?
– Vi jobber med å få til mer tilstedeværende psykososial støtte for de mest traumatiserte, i tillegg til flere transittsentre og dagsentre for mødre, barn og ungdom. Så lenge det er fungerende markeder, har vi prioritert å gi penger til å dekke basale behov. Det har fungert til nå, men det er usikre signaler på hvor mye tilgjengelige varer det vil være å kjøpe fremover i de okkuperte områdene. Kan vi ikke sende penger, er vi avhengig av å samarbeide med andre med logistikkompetanse for å få inn mat og klær. Vi ser også at det etter hvert vil bli aktuelt å skaffe boliger, som det er et veldig stort behov for med 30 prosent av befolkningen i Ukraina på flukt. Mange er internt fordrevne til i de ikke-okkuperte områdene hvor det er relativt fredelig. Når det har gått litt lenger tid og situasjonen relativt sett har blitt roligere ønsker vi, sammen med andre partnere, å øke tilgangen på boliger. Enten bygge nytt eller rehabilitere boliger. 

En annen viktig hjertesak for SOS-barnebyer i Ukraina er å endre bruken av institusjoner for barn til barn til i økt utstrekning tilby fosterhjem og små enheter. Det er også mange barn på institusjonene som har foreldre eller annen familie, og som aldri skulle bodd på institusjon i utgangspunktet. I tillegg til aktivt påvirkningsarbeid mot myndighetene for å endre denne praksisen, er det tiltak som støtter familier som sliter og skaffe boliger til fosterfamilier det som vil bli prioritert. Planleggingen av denne neste fasen er i full gang og behovene er enorme. Det vil de dessverre være i lang tid.