– Varige endringer må komme innenfra

AKTUELL: Ny administrerende direktør for SOS-barnebyer internasjonalt.  

BAKGRUNN: Har jobbet med bistand i over 20 år, alt fra koordinering av lokale prosjekter, Verdensbanken, Redd Barna, lederstillinger, styreverv, bl.a for Leger uten grenser. Med erfaring fra mange land, bringer den norsk-svenske 42-åringen med seg både programerfaring og et flerkulturelt perspektiv inn i sitt lederskap i SOS- føderasjonen med 137 medlemsland og 40 000 ansatte.

Hva er det som driver deg til å lede SOS-barnebyer?

Min motivasjon er at ingen barn skal gå ubeskyttet og alene i denne verden. Vi skal og vi må nå enda flere barn som trenger omsorg og støtte fra trygge voksne. Flere hundre millioner barn lever hver dag i utrygghet og ofte i krevende omsorgssituasjoner. Det er vondt å tenke på. Klima, pandemi, fattigdom og millioner som legger på flukt er ufattelige tilleggsbelastninger. De sårbare barna har rett til å bli sett, og det er vår oppgave å gjøre de synlige. Som organisasjon må vi jobbe enda mer målrettet der behovene er størst. Det innebærer å prioritere, velge bort og å lære hele tiden.

Du varsler store endringsprosesser i SOS-barnebyer, hva innebærer det?

SOS-barnebyer er en verdensomspennende organisasjon som skal ledes i tider med endringer. 137 land klarer ikke å gå i samme takt, og rammes ulikt av både pandemier, klima, økt digitalisering, kulturelle hensyn og nye krav til barnevern. Synet på hva som er god omsorg varierer også. Det er mye som drar i forskjellige retninger, men barnekonvensjonen er vår felles rettesnor. Vi skal alle sammen utgjøre en kollektiv kraft som jobber for barns rett til omsorg og beskyttelse. Samtidig som det er viktig å ivareta styrken, kompetanse og relevansen i våre lokale medlemsland, trenger vi også endring i hvordan vi jobber. Programkvalitet er et stort fokusområde. Det er mye på gang, men mye gjenstår. Å sørge for gode systemer for at barn skal være trygge veier tungt etter varslingssakene i fjor. Styrking av HR og ansatte er en viktig del av dette arbeidet. Jeg vet at med økt fokus på korrupsjon og misbruk så vil flere saker følge. Men, tross alt viser det at vi handler og at det gir effekt. Alt skal opp og frem.

Du snakker om endring i maktbalansen, hva mener du med det?

Bakgrunnen min fra Leger uten grensers arbeid i Vest- og Sentral-Afrika har utvilsomt formet meg og mine visjoner. Jeg ønsker et tydelig skifte i maktstrukturer innen bistandssektoren. Jeg vet en del om hvilke organisatoriske grep som må tas. Maktbalansen i SOS-føderasjonen må snus. Vi trenger et nytt tankesett og nye arbeidsmåter. Vi må hele tiden huske på at de vi skal bistå både har mer makt, kunnskap, ferdigheter og nettverk til å få jobben gjort, enn det vi som står på den andre siden har. Det høres kanskje så selvsagt ut, men varige endringer kommer innenfra og avleggs holdninger kan ligge lenge i gamle strukturer. 

Og så må vi slutte å tenke på oss som «white saviours». At ansatte i landene vi jobber i skal ha en plass ved bordet der avgjørelsene tas, er viktig for meg og den nye ledelsen. Vi er også inspirert av Black Life Matters-bevegelsen. Vi ser allerede at flere av SOS-landene nå er helt selvfinansierte, og derfor er mindre avhengige av å tekkes krav og ønsker fra nord. Dette sikrer eierskap og at man jobber mer med de «riktige tingene».

Det er ikke bare de som har bidratt inn med penger som må tenke nytt, men også de som jobber ute i programmene, sier du. Hva mener du med det?

Alle kjenner oss for metoden vår med barnebyer. Det er det som har vært vårt varemerke i over 70 år. Det er kanskje ikke så rart at mange er redde for å endre på denne «suksessmodellen». Men tidene forandrer seg, og barnebymodellen hadde sitt utspring etter det massive antall foreldreløse som oppsto etter 2. verdenskrig i Europa. I mange av våre partnerland er fattigdom og et massivt press på den utvidede familien over tid, hovedårsakene til at barn skilles fra sine familier.  Vi ser at vi må bli mye flinkere til å forebygge at familier oppløses fremfor å drive med brannslukking i etterkant. Vi skal ikke slutte med barnebyer, men vi skal jobbe mer preventivt. Ofte starter brannen i en familie i det små. Er vi der da, med riktig tilpasset støtte i en periode, kan SOS familieprogram bidra til å få familien over kneika. Både fysisk, psykisk og økonomisk. 

Dette er helt i tråd med barnekonvensjonen, som sier at barn først og fremst hører hjemme hos familien sin og ikke skal skilles fra den av årsaker som kan forhindres. Fattigdom i seg selv gjør ikke foreldrene til «omsorgssvikere». Med riktig støtte i en periode så kan barnet få være der det hører hjemme: hos sin familie. At vi endrer vår metode og nå fokuserer mer på preventive tiltak, er ikke å miste vår identitet. Tvert imot mener jeg det bidrar til å styrke den.

Denne saken er hentet fra SOS-magasinet. Du finner flere saker her.