Ser det store i det små

Dette området har en stor andel familier som lever under fattigdomsgrensen, og barnefattigdom er et stort problem. Klimaendringene fører til mer ekstremvær som sykloner og tørke. Hiv/aidsraten er høy, og det er mange barn som har mistet foreld­rene sine. Det er utfordrende å sikre barns rett til beskyttelse under disse forholdene, sier Gracaina Pita.

Nødvendig ekstra støtte

SOS-­barnebyer er en av svært få organisasjoner som jobber med hel­hetlig støtte til familier i en kritisk situa­sjon. Chica er en av mange besteforel­dre i Mosambik med omsorgsansvar. Hun dyrker grønnsaker, og får noe sosialstønad fordi hun er aleneforsørg­er for tre barn og tre barnebarn. Men det er ikke nok. SOS-­barnebyer støtter henne slik at familien skal klare seg.

Et av barnebarna er Leila (5). Hun har en medfødt funksjonsnedsettelse som gjør at hun ikke kan gå. Chica har etterlyst tilrettelegging og offentlig stønad til rullestol slik at Leila ikke bare skulle bli sittende hjemme. Det fikk hun ikke.

Sterk vilje er ikke nok

– Mange behandler dem med funk­sjonsnedsettelser dårlig. Men Leila er et menneske som et hvilket som helst annet menneske. Hun er en oppvakt jente som gjerne vil være sammen med de andre barna i nabolaget, sier Chica.

Resultatet av Leila sterke vilje til å være med på lik linje med de andre barna og mangel på tilrettelegging for barn med funksjonsnedsettelse, er godt synlig. Det ene beinet er gipset, og både armer og bein er tydelig oppskrapet. Beinbruddet er ferskt – hun falt bare noen få dager før SOS-barnebyer sørget for at hun endelig fikk en rullestol.

– Rullestolen gjør det mulig for Leila å være mer sammen med de andre barna og ikke minst at hun kommer seg på skolen når hun begynner til høsten. Hun er sterk og smart, og det er ingen grunn til at hun ikke skal klare seg bra på skolen bare fordi hun har en fysisk funksjonsnedsettelse. Men jeg er bekymret for hva som skjer hvis jeg faller fra før hun er stor nok til å klare seg selv. For hvem skal ta vare på henne da? Jeg håper bare myndighetene eller andre aktører har tiltak som kan støtte henne slik at hun kan fullføre skolen, få seg en jobb og bli selvstendig som voksen, avslutter Chica.

Viktig at flere fullfører skolegangen

Å sikre at alle barn får tilgang til og fullfører skolen, også utover barneskolen, er svært viktig både for hvert enkelt barn og samfun­net som helhet. Fattigdom er en underliggende årsak til at barn mister skolegang, og for mange jenter er tidlig graviditet en utløsende faktor, forteller Gracaina Pita.

– Jenter blir usatt for seksualisert vold, tenåringsgraviditeter og tidlig «ekteskap». På dette området er det fremdeles mye underrapportering – familier ordner opp seg imellom og det blir ikke fanget opp før jentene kommer på sykehuset gravide, og det blir oppdaget at de er mindreårige. Et viktig tiltak her er informasjon om farene ved tidlig graviditet, og ikke minst betydningen av at også jentene fullfører skolen før de stifter familie. 

Tidlig graviditet

Laura, som bor i landsbyen Nhangau utenfor Beira, vet alt om å få barn tidlig og ikke få fullført skolegangen. Hun var 15 år da hun fikk sitt første barn, og 18 da hun fikk nummer to. Ektemannen døde, og nå er hun alene med tre barn, i tillegg til at hun også tar seg av et tantebarn.

Det er krevende å være alen­eforelder. Lauras eneste inntekt kom fra en liten markedsbod, hvor hun solgte tomater, løk og matolje. Noe av det som bekymret henne mest var å skaffe nok penger til barnas skolegang.

Laura fikk støtte fra SOS­ barnebyer slik at hun kunne hun ut­ vide utvalget i markedsboden, i tillegg til at hun fikk dekket skolepengene for barna. Etter hvert så hun mulighetene for å øke inntekten ved å tilberede og selge varm lunsj på markedet. Nå tjen­er hun nok til å dekke barnas behov, i tillegg til at hun betaler skolepengene for søsteren på 18, som snart er ferdig med videregående skole.

– Selv om jeg er voksen, har jeg et ønske om å få fullført videregående. Både for min egen del og for å være et godt eksempel for barna mine, sier Laura.

Overskudd til å bidra

I tillegg til tenåringsgraviditet er kjønnsbasert vold en stor utfordring i mange lokalsamfunn. Ifølge Gracaina Pita, er 58 prosent av rapporterte voldssaker, vold mot kvinner og barn.

I tillegg kommer mørketallene. Laura nikker bekreftende når samtalen kom­ mer inn på kjønnsbasert vold. – Vi har så absolutt utfordringer her i lokalsamfunnet, både med kjønns­basert vold og fysisk avstraffelse, sier Laura.

Etter selv å ha kommet ovenpå, og uten bekymringer for barnas mulighet til skolegang eller om familien ville ha nok å spise, har Laura valgt å bruke tid på foreldreveiledning og bekjempelse av vold i hjemmet. – Det slo meg at det trengtes en bevisstgjøring blant foreldre rundt dette med oppdragervold, hvorfor det er skadelig og hvordan de kan bli bedre foreldre for barna sine. Det samme gjelder kjønnsbasert vold. Før vi begynte med dette var det helt vanlig at kvinner led i stillhet, redde for hva som ville skje hvis de «sladret» om at ektemannen slo dem.

Opplæring som minsker vold

Etter at Laura startet arbeidet mot vold i hjemmet rundt om i lokalsamfunnet, har det vært en endring, forteller hun.

– Vi har gitt opplæring til kvinner om deres rettigheter. At det faktisk ikke er greit at menn slår, og at det er hjelp å få. Der kvinner før ikke turte si noe, vet de nå at de kan gå til politiet og at de kan komme seg ut av et voldelig forhold. At menn vet at de risikerer straff, gjør at færre tør å bruke vold, og det har vært en nedgang i kjønns­basert vold i lokalsamfunnet.

Viktige frivillige

Overskuddet til å bidra til et bedre lokalsamfunn finnes også i den lokale organisasjonen Dondo som holder til i Mandruzi, rett utenfor Beira. 13 menn og 12 kvinner utgjør gruppen av frivillige som driver oppsøkende virksomhet ute i lokalsamfunnet.

– Vi har snakket mye om tenårings­graviditet og ­ekteskap ute i lokalsamfunnet, det har hatt effekt og vi ser endringer. Det er flere foreldre som nå ser betydningen av skolegang, noe de ikke har vært bevisst på tidligere, forklarer Julia Caetamo i Dondo.

Dondo er en av mange lokalt etablerte organisasjonene som samarbeider med SOS­-barnebyer. Fordi de frivillige selv lever i loka­lsamfunnet de jobber i, er de tettere på, kan lettere fange opp familier som sliter og følge dem opp i etterkant. Typiske utfordringer, forteller Caetamo, er barn som mangler ID, mangler skolepenger, -­materiell og har dårlige boforhold. Gruppen samler også inn penger som de bruker på mat til de barna og familiene som er verst stilt.

– Vi legger for eksempel merke til barn som ikke er på skolen når de burde være det, og tar kontakt med familien, spør hvordan situasjoner og om de trenger hjelp. Vi snakker med de lokale lederne og hvis ikke de kan gjøre noe med det, tar vi det videre til myndighetene eller andre aktører. Bare det å ha noen å snakke med, noen som ser at du har det vanskelig, har stor betydning.

Klimaendringer bekymrer

Det bor 23 000 innbyggere i dette lokalsamfunnet, og svært mange av dem lever av det de dyrker. For dem har klimaendringene store konsekvenser.

Det skulle ha begynt å regne i oktober, nå er vi i slutten av november og venter fremdeles. Uten å kunne dyrke grønnsaker har vi ikke mat. Og når regnet endelig kommer, er det med kraftig vind som skaper store ødeleggelser. Vi er veldig bekymret for hvordan klimaendringene vil påvirke menneskene som lever her fremover, sier Julia Caetamo.

Veien ut av fattigdom

Uforutsigbare regntider og tørke bekymrer også Felix (19) utenfor Pem­ba lenger nord i landet. Familien hans har fått støtte gjennom SOS-­barne­byer, noe som gjorde at Viktor kunne fullføre grunnskolen. For å ha mulighet til å fortsette på videregående skole, trengte han en inntekt ved siden av studiene. I samarbeid med familierådgiveren i SOS­-barnebyer kom han frem til at å dyrke grønnsaker for salg var det som passet best for ham, og han fikk utstyr og frø. Så langt ha dette prosjektet gjort at han har kunnet fortsette skolegangen.

– Jeg har et vannhull rett ved hvor jeg henter vann til åkeren. Men som dere ser, er det nå veldig lite vann igjen. Klimaendringene gjør det vanskeligere, og jeg er reelt bekymret for at avlingen skal tørke ut.

For Felix er ikke avlingen bare et levebrød – det er også veien ut av et vanskelig liv.

– Målet mitt er å bli lærer, og få et bedre liv enn det jeg og familien min har i dag.

Voldelig konflikt

Cabo Delgado, provinsen hvor Pemba er hovedstad, har i tillegg til klima­endringer også blitt hardt rammet av gjentatte, uforutsigbare terrorangrep mot mange landsbyer nord i provinsen de fem siste årene. Flere hundretusener mennesker har blitt tvunget på flukt, og mange bor fremdeles i midlertidige bosettinger, som den i Metuge, 30 kilo­ meter utenfor Pemba. SOS-­barnebyer er, sammen med Verdens matvareprogram, blant de få humanitære aktørene som fremdeles jobber med de 570 in­ternt fordrevne familiene som lever her.

Mat først

Verdens matvareprogram deler ut mat, men knapphet på midler har tvunget Verdens matvareprogram til å redusere rasjonene siden april 2022. FN­-organisasjonen har bedt om flere bidrag, men mangel på finansiering gjør at de fra februar må kutte støtten helt. Det rammer én million mennesk­er på flukt fra de voldelige angrepene i Cabo Delgado.

– Vi fortsetter å appellere til givere om mer penger, i mellomtiden gjør vi det vi kan for å gi livreddende bistand til de mest utsatte gruppene, slik som underernærte barn, gravide og ammende. Men det mange vi ikke vil kunne nå, med mindre det raskt kommer på plass ytterligere finansiering, sier en talsperson for Verdens matvareprogram i Mosambik.

Selv om traumebehandling er hovedtiltaket, gjør SOS-­barnebyer det de kan for å bøte på mangelen på mat.

– Basisbehovet er jo mat, og det nytter ikke at vi kommer med psykologer for å bearbeide traumer hvis folk sulter. Vi koordinerer med andre aktører som kan distribuere mat samtidig, eller i forkant av de mentale tiltakene. Er det ikke nok, gjør vi det vi kan for å fylle hullene slik at de kan starte prosessen med å gjenoppbygge livet som ble ødelagt, sier Eva Correia i SOS­barnebyer..

Så traumebehandling

For det å bearbeide traumatiske op­plevelser er viktig, særlig for voksne som blir sittende uvirksomme. Mario Salanger flyktet med familien da landsbyen deres ble angrepet i 2020. Ennå vet de ikke når, eller om, de kan dra hjem igjen. I bosettingen er de avhengig av hjelp for å overleve.

– Vi voksne overtenker. Og det er vanskelig å la være å tenke på død og ødeleggelsene hjemme, særlig når vi ikke har noe å gjøre, ikke kan jobbe og tjene penger. Men det hjelper å få sn­akket om det og bearbeidet det vi har opplevd. Den psykososiale støtten vi får er viktig for å håndtere følelsene rundt fortiden.

Fanger opp traumer hos barn

Barna går på en lokal skole. På fritiden og i skoleferiene blir de aktivisert av frivillige for SOS-­barnebyer som skaper en barnevennlig sone med lek og aktiviteter.

– Barna har faktisk taklet det bedre.

Tilbudet med barnevennlig område med aktiviteter og lek er veldig bra. Barna bryr seg ikke så mye så lenge de vet at foreldrene kan forsørge dem. De merker det bare når det ikke er nok mat å spise.

Ilda Silvestre Machave, som jobber for distriktshelsetjenesten understreker hvor viktig det er å gi barn muligheten til organisert lek.

– Denne konflikten har gitt mange traumer, og selv om problemene som stress, angst og redsel, kan synes små, er det veldig viktig at de blir behandlet. Hvis ikke blir de til større problemer senere. De barnevennlige sonene gir oss mulighet til å indenti­fisere de barna som trenger hjelp. Vi kan se på barna hvordan de leker, om de klarer å konsentrere seg om aktivi­teter eller fort mister interesse eller fokus. Det sier noe om hvordan de har det mentalt, og gjør at vi kan plukke ut dem som trenger ekstra oppføl­ging. Derfor er samarbeidet med SOS-­barnebyer veldig viktig, avslutter Machave.