Sharon gikk sitt siste år på videregående skole og drømmen var å studere juss på universitet. Hun jobbet hardt på skolen, mamma var stolt av innsatsen hennes, og fremtiden lovende ut. I løpet av noen få dager, var alt snudd på hodet. Å miste mamma, og så bli sittende igjen alene med ansvar for de to småsøsknene – det var som å få teppet revet vekk under føttene.
- Jeg følte at det betydde slutten på meg som person. Jeg måtte gi opp drømmene mine for å kunne ta vare på familien, forteller Sharon, som i dag er 20 år gammel.
- Jeg var overhodet ikke forberedt på ansvaret. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle jobbe like hardt og være like sterk som mamma var, og ta vare på søstrene mine. Jeg måtte være familiens forsørger, mor, far, søster – jeg måtte fylle alle rollene.
Sønderknust og hjemløs
I land uten utbygde velferdsordninger og sikkerhetsnett, er det å miste foreldrene ikke bare et følelsesmessig tap. Det kan også bli en kamp for å overleve.
Det tok ikke lang tid etter morens død, før søskenflokken måtte ut av leiligheten familien leide utenfor Nairobi. Sønderknust av dødsfallet, overveldet av ansvaret, og nå kastet ut på gata, bønnfalte Sharon morens venninne og nabo om hjelp etter et familiemedlem hadde nektet å bistå de tre søstrene i nød. Den tidligere naboen lot Sharon og de to små jentene sove på sofaen inntil de fant seg noe eget. Naboen passet også på den to uker gamle babyen mens Sharon var på skolen. Men full skoledag, lekser og ansvar for lillesøster og en liten baby, er et ekstremt tungt ansvar for en ung jente.
- Mona var så liten. Jeg måtte bære henne rundt hele tiden. Jeg måtte bysse henne for å få i henne mat og melk, og for å sove. Noen ganger gråt hun gjennom hele natten, og da sov ingen av oss. Jeg tenkte at dette orket jeg ikke mer, og ønsket bare å dø. Men jeg innså også at ingen ville ta seg av søstrene mine dersom jeg døde. Det var da jeg bestemte meg for å slutte med selvmordstankene og for å begynne å fokusere på livet.