Sharon fikk fremtiden tilbake

For to år siden gikk livet i stykker for Sharon og hennes to søstre. Kort tid etter å ha født en liten jente, døde moren. Så forlot faren dem. 18 år gamle Sharon endte opp med foreldreansvaret for lillesøstrene Nimu (8), og Mona, som kun var to uker gammel.

Drømte om jusstudier

Sharon gikk sitt siste år på videregående skole og drømmen var å studere juss på universitet. Hun jobbet hardt på skolen, mamma var stolt av innsatsen hennes, og fremtiden lovende ut. I løpet av noen få dager, var alt snudd på hodet. Å miste mamma, og så bli sittende igjen alene med ansvar for de to småsøsknene – det var som å få teppet revet vekk under føttene.  

- Jeg følte at det betydde slutten på meg som person. Jeg måtte gi opp drømmene mine for å kunne ta vare på familien, forteller Sharon, som i dag er 20 år gammel. 

- Jeg var overhodet ikke forberedt på ansvaret. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle jobbe like hardt og være like sterk som mamma var, og ta vare på søstrene mine. Jeg måtte være familiens forsørger, mor, far, søster – jeg måtte fylle alle rollene. 

Sønderknust og hjemløs

I land uten utbygde velferdsordninger og sikkerhetsnett, er det å miste foreldrene ikke bare et følelsesmessig tap. Det kan også bli en kamp for å overleve. 

Det tok ikke lang tid etter morens død, før søskenflokken måtte ut av leiligheten familien leide utenfor Nairobi. Sønderknust av dødsfallet, overveldet av ansvaret, og nå kastet ut på gata, bønnfalte Sharon morens venninne og nabo om hjelp etter et familiemedlem hadde nektet å bistå de tre søstrene i nød. Den tidligere naboen lot Sharon og de to små jentene sove på sofaen inntil de fant seg noe eget. Naboen passet også på den to uker gamle babyen mens Sharon var på skolen. Men full skoledag, lekser og ansvar for lillesøster og en liten baby, er et ekstremt tungt ansvar for en ung jente.  

- Mona var så liten. Jeg måtte bære henne rundt hele tiden. Jeg måtte bysse henne for å få i henne mat og melk, og for å sove. Noen ganger gråt hun gjennom hele natten, og da sov ingen av oss. Jeg tenkte at dette orket jeg ikke mer, og ønsket bare å dø. Men jeg innså også at ingen ville ta seg av søstrene mine dersom jeg døde. Det var da jeg bestemte meg for å slutte med selvmordstankene og for å begynne å fokusere på livet.  

Sharon 18 år i Nairobi. Foto: Jacob Fuhr.
Sharon var kun 18 år gammel, da hun endte opp med foreldreansvaret for lillesøstrene. Foto: Jacob Fuhr.

Støtte fra lokalsamfunnet

Etter at Sharon fullførte skolen, flyttet jentene til en enkeltromsleilighet med hjelp fra den lokale kirken. Naboene hjalp til så mye de kunne med mat, klær og oppløftende ord, men det strakk ikke alltid til. Sharon trengte inntekt for å dekke basisbehovene til seg selv, Nimu og Mona.  

Kirken sponset henne også med et tre måneders frisørkurs, og hun fikk jobb i en liten frisørsalong. Der vasket og fønet hun hår, men tjente ikke nok til å kunne forsørge seg selv og søstrene. Og da pandemien førte til nedstengning av samfunnet, hadde heller ikke naboene samme mulighet til å hjelpe dem som før. Til tross for samhørigheten i nabolaget, følte Sharon seg helt alene i verden.  

Bristepunktet

Lønnen Sharon fikk, dekket knapt nok det daglige behovet for mat for jentene. 

- Jeg kunne kjøpe en liten mengde ris eller mel for pengene fra salongen, slik at vi overlevde. Jeg hadde ikke råd til et balansert kosthold for Mona. Hvis jeg kjøpte melk til henne, hadde jeg ikke råd til bleier eller mat til oss andre. Det var et slit hver eneste dag. Jeg tenkte konstant på måter å skaffe oss mat uten å hele tiden måtte spørre de andre i lokalsamfunnet. Jeg var redd de ville ende opp med å hate meg fordi jeg hele tiden måtte tigge om mat eller penger.  

På et tidspunkt var situasjonen så kritisk at Sharon ble hastet til sykehuset etter at hun plutselig falt om og besvimte. Legen forklarte at kroppen hennes ikke lenger tålte et så høyt stressnivå. Noe måtte gjøres. 

Sharon har fått en jobb i en frisørsalong i Nairobi. Foto: Jacob Fuhr.
Sharon jobbet i en liten frisørsalong. Foto: Jacob Fuhr.

Endelig snur det 

SOS-barnebyers familieprogram ble varslet om den kritiske situasjonen de tre søstrene var i via en frivillig i lokalsamfunnet. Sharon og søstrene ble med i familieprogrammet og endelig slapp Sharon å bære alt alene. 

For at Sharon i fremtiden skal kunne forsørge seg selv og lillesøstrene sine, ble Nimu og Mona midlertidig plassert i en av SOS-barnebyers fosterfamilier. Når hun ikke lenger har det daglige omsorgs- og forsørgeransvaret, har hun tid og krefter til å konsentrere seg om videre utdanning, som kan gi henne en god og stabil jobb. Jusstudiene er foreløpig lagt på hylla, og muligens er det hennes egne erfaringer som har gjort at hun nå heller vil jobbe med barns utvikling.  

- Jeg vil gjerne begynne å jobbe med barns utvikling (ECD). Jeg har en sterk lidenskap for at barn skal ha det bra. 

Muligheten til å skape seg en bedre fremtid 

Birgitte, SOS-moren til Nimu og Mona, tar godt vare på de to yngste og gir dem den omsorgen de trenger mens Sharon fullfører utdanningen sin. For at de skal få opprettholdt den viktige søskenrelasjonen, bor de i samme familie. Og når Sharon er ferdig utdanning og har økonomisk trygghet, vil de tre søstrene kunne gjenforenes.    

I mellomtiden besøker storesøster Sharon jevnlig småsøstrene i barnebyen. 

- Dette er en god ordning, og jeg føler ikke familiebåndet mellom oss svekkes, sier Sharon. Vi vil alltid være en familie med mye kjærlighet. Jeg er takknemlig for at SOS-barnebyer hjelper meg med mine to yngre søsken, sånn at jeg får muligheten til å ta vare på meg selv. Nå får jeg tid til å tenke over fremtiden min, og hvilken retning som er best for meg, Nimu og Mona når vi gjenforenes. 

Ingen barn eller ungdom skal måtte ha foreldreansvar for søsken, og ved å gi en donasjon kan du bidra til å snu livet til flere barn og ungdom som Sharon, Nimu og Mona.  

Bli med på årets snuoperasjon! 

I SOS-barnebyer jobber vi langsiktig for å snu barns liv til det bedre.