Skolegang gir muligheter
Bonas mor ser på strømregningen. Hun prøver å få finne ut av månedens utgifter. Til slutt ber hun om hjelp fra sin elleve år gamle datter. Hun snur papiret rundt og leser sakte regningen. - Jeg leser for mamma, sier Bona stolt.
Tolv år med elendighet
Bonas foreldre er analfabeter. Begge vokste opp i stor fattigdom i Kosovo. De fikk aldri muligheten til å gå på skolen, og har heller aldri sett betydningen av utdanning.
I håp om et bedre liv, flyttet foreldrene til hovedstaden. Der levde de fra hånd til munn. Tolv år med arbeidsledighet og syv barn senere, bor familien fortsatt i samme to-roms leilighet.
Da Bona fylte syv år, var foreldrene enige om at hun ikke skulle begynne på skolen. Det samme tenkte de da Bonas søster året etter nådde skolealder. I stedet for å få gå på skole ble barna fanget i samme negative spiral med analfabetisme og fattigdom som har preget familien gjennom flere generasjoner.
- De levde under fryktelige forhold, forklarer Feta som er sosionom i SOS-barnebyer. Feta og familien hennes er nå en del av SOS-barnebyers familieprogram.
Første steg på en lang vei
Bonas mor bryter inn. - Jeg er veldig glad for at mine barn går på skolen nå. Men det var vanskelig i første klasse... Hun blir stille mens hun prøver å holde tårene tilbake.
Bona og søsteren begynte i første klasse sammen. Bona hadde en vanskelig skolestart. Barna ertet henne fordi hun var eldre enn resten av klassen, og læreren gjorde ingenting for å hjelpe henne. Hun behandlet også Bonas mor svært dårlig. Hun så ned på henne og ville ikke engang forklare hva som sto i Bonas skolerapport, til tross for at hun var klar over hennes analfabetisme.
Denne holdningen drev Bonas mor enda lenger bort fra ønsket om å lære å lese og skrive. - Jeg kunne ikke akseptere det, fastlår Feta. Hun søkte på vegne av foreldrene og fikk jentene flyttet til en annen klasse.
I den nye klassen fikk barna en varm og inkluderende kvinne som hjelper både barna og foreldrene.
- Jeg går på hvert eneste foreldremøte, sier Bonas mor. - Læreren forklarer meg hva som er bra og hva som må forbedres.
Selv om hun ser hvor viktig det er med skolegang, vil ikke Bonas mor selv lære seg å lese og skrive. - Det er for sent for meg, men ikke for mine barn, sier hun.
Feta er uenig. - Det er ikke for sent. Men det er vanskelig å finne lesekurs for voksne, og det koster penger. Så vi improviserer. Jeg bruker etiketter og oppskrifter for å lære henne tall og bokstaver. Bonas mor er fortsatt veldig nedstemt og negativ noen ganger. Hun ønsker ikke å delta på kvinnegrupper fordi hun er redd for at andre kommer til å gjøre narr av henne. Men det å se at barna har funnet sin plass på skolen og fått seg venner er oppmuntrende.
Bona fortsetter å lese strømregningen for moren. Skolegang gir Bona en mulighet til å skape seg en bedre hverdag enn det foreldrene hennes har hatt. - Jeg ønsker å bli lærer, sier hun. - Læreren min er hyggelig og snill. Hun kan veldig mye, og hele klassen lytter til henne. Når jeg blir stor, vil jeg bli som henne.
