Nå går Bona på skole og kan både lese og skrive. Foto: Katerina Ilievska

Skolegang gir muligheter

Bonas mor ser på strømregningen. Hun prøver å få finne ut av månedens utgifter. Til slutt ber hun om hjelp fra sin elleve år gamle datter. Hun snur papiret rundt og leser sakte regningen. - Jeg leser for mamma, sier Bona stolt.

Tolv år med elendighet

Bonas foreldre er analfabeter. Begge vokste opp i stor fattigdom i Kosovo. De fikk aldri muligheten til å gå på skolen, og har heller aldri sett betydningen av utdanning.

I håp om et bedre liv, flyttet foreldrene til hovedstaden. Der levde de fra hånd til munn. Tolv år med arbeidsledighet og syv barn senere, bor familien fortsatt i samme to-roms leilighet.

Da Bona fylte syv år, var foreldrene enige om at hun ikke skulle begynne på skolen. Det samme tenkte de da Bonas søster året etter nådde skolealder. I stedet for å få gå på skole ble barna fanget i samme negative spiral med analfabetisme og fattigdom som har preget familien gjennom flere generasjoner.

- Antallet voksne analfabeter i Kosovo er relativt lavt. Å møte to foreldre som begge er analfabeter og som i tillegg har nektet to av barna sine tilgang til utdanning er noe uvanlig.

Feta, sosionom i SOS-barnebyer
Bonas foreldre er analfabeter. Begge vokste opp i alvorlig fattigdom i Kosovo.

- De levde under fryktelige forhold, forklarer Feta som er sosionom i SOS-barnebyer. Feta og familien hennes er nå en del av SOS-barnebyers familieprogram.

Første steg på en lang vei

Bonas mor bryter inn. - Jeg er veldig glad for at mine barn går på skolen nå. Men det var vanskelig i første klasse... Hun blir stille mens hun prøver å holde tårene tilbake.

Bona og søsteren begynte i første klasse sammen. Bona hadde en vanskelig skolestart. Barna ertet henne fordi hun var eldre enn resten av klassen, og læreren gjorde ingenting for å hjelpe henne. Hun behandlet også Bonas mor svært dårlig. Hun så ned på henne og ville ikke engang forklare hva som sto i Bonas skolerapport, til tross for at hun var klar over hennes analfabetisme.

Denne holdningen drev Bonas mor enda lenger bort fra ønsket om å lære å lese og skrive. - Jeg kunne ikke akseptere det, fastlår Feta. Hun søkte på vegne av foreldrene og fikk jentene flyttet til en annen klasse. 

I den nye klassen fikk barna en varm og inkluderende kvinne som hjelper både barna og foreldrene.

- Jeg går på hvert eneste foreldremøte, sier Bonas mor. - Læreren forklarer meg hva som er bra og hva som må forbedres.

Selv om barna kan lese for foreldrene er analfabetismen et stort handikap. Sist vinter når barna fikk influensa, måtte Feta bokstavelig talt tvinge Bonas mor til å lære noen tall for å vite hvor mye medisin hun kunne gi hvert barn.

Selv om hun ser hvor viktig det er med skolegang, vil ikke Bonas mor selv lære seg å lese og skrive. - Det er for sent for meg, men ikke for mine barn, sier hun.

Feta er uenig. - Det er ikke for sent. Men det er vanskelig å finne lesekurs for voksne, og det koster penger. Så vi improviserer. Jeg bruker etiketter og oppskrifter for å lære henne tall og bokstaver. Bonas mor er fortsatt veldig nedstemt og negativ noen ganger. Hun ønsker ikke å delta på kvinnegrupper fordi hun er redd for at andre kommer til å gjøre narr av henne. Men det å se at barna har funnet sin plass på skolen og fått seg venner er oppmuntrende. 

Bona fortsetter å lese strømregningen for moren. Skolegang gir Bona en mulighet til å skape seg en bedre hverdag enn det foreldrene hennes har hatt. - Jeg ønsker å bli lærer, sier hun. - Læreren min er hyggelig og snill. Hun kan veldig mye, og hele klassen lytter til henne. Når jeg blir stor, vil jeg bli som henne. 

På verdensbasis er det 123 millioner ungdom som mangler grunnleggende lese– og skriveferdigheter. Over 60 prosent av dem er jenter.

Les mer om SOS-barnebyers arbeid i Kosovo.

Våre tema