På flukt i Ukraina
— Omsorgen vi ble møtt med føltes overveldende. Jeg er vant til å være den som stiller opp for folk i landsbyen min, nå var det plutselig min tur til å få hjelp. Valentyna Chernyuk (44) måtte flykte sammen med de fire fosterbarna sine.
— Jeg har et av de mest givende oppdragene i verden - å være mor til barn som trenger en familie, jeg elsker dem så mye, sier Valentyna.
Som 29-åring ble hun fostermor til en liten gutt. Siden den gang har hun hatt åtte fosterbarn som nå er voksne og har etablert seg på nytt. I tillegg har hun en biologisk sønn som også har flyttet. I dag er hun fostermor til fire barn på 5, 8, 10 og 12 år.
Det var hektiske dager. Frokost lages og matpakke smøres, før de fire barna følges til barnehage og skole. Grønnsakshagen vannes, dyr og høns stelles, de eldre i nabolaget besøkes. Barna hentes og lekser gjøres før middagen serveres. Slik gikk hverdagen til Valentyna i den lille landsbyen i Kherson-regionen. Hun har alltid bodd der og hun trivdes, det var hjemme.
Fra blå til mørk himmel
Da krigen startet ble landsbyen okkupert. Likevel stoppet ikke Valentyna opp. Hun fortsatte å hjelpe de eldre og barna trengte enda mer omsorg. De levde på gratis melk og brød fra de lokale gårdene. En god stund holdt hun fast i rutinene og holdt det gående – helt til det ikke lenger var mulig.
Flere og flere stridsvogner dukket opp. Den tidligere blå himmelen var nå farget av mørke militærfly. Bekymringer tok over ungenes sinn og barnelatteren ble erstattet med gråt. Barna var så redde at de begynte å tisse på seg om nettene. For å komme seg gjennom de mørke nattetimene skviset alle barna seg sammen i sengen til Valentyna. Der lå de tett i tett alle fem.
— De følte seg tryggere i nærheten av meg, forteller Valentyna. — Det som kanskje gjorde mest vondt, var at denne unntakstilstanden ble den normale hverdagen for barna. De fem voksne barna og familiene deres hadde allerede flyktet, og høsten 2022 kunne ikke Valentyna bli værende lenger. Hun måtte få de fire barna i sikkerhet.
En uforutsigbar reise
Hvor og hvordan rømme? Valentyna søkte på nettet, da hun kom over en organisasjon i nærområdet som evakuerte kvinner og barn. Neste dag satt familien på fem på bussen til Zaporizhzhya, sammen med andre kvinner og barn.
Etter en natt der de sov på gulvet i bussen, ble de stanset av russiske soldater som hadde satt opp sperringer. Alle passasjerene måtte ut av bussen.
— Jeg var den siste i køen, og soldaten jeg møtte slapp ut alt hatet sitt på meg. Han bannet, kalte meg ydmykende ting og kjeftet på meg for å ha så mange barn. Jeg holdt ut, tiet og bare håpet at han ikke ville sjekke barnas dokumenter. Da ville han jo oppdage at jeg ikke var deres biologiske mor. Valentyna var redd det kunne få følger for barna.
Hvor skal du?
I Zaporizhzhya ble Valentyna og barna tatt imot av frivillige. De fikk overnatte på madrasser plassert utover et gulv i en lokal barnehage.
– Da frivillige kom med mat neste dag, spurte de om vi skulle videre og hadde noe sted å dra. Det hadde vi ikke. Hele livet mitt har jeg jo bodd i landsbyen vi flyktet fra, hvor kunne vi dra?
Familien ble sendt videre med buss til Kyiv, hvor de ankom samme kveld. Der møtte de ikke annet enn noen frivillige som foreslo at de kunne overnatte på togstasjonen. Valentyna fant fram håndklærne deres og la dem på gulvet, det fikk være sengene deres den natten. Men det ble ikke noe søvn på Valentyna.
Desperat og fortvilet koblet hun seg på nett, og forklarte situasjonen i en gruppechat for fosterforeldre. Kanskje noen der visste om et sted de kunne få ly for natten?
— Raskt svarte noen fra SOS-barnebyer meg og ba oss bli værende der vi var. De skulle sende en bil så fort som mulig. Samme natt ble vi hentet av en sjåfør som kjørte oss til SOS-barnebyer i Brovary.
Vendepunktet
— Jeg forventet at vi fikk overnatte en natt eller to. Jeg kunne ikke tro det da de sa at vi kan bli værende så lenge vi har behov for det.
Den ustabile tilværelsen og tøffe reisen var over. Helt siden Valentyna og barna ble hentet på togstasjonen, har de bodd hos SOS-barnebyer i Brovary.
– Omsorgen som møtte oss var overveldende. Vanligvis er jeg den som hjelper, nå var det plutselig min tur til å få hjelp.
Familien har fått et hjem å bo i, de får oppfølging og støtte til å bearbeide opplevelsene.
— Barna er i barnehagen og på skolen, og de er med på fritidsaktiviteter. Femåringen strever med språket og får hjelp av en logoped. Alle barna får oppfølging psykisk og hjelp til å mestre skolen. Skolen der vi bodde har vært stengt lenge. Først på grunn av pandemien og deretter på grunn av krigen, så de har mye å ta igjen.
Borte bra, men hjemme best
Valentyna sier de har det bra nå og understreker at hun setter pris på all støtten de får. Tårene presses tilbake når hun forteller om de fem voksne barna sine. De befinner seg andre steder i landet og holder kontakten, men det er vondt å være langt borte fra dem og barnebarna. Hun er svært takknemlig for tryggheten hun har fått i Borvary gjennom SOS-barnebyer, men hun har likevel hjemlengsel. Hun savner landsbyen og livet før krigen.
— Vi venter på å flytte hjem igjen. Jeg elsket livet vi hadde der. Så fort det blir mulig reiser vi tilbake.
Man høster som man sår
— De som jobber i SOS-barnebyer spør oss alltid om det er noe vi trenger, forteller Valentyna.
Hun glemmer ikke hva de rømte fra, eller den farlige flukten til Brovary. Nå er de trygge. De bor i et varmt hus, har mat på bordet og senger å sove i. Ofte klyper hun seg i armen og spør de rundt seg om dette er på ekte. For Valentyna hjelper det å tenke at man høster som man sår. At hun kanskje har gjort seg fortjent til omsorgen hun får nå, og at det kommer en dag hvor hun og barna kan reise hjem igjen.
— Er du god mot andre, vil andre være gode mot deg når du trenger det.
