Myer og brødrene ble funnet på gaten

Tekst: Kristin Stoltenberg

Meyer var skeptisk til voksne og likte ikke at folk snakket til ham som et barn. Det var jo han som lette etter mat og beskyttet de andre. Han som ga omsorg. For etter at faren ikke lenger maktet å ta vare på dem, levde brødrene livet sitt på gaten.

Der ble de også funnet. Og livet endret seg ørlite grann i riktig retning. De fikk tak over hodet, men institusjonen de kom til behandlet dem ikke som barn. Guttene fikk rene laken, men sengene var plassert i store sovesaler. De fikk vaske seg og mat, men da brødrene til slutt kom til SOS-barnebyer, var de underernærte og fortalte om bading i kaldt vann.

- De kom til meg takket være en advokat som kjente til SOS-barnebyer, og som drømte om å redde de fire guttene og ta dem med hit. Det fikk hun til slutt til. Og det er jeg svært takknemlig for. De er noen fantastiske gutter, sier SOS-mor Yolis.

Se filmen om Myer og brødrene nederst i saken.

Barneby på flyttefot

I snart syv år har de bodd sammen i SOS-barnebyen i Bogotá, en tradisjonell barneby med familiehus innenfor et inngjerdet område. De har gått på skole, fått venner og blitt trygge sammen med sine nye SOS-søsken. Men nå går leiekontrakten for tomten ut. I stedet for å bygge familiehusene samlet på et annet sted, flytter Yolis og åtte andre SOS-familier inn i leiligheter i vanlige nabolag. Det er en modell som brukes i stadig flere av våre program over hele verden. Alle familiene får fortsatt den samme faglige og gode oppfølgingen, og de beholder et senter hvor de kan møtes. Men boligene ligger ikke samlet.

For Myer (15) og søsknene er flyttingen nok et skritt i riktig retning. Denne gang i retning av selvstendighet.

- Jeg tror det blir veldig bra, sier Myer. - Jeg får flytte til en ny bydel og bli kjent med andre ungdommer. Her i barnebyen er vi mye sammen og vi har godt samhold, men nå kan vi få utforske nabolaget mer og bli kjent med flere folk, sier 15-åringen.

Og det er nettopp det flyttingen handler om. Da den integrerte barnebyen offisielt åpnet i begynnelsen av mai, var SOS-barnebyers generalsekretær Bente Lier og styreleder Halvor Stenstadvold til stede. De roste SOS-barnebyer Colombia for deres grundige arbeid med å forberede ungdommene og mødrene på flyttingen. De aller fleste av barna i barnebyen er i dag tenåringer, og for dem vil den nye løsningen gjøre overgangen til voksenlivet enklere.

- Det er flott å se hvordan barn, ungdom og voksne i SOS-barnebyer i Colombia ser på endringene som en spennende mulighet, sier Bente Lier.

Fra hat til aksept

Livet til Myer og brødrene inneholder en viktig endring til, nemlig holdningen til – og aksepteringen av – sin egen historie. Guttene var blant de 1,2 millioner barn i Colombia som defineres som sårbare, ved at de har mistet én eller begge foreldre, eller at de ikke får god omsorg i egen biologisk familie. 400 000 av disse barna lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Akkurat slik Myer og småsøsknene gjorde. Og i mange år kjente Myer på et sinne til moren, fordi hun forlot dem. Han omtalte henne kun som «den damen som fødte meg».

- Jeg forklarte guttene at moren forlot dem på grunn av den økonomiske situasjonen de var i, men at hun innerst inne ikke ville det. Det var livet som tvang henne til å gjøre det, sier SOS-mor Yolis.

- Vi som voksne må passe på barnas psykiske helse. Vi må støtte dem og oppmuntre dem til ikke å hate sine biologiske foreldre. I dag snakker Myer om moren sin på en varmere og kjærligere måte, fordi han bedre forstår situasjonen de var i. Jeg opplever ham som en utrolig fin fyr. Med et sunt og godt hjerte, sier Yolis.

Vi jobber forebyggende

De aller fleste av barna og familiene SOS-barnebyer støtter, bor ikke i SOS-familier. For mange av dem er det forståelsen for og håndteringen av foreldrerollen de trenger veiledning til, slik at de ikke føler de må forlate barna sine slik moren til Myer gjorde. Eller at de bruker vold i oppdragelsen, ruser seg, serverer ernæringsfattig mat, eller lar barna arbeide i stedet for å gå på skolen. Colombia er et av landene i verden hvor unge voksne har færrest muligheter og hvor mange faller utenfor og starter en kriminell løpebane. Derfor jobber SOS-barnebyer tett med familier i lokalmiljøene gjennom våre familieprogram. Vi mener den beste måten å sikre barn god omsorg på, er å styrke den familien de allerede har - så langt det er mulig.

- Mange av mødrene i familieprogrammene våre sier det samme: «Jeg ønsker å gi barna mine en annen oppvekst enn den jeg selv fikk». De trenger at vi støtter dem slik at de kan stå opp for seg selv og finne sitt eget verd, sier generalsekretær Bente Lier.

Marias historie

En av dem er Maria (17). Bare 15 år gammel ble hun gravid. For tenåringsjenter i dette området, like utenfor Bogotá, betyr det gjerne én ting: Farvel til skole og utdannelse. Mange tusen internt fordrevne bor her uten formelle tillatelser fra myndighetene. De sliter med tilgang til vann og har koblet seg ulovlig på strømnettet. Området er preget av slum, gjengkriminalitet, fattigdom og vold.

- Hva skal man gjøre som ung mor hvis man ikke har utdanning, sier Maria, som grep sjansen hun fikk gjennom SOS-barnebyer.

Tre ganger i måneden drar Maria og sønnen (2) til familiesenteret, som fungerer som en slags helsestasjon med psykolog, sykepleier og sosialarbeider. Hit kommer over 600 barn og familiene deres. I tillegg får alle hjemmebesøk fra SOS-barnebyer minst én gang i måneden. Maria – som bor sammen med barnefaren og moren sin – fikk akkurat det dyttet hun trengte til å fortsette utdannelsen. I tillegg lærte hun å være en bedre mamma.

- Jeg har lært å bruke positiv oppdragelse istedenfor å slå og skrike. Jeg takler stress og uro mye bedre. Nå forstår jeg hva barn trenger, sier Maria.

Se filmen om Myer og brødrene