Mødrefellesskapet

– Bor du alene, må du også takle problemene alene. Her har hver familie hvert sitt rom, men vi kan også være sammen og støtte hverandre, sier Maria.

Sammen med barna på 10, 13 og 19 år måtte hun forlate hjemmet  og livet slik hun kjente det da krigen kom til Luhansk, øst i Ukraina. Flukten gikk stort sett til fots, gjennom flere sjekkpunkt kontrollert av russiske styrker.

På ett av dem holdt det på å gå galt. 19-åringen slapp ikke gjennom.

Sønn ble igjen...

– De sa at ingen menn mellom 17 og 35 år fikk slippe ut, og at han måtte vente til neste gang sjekkpunktet var åpent da et befal ville komme for å avgjøre om han kunne krysse. Det var da en uke til. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier Maria.

Det valget trengte hun aldri å ta. 19-åringen gjorde for henne.

– Han ba meg gå videre med de to yngste. De gråt og gråt da vi forlot han.

... men kom etter

Ute av det russiskkontrollerte området fikk de hjelp av ukrainske militære og frivillige som hjalp dem videre. En uke senere ringte telefonen hennes.

– Det var han som ringte og sa han var på ukrainsk side. Der og da kjente jeg bare på lykke. Han hadde sagt til befalet at han måtte forsørge sine to småsøsken fordi de ikke hadde en far.

Det var en historie de hadde holdt fast på gjennom alle sjekkpunktene. De turte ikke fortelle at mannen og pappaen var i militæret.

Pusset opp på dugnad

Flukten tok dem videre helt til Kolomiya, vest i landet. Som på alle togstasjoner hang det plakater med informasjon om ulike hjelpetilbud. De ringte ett av numrene, ble hentet og kjørt til det nedlagte sanatoriet som nå fungerer som bofellesskap for intern fordrevne flyktninger.

Det gamle murhuset ligger vakkert til med en stor hage dekket av snø. Et fargerikt lekestativ innbyr til aktivitet. Men det var lite som signaliserte et hjem for voksne og barn da de første sju skulle flytte inn. Strømmen var slått av, varmeanlegget defekt.

Sammen med kommunen, kirken og frivillige tok beboerne selv jobben med å sette det i stand igjen. SOS-barnebyer Ukraina bidro med materiell, lekeapparater og har siden vært der jevnlig med psykologer fra sine mobile team for å gi både barn og voksne noen å prate med.

Barna finner sammen

– Også barna som bor her finner veldig mye støtte i hverandre. De har fellesaktiviteter, undervisning og kan leke sammen, og det er enklere for dem å bearbeide traumene når de er sammen, sier Agnes som bor der med datteren på 10.

Totalt er nå 60 personer fordelt på 16 familier som nå har hjemmet sitt her. Over halvparten er barn i alderen 3-16 år. Hver familie har sitt eget rom, men deler kjøkken og bad.

I tillegg er det to fellesrom tilrettelagt for lek og undervisning. Klosser veltes, det tegnes, males, bygges og skråles. Fingre sveiper over et stor digitalt skjermbrett. I kjelleren er det både kafebord, bordtennis og tilflukt om luftvernalarmen skulle gå.

Uro og omsorg

– Den første tiden etter at vi flyktet bodde vi på en skole der det kunne være 20 personer på samme rom. Dette er noe helt annet, sier Agnes.

En av de andre mødrene, Natalia, savner likevel et sted der hun kan jobbe i fred. Med en gutt på 9 og en jente på 5 er det full fart og få steder å trekke seg tilbake for å skrive artiklene hun pleide å levere.

Maria forteller at de alle bærer på egne opplevelser og bekymringer for de som måtte bli igjen.

– Det er veldig vanskelig å ta vare på barna dine når du samtidig har din egen uro. Men på den andre siden, barna gir oss også styrken vi trenger for å stå på.