Krigen, flukten og livet

Jeg heter Merka. Srebrenica er hjemstedet mitt. Jeg var her under krigen. Og det som ble vår sørgelige skjebne.

- Hvor gammel var du?

Jeg var ti år. Vi bodde i Shljivica, en liten landsby utenfor Srebrenica. Jeg hadde familien min, mamma, pappa, brødre og søstre. Vi var en lykkelig familie. Unnskyld, bare et øyeblikk…

- Det går fint. Trenger du papirlommetørkle?

Nei, har. Men takk…

…en dag, tidlig om morgenen, kom det beskjed om at nabobyen Kraljivoda hadde falt. Og at vi måtte komme oss vekk, nå! Klokka var fem om morgenen på vinteren. Det var en meter snø ute. Jeg, mamma og mine to yngste brødre dro med en gang. Pappa, søsteren min og min eldste bror ble igjen. De skulle sette løs husdyrene og prøve å få pakket med litt mat. Vi hadde ingenting med oss. Jeg husker ikke hvor langt det var, jeg var så liten da. Men jeg husker snøen, det var tungt å gå. Og at de skjøt mot oss fra den serbiske siden.

Vi gikk til Srebrenica til fots. Vi hadde ingen steder å gjøre av oss. Vi fant en tom, forlatt bygning nedenfor kirken. Uten dører og vinduer. Vi hadde ingenting, ikke en gang tepper. Hjemme hadde vi forlatt et varmt hus. Som hjemløse katter krøp vi sammen i et hjørne, for å overleve.

Vi var veldig bekymret for pappa og storesøskene mine. Heldigvis klatre også de å komme seg unna. De hadde fått med seg litt mat. Men den varte jo ikke så lenge. Det var en kamp for tilværelsen. Vi fikset noen av vinduene, døren, fant en gammel ovn. Men vi hadde ingenting. Vi levde fra dag til dag.

Etter hvert kom det nødhjelp, det ble delt ut mat. Men det var ikke alltid vi fikk tak i noe. Det kunne gå dager, noen ganger så mange som fem, uten at vi spiste noe. Vi manglet mat, klær, sko, ofte også vann. Srebrenica ble fylt opp av mennesker som måtte flykte fra landsbyer og områder rundt byen. Vi kunne stå i kø en hel dag for en kanne vann. Og så var det skytingingen selvsagt…og granatene.

Hjemme i landsbyen før vi flyktet - lillebroren Mersin min var sju år, var vi ute og lekte. Det var solskinn. Vi var klar over at de (bosnisk-serbiske styrkene) kunne få øye på oss fra åssidene, og når vi så militære kjøretøy på vei opp, visste vi at da kom det granater. Vi var på vei hjem da vi så dem. Mersin la på sprang. Jeg vet ikke hvorfor han løp så fort. Vi nærmet oss utkanten av skogen. Jeg ropte, «Stopp Mersin. Vent. Gjem deg. De må ikke se oss!» Vi var kommet frem til stallen, bare en eng var mellom oss og huset.

Jeg hørte granaten falle. Jeg kjente detonasjonen og ble slått i bakken. Det var som en tung vekt presset meg ned. Stein, splinter, støv dekket meg. Og jeg tenkte «dør jeg nå?»

Det ble stille, og jeg skjønte at jeg fremdeles var i live. Jeg reiste meg, det var støv over alt. Jeg snudde meg og så lillebroren min ligge på bakken. Jeg ropte at han måtte komme seg opp. Han svarte «Jeg klarer ikke». Han hadde blitt truffet i ryggen. Magen hans var revet opp, og var full av sand. Han levde. Han snakket. Men han kunne ikke reise seg. Pappa kom løpene. Han hadde hørt skrikene. Jeg husker at han hadde på seg en lys skjorte. Han løftet opp Mersin. Skjorten til pappa ble dekket av blod. Vi løp inn. Det kom stadig flere granater. Lillebror var så skadet. Jeg visste ikke da at jeg også var skadet. Jeg så bare at skoene mine var fulle av blod.

Mersin måtte på sykehus. Men det var krigstider og transport var vanskelig. Vi hadde ikke bil, ikke bensin. Vi bar ham i et teppe til nabobygda, hvor den eldste søsteren min bodde. De hadde bil, og mannen hennes klarte på ett eller annet vis å få tak i drivstoff. Mersin var bevisst hele veien til sykehuset i Srebrenica, han skjønte hva som skjedde, han snakket. Men da de la ham over på operasjonsbordet, var han død. Først da så pappa at også jeg var skadet. En granatsplint hadde kuttet seg som en kniv inn i armen min. Det var ikke noe bedøvelse å få, og jeg husker smerten da de fjernet den. Legen viste meg splinten etterpå. Den var rund. Skinnende.

Så etter nesten tre år i Srebrenica, kom den sørgelige dagen. Det var 1995. Vi hørte plutselig bråk, rop og skrik i gatene. «Srebrenica har falt!» Det var kaos. Masse folk. Du vet ikke hvor skal dra eller hva du skal gjøre. Den eldste broren min flyktet gjennom skogen, den yngste ble borte sammen med søsteren min. Mamma og jeg var sammen og gikk mot Potočari (hvor FN-leiren lå). Vi var der i to-tre netter, ute under åpen himmel. Vi var som fanget i et hjørne. Overlatt til dem (bosnisk-serbiske styrker). Vi hørte skytingen, så husene de tente på og knivene deres der de gikk omkring oss. De kom og plukket ut mennesker. Tok dem med seg. De gjorde som de ville. Vi prøvde å holde oss rolige, være stille, følge med. Du kjemper for å overleve. Noen blir dratt vekk, ført bort. Du hører skrikene, ropene.

Vi var blant de siste på bussene som kjørte ut av området.  Vi sto i en lang kø, og de bosnisk-serbiske styrkene bestemte hvem som fikk være med hvilken buss. Mamma og broren min havnet på en buss. Pappa og jeg måtte vente på neste. Jeg sa, «Pappa, vi kan gå på denne bussen.» Da tok en fra styrkene tak i pappa, «Du kan ikke gå på denne bussen, du skal på en annen buss.» Pappa sa til meg «Gå på denne bussen du, jeg kommer etter i den neste.» Så jeg gikk på bussen. Jeg blunket, og da jeg åpnet øynene igjen, var pappa borte. Hvor de tok ham, hva som skjedde…jeg visste ikke da, og jeg vet ennå ikke. Jeg husker bare det øyeblikket.

Jeg satt alene på bussen, med mange mennesker. Langs veien så vi dem. Over alt. Med våpen. Jeg så lange rekker av mennesker. Mitt folk. Med hendene bundet på ryggen. Jeg hørte skyting. Bussen ble stoppet, de gikk rundt, lette etter folk. Da sitter du helt stille, og bare venter…du vet ikke hvor du skal eller om du kommer til å overleve. Alt rundt er bare redsel. Du er hjelpeløs. I deres vold. De kan gjøre hva de vil.

Vi stoppet i Kladanj, utenfor Tuzla. De beordret oss ut. Militæret sto på hver side av veien, vi gikk på linje i midten. Jeg så en kvinne med sønnen sin. De trakk ham ut av rekken. Moren grep tak i ham, holdt ham inntil seg, men de dro ham bare vekk fra henne. De tok hvem de ville. Ingen kunne gjøre noe. Til slutt kom vi frem til det de sa var «vårt territorium».

Den eldste broen min hadde klart å komme seg levende fra marsjen mot Tuzla. Søsteren og broren min som hadde kommet bort fra oss i Srebrenica, hadde også overlevd. De hadde blitt stoppet på veien av militærstyrker. Men søsteren min hadde klart å overbevise dem som at han bare var et barn. De lot ham gå. Vi ble gjenforent. Alle utenom pappa. Han kom aldri. Han ble funnet i 2006, klokken hans og klærne han hadde på seg. Vi gravla ham på minnelunden i Potočari.

Det er så mange ting jeg husker. Som jeg ikke klarer å glemme. Jeg har kjent på kroppen det som skjedde, det som jeg overlevde. Vi mister så mange - fettere, onkler, pappa. Vi levde lenge som flyktninger. Det var hardt, det også.

Men jeg overlevde. Jeg traff mannen min, vi returnerte hit. Til huset han er født i. Med en sønn på ett år. Huset var ødelagt, men vi hadde ingen andre steder å dra. Det er vanskelig å få jobb her, skaffe inntekt deg går an å leve av. Det er tøft å ikke kunne gi sønnen min ting han trenger. Men når jeg ser på ham…han gir meg liv, styrke og glede. Jeg snakker ikke så mye med ham og det som skjedde. Vi har fortalt enkelte ting. Han vet jo at mange av mennene i familien ble drept. Men jeg vil ikke legge for mye på ham, han er ennå ung. Jeg bærer på traumene fra barndommen min, jeg kan kjenne redslene den dag i dag. Men sønnen vår er det viktigste. «Vi lever, vi er friske og har det godt sammen i familien», pleier jeg å si.

Vi kom hit uten noen ting. Vi fikk kyllinger og en ku. Vi dyrker mat, lagrer opp til vinteren. Vi kjøper lite i butikken, prøver å klare oss med det vi har.

Jeg er veldig glad for det SOS-barnebyer gjør her i Srebrenica, og den støtten vi får fra dem. De har vært der for oss når det har vært som tøffest og vi har trengt dem som mest. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si egentlig, annet enn takk. Sønnen vår er på ressurssenteret deres sammen med andre barn etter skoletid, mens de venter på skolebussen. Der får de et sted å være og aktiviteter. De hjelper familien vår på så mange måter. Og det var så godt å endelig ha noen å snakke med, om livet og opplevelsene. Noen som lytter og forstår.

Jeg vil ikke ha medlidenhet, jeg bare forteller hva jeg har opplevd. Det er i hjertet mitt, hver dag, hver natt. Jeg kan ikke endre på det som har skjedd. Og det er heller ikke min skyld at jeg ble født her, at dette skjedde med meg. Og ikke bare med meg, men mange mennesker. Alle her har bærer på noe. Og det merker deg for livet. Er en del av sjelen din. Alltid.

Les mer om hvordan SOS-barnebyer jobber med å styrke familier i Bosnia.