Krigen, flukten og livet

Merkas historie

Merka Mustafic (37) var en av mange tusen på flukt under Bosniakrigen. Først til Srebrenica, så via Potočari til Vogošća i utkanten av Sarajevo. Returnerte til Srebrenica i 2008, sammen med ektemann og deres ett år gamle sønn. Dette er hennes fortelling.

Jeg heter Merka. Srebrenica er hjemstedet mitt. Jeg var her under krigen. Og det som ble vår sørgelige skjebne.

- Hvor gammel var du?

Jeg var ti år. Vi bodde i Shljivica, en liten landsby utenfor Srebrenica. Jeg hadde familien min, mamma, pappa, brødre og søstre. Vi var en lykkelig familie. Unnskyld, bare et øyeblikk…

- Det går fint. Trenger du papirlommetørkle?

Nei, jeg har. Men takk…

…en dag, tidlig om morgenen, kom det beskjed om at nabobyen Kraljivoda hadde falt. Og at vi måtte komme oss vekk, nå! Klokka var fem om morgenen på vinteren. Det var en meter snø ute, det var tungt å gå. Og de skjøt mot oss fra den serbiske siden.

Vi kom til Srebrenica til fots. Vi hadde ingen steder å gjøre av oss. Vi fant en forlatt bygning nedenfor kirken. Uten dører og vinduer. Vi hadde ingenting, ikke en gang tepper. Hjemme hadde vi forlatt et varmt hus. Som hjemløse katter krøp vi sammen i et hjørne, for å overleve.

Det var en kamp for tilværelsen. Vi levde fra dag til dag. Det kunne gå dager, noen ganger så mange som fem, uten at vi spiste noe. Vi manglet mat, klær, sko, ofte også vann. Srebrenica ble fylt opp av mennesker som måtte flykte fra landsbyer og områder rundt byen. Vi kunne stå i kø en hel dag for en kanne vann. Og så var det skytingingen, selvsagt… og granatene.

Hjemme i landsbyen, før vi flyktet, ble lillebroren min Mersin, som var sju år, truffet i et granatangrep. Magen hans ble revet opp. Han levde lenge nok til at vi fikk ham på sykehus. Men da de løftet ham opp på bordet var han død.

Så etter nesten tre år i Srebrenica, kom den sørgelige dagen. Det var 1995. Vi hørte bråk, rop og skrik i gatene. «Srebrenica har falt!» Det var kaos. Du vet ikke hvor skal dra eller hva du skal gjøre. Den eldste broren min flyktet gjennom skogen, den yngste ble borte sammen med søsteren min. Vi andre gikk mot Potočari, hvor FN-leiren lå. Vi var der i to-tre netter, ute under åpen himmel. Overlatt til dem (de bosnisk-serbiske styrkene). Vi så husene de tente på, hørte skytingen, knivene deres der de gikk omkring rundt oss. De kom og plukket ut mennesker. Tok dem med seg. De gjorde som de ville. Vi prøvde å holde oss rolige, være stille, følge med, overleve. Noen blir dratt vekk, ført bort. Du hører skrikene, ropene.

Vi var blant de siste på bussene som kjørte flykningene ut av området.  Vi sto i en lang kø, og de bosnisk-serbiske styrkene bestemte hvem som fikk være med hvilken buss. Mamma og broren min havnet på en buss. Pappa og jeg måtte vente.  «Pappa, vi kan gå på denne bussen», sa jeg da neste kom. Men en fra styrkene tok tak i pappa, dro ham vekk og sa «du kan ikke gå på denne bussen, du skal på en annen». Pappa sa til meg «gå på denne bussen du, jeg kommer etter». Så jeg gikk ombord. Jeg blunket, og da jeg åpnet øynene igjen, var pappa borte. Hvor de tok ham, hva som skjedde… jeg visste ikke da, og jeg vet ennå ikke.

Den gamle FN-bygningen, hvor tusenvis av mennesker desperat søkte beskyttelse, har blitt gjort om til minnesenter – med bilder som forteller en uvirkelig historie om menneskelig brutalitet, svik, smerte og sorg. Foto: Morten Ødegaard

Den gamle FN-bygningen, hvor tusenvis av mennesker desperat søkte beskyttelse, har blitt gjort om til minnesenter – med bilder som forteller en uvirkelig historie om menneskelig brutalitet, svik, smerte og sorg.

Jeg satt alene på bussen, med mange mennesker. Langs veien så vi vi lange rekker av mennesker. Mitt folk. Med hendene bundet på ryggen. Jeg hørte skyting. Bussen ble stoppet, de gikk rundt, lette etter folk. Da sitter du helt stille, og bare venter… du vet ikke hvor du skal, eller om du kommer til å leve. Alt rundt er bare redsel. Du er hjelpeløs. I deres vold. De kan gjøre hva de vil.

Vi stoppet i Kladanj, utenfor Tuzla. De beordret oss ut. Militæret sto på hver side av veien, vi gikk på linje i midten. Jeg så en kvinne med sønnen sin. De trakk ham ut av rekken. Moren grep tak i ham, holdt ham inntil seg, men de dro ham bare vekk fra henne. Til slutt kom vi frem til det de sa var «vårt territorium».

De to andre brødrene mine og søsteren min, hadde klart å flykte gjennom skogen. Alle kom til Tuzla. Utenom pappa. Han ble funnet i 2006, klokken hans og klærne han hadde på seg. Vi gravla ham på minnelunden i Potočari.

Det er så mange ting jeg husker. Som jeg ikke klarer å glemme. Jeg har kjent det på kroppen. Vi mistet så mange. Vi levde lenge som flyktninger. Det var hardt det også.

Men jeg overlevde. Jeg traff mannen min, vi returnerte hit. Til huset han er født i. Med en sønn på ett år. Huset var ødelagt, men vi hadde ingen andre steder å dra. Det er vanskelig å få jobb her, skaffe inntekt det går an å leve av. Vi fikk kyllinger og en ku. Vi dyrker mat, lagrer opp til vinteren. Vi kjøper lite i butikken, prøver å klare oss med det vi har. Sønnen min gir meg liv, styrke og glede. Vi snakker ikke så mye med ham og det som skjedde. Vi har fortalt enkelte ting. Men jeg vil ikke legge for mye på ham, han er ennå ung. Jeg bærer på traumene fra barndommen min, jeg kan kjenne redslene den dag i dag. Men sønnen vår er det viktigste. Vi lever, vi er friske og har det godt sammen i familien, pleier jeg å si.

Jeg er veldig glad for det SOS-barnebyer gjør her i Srebrenica, og den støtten vi får fra dem. De har vært der for oss når det har vært som tøffest og vi har trengt dem som mest. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si egentlig, annet enn takk. Det var så godt å endelig ha noen å snakke med, om livet og opplevelsene. Noen som lytter og forstår.

Jeg vil ikke ha medlidenhet, jeg bare forteller hva jeg har opplevd. Det er i hjertet mitt, hver dag, hver natt. Jeg kan ikke endre på det som har skjedd. Ikke bare med meg, men mange mennesker. Alle her  bærer på noe. Det merker deg for livet. Er en del av sjelen din. Alltid.