Kjemper seg gjennom krigstraumene

Hannah mistet tryggheten, hjemmet og foreldrene sine i borgerkrigen i Tigray-regionen nord i Etiopia. Det hun har sett og opplevd av vold, og en dramatisk flukt, har gjort henne dypt traumatisert. Nå kjemper sjuåringen seg gjennom traumene og tilbake til en normal hverdag igjen. Med støtte fra en trygg base i en av SOS-barnebyers fosterfamilier i Etiopia.   

– Jeg er alltid tett på Hannah, og hjelper henne med å finne en følelse av ro når hun gjenopplever det som skjedde. Noen ganger våkner hun med hjertebank og er andpusten og livredd for at hun skal dø. Hun trenger å forsikres om hun er i trygghet for å kunne bearbeide det forferdelige hun har opplevd, sier Kassech som er Hannahs fostermor og nærmeste omsorgsperson.

Krigen  

Natt til 3. november 2020 brøt borgerkrigen ut i Etiopia. Hannahs familie ble fanget i krigshandlingene. Hun hadde allerede mistet moren da faren tok avgjørelsen om å flykte fra krigssonen, sammen med flere andre familier. Underveis ble faren drept, og en såret Hannah fraktet til sykehus. Der våknet hun opp etter behandling for skadene. 600 km hjemmefra, og helt alene. Myndighetene kontaktet SOS-barnebyer i Etiopia for å finne en god omsorgsløsning for Hannah.

Da Hannah kom til sin nye familie, snakket hun ikke.

– Hun var redd, forteller Kassech. 

Overlevelsesmekanismer

Barn som har mistet sin egen familie, er avhengig av trygghet, stabilitet og tett oppfølging. Teresa Ngigi, rådgiver for mental helse i SOS-barnebyer, forteller at Hannah fortsatt er i sjokk, og at stillheten hennes er en overlevelsesmekanisme. En vanlig reaksjon for barn som har levd med krig og konflikt tett på kroppen.   

– Den eneste måten hjernen kan beskytte seg mot overgrep og vold på, er å gå i sjokk. Fordi traumet og opplevelsen er altfor mye å ta innover seg, sier Ngigi.   

Alvorlig for en hel generasjon

Tusenvis av barn fra Tigray lever nå i provisoriske flyktningleirer som mangler det meste. Mange av dem uten foreldre eller andre omsorgspersoner.   

Ngigi mener det vil få alvorlige konsekvenser om en hel generasjon barn ikke får støtte, så tidlig som mulig, for å håndtere traumene de har fra krigen. 

– Når barn ikke får hjelp til å bearbeide opplevelsene, vil de utvikle sin egen metode for å håndtere verden rundt seg. De blir stående fast i det vonde og baserer seg på at livet alltid skal være like smertefullt. Det blir deres måte å beskytte seg selv på. De er i en konstant beredskapsmodus hvor alt handler om å overleve, sier Ngigi.  

– De blir eldre, men forblir redde og engstelige overfor andre mennesker. Manglende tillit til menneskene de er omgitt med, er et stort hinder for normal utvikling og modning.  Det øker faren for at de som voksne utvikler et rusproblem eller tyr til vold, for eksempel.    

Sakte inn i en ny hverdag  

Å etablere en grunnleggende følelse av trygghet tar tid, tilstedeværelse og tålmodighet. Derfor legger Kassech vekt på være ubetinget til stede for Hannah, og ikke stille for store krav.   

– Jeg forventer ingenting fra barn som er i en slik situasjon. Når barnet selv ikke ønsker å gjøre noe, tvinger jeg det ikke. Jeg oppmuntrer til enkle aktiviteter som vil hjelpe Hannah med å åpne seg. Men det er hun selv som leder an i alle aktivitetene hun ønsker å gjøre.  

Hannah har mistet over ett år med undervisning etter at krigen brøt ut. En ny skoleuniform ligger klar, men Hannah får lov til å ta skolearbeid og alt annet i sitt eget tempo. Det kommer når hun er klar. Nå liker hun godt å besøke en barnehage som ligger i nærheten, og blir ofte med barna der når de leker gjemsel og spiller fotball, forteller Kassech.  

– Da ser jeg Hannahs smil. Glimtet i øyet titter frem når hun leker. Og jo tryggere hun føler seg, desto mer klarer hun å overvinne frykten. Først da vil hun ha energi å bruke på å lære. Hun sier ikke så mye ennå, men sover bedre uten å våkne av mareritt. Sakte, men sikkert kommer hverdag tilbake.