«Fra en annen planet» – om å eie seg selv og sin historie

Intervju med Vilde Adolfsen

Ungdommer under omsorg fra barnevernet ønsker ikke å bli sett på som en jobb, eller som noe som må fikses. Altfor mange barnevernsbarn opplever å bli misforstått og forhåndsdømt og føler seg på utsiden av samfunnet. For Vilde Adolfsen var det viktig å kvitte seg med «offerrollen» og ta kontroll over sin egen historie.

Tekst: Marte Wenaas

BAKGRUNN: Leder i Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB)

AKTUELL: Jobber for å endre stereotype holdninger til barnevernsbarn og heie frem ungdommers  ressurser og potensial. 

Aller først, hvem er barnevernsbarna i Norge?

- Barnevernsbarna ønsker selv å definere seg som helt vanlige barn. Dette til tross for at mange har hatt et vanskelig liv der hverken familie, skole, barnevern eller helsevesen har klart å hjelpe dem. Noen av barna har forholdt seg til altfor mange forskjellige ansatte, og flere har opplevd å bli flyttet rundt som en «pakke». I dag er det rundt 55 600 barn og unge i alderen 0-22 år som mottar hjelp fra barnevernet.

Du sier at det å være barnevernsbarn er som å komme fra en annen planet. Hvordan da?

- En del barnevernsbarn definerer utenforskapet de føler som å være fra en annen planet. Mange opplever at de har blitt merket som annerledes, og dermed skumle. Å leve med disse fordommene er enormt krevende når man er en ungdom som bare ønsker å være lik alle andre. Jeg tror ikke det er bra for noen mennesker å bli sett ned på, eller oppleve at alt en gjør er feil. En barnehjerne vil som oftest tenke at da kan man jo likeså godt gjøre noe galt, så får de som allerede dømmer deg rett. 

LFB er opptatt av at barna skal «medvirke». Hva mener dere med det?

- I LFB snakker vi om brukermedvirkning på tre forskjellige måter: system-, tjeneste- og individnivå. Det vil alltid være medvirkningen på individnivå som er viktigst. Barn har lyst til å mene noe om sitt eget liv, og   det er de voksenes jobb å tilrettelegge for det. Man må endre synet på at barnet kun er en barnevernssak, og heller se barnet som et selvstendig individ med egne meninger og rettigheter. Det er også viktig at barn og unge får mene noe om hvordan barnevernet skal se ut både på tjenestenivå, altså i barneverntjenesten og på systemnivå. Disse temaene er noe vi i LFB samarbeider godt med SOS-barnebyer om. Vi jobber med å endre måten barnevernstjenester direkte jobber på.

Alle barn er ressurssterke og har mye potensiale. Foto: Katerina Ilievska

Hva mener LFB er det viktigste for barna under barnevernet?

- Først og fremst trenger barna omsorg og å bli sett for akkurat den de er. For oss er det viktig å oppleve at vi bor i et hjem hvor noen vil ha oss, og ikke bare et sted vi er til oppbevaring. Noe av det viktigste er at de voksne lytter. Forskning viser at gjennomsnittsalderen for når en ungdom forteller om overgrep er så høy som 17 år. Vi må spørre hvorfor det tar så lang tid for så mange å fortelle om noe så alvorlig. Ett av våre medlemmer fortalte en gang at hun opplevde at ingen voksne hadde turt å spørre henne om hun hadde blitt utsatt for overgrep. Hun tenkte at hvis ingen tok seg bryet med å spørre, så ble det litt «samma det», og at det kanskje ikke var så viktig likevel. 

Det viktigste vi gjør som interesseorganisasjoner er å huske på at det ligger en enorm styrke i hvert eneste barnevernsbarn.

Hvordan fungerer dagens barnevern?

- Så lenge barneverntjenestene har for få saksbehandlere kan vi ikke forvente at barn får den tryggheten de trenger for å kunne fortelle om disse tingene. Når de ansatte heller ikke får nok opplæring i problematikken ungdommene sliter med, er det vanskelig å gi god nok hjelp. Og når samarbeidet mellom barnevern, skole og helsevesen ikke fungerer, fungerer heller ikke barnevernet slik det skal. Samtidig er det viktig å si at svært mange barnevernsbarn også har god erfaring med barnevernet og mener at tjenesten reddet livet deres. Det må vi ikke glemme når vi snakker om alt som må fikses i tjenestene.

Etter barnevernet, hva da?

- LFB har vært forkjemper for at barnevernsbarn skal ha rett til hjelp fra barnevernet til de er 25 år. Dette er viktig for at vi skal få muligheten til å ha en god overgang mellom barndommen og voksenlivet. Barnevernsbarn har like stort behov som andre barn for å ha noen å kontakte når man lurer på noe. For eksempel, hvordan å bytte støvsugerposer, eller håndtere det første inkassovarselet. Det siste ungdommene trenger, er å føle seg som mislykka voksne.

Det viktigste vi gjør som interesseorganisasjoner og samfunn er å huske på at det ligger en enorm styrke i hvert eneste barnevernsbarn. Vi må hjelpe barna til å tro på at deres historie gjør dem enormt ressurssterke og at de har så mye potensiale. Den historien må de eie så godt de klarer.