2019 – mulighetenes år

Tekst: Marte Wenaas, foto: Oda Hveem

BAKGRUNN:  SOS-barnebyers representant i FN i New York.

AKTUELL: Leder arbeidet med utviklingen av SOS-barnebyers prosjekter i Norge og internasjonalt. Vi spør hvordan arbeidet for barn i Norge kan sammenliknes med resten av verden? 

– Hvorfor er denne resolusjonen så viktig?
– I 2019 får vi mulighet til å rette søkelyset på hvorfor barn mister omsorg fra familien sin og hva slags forhold de lever under i alternativ omsorg. Resolusjonen vil stille strengere krav til medlemslandene om rapportering på hvordan de jobber med å sikre at alle barn har trygge omsorgspersoner i livet sitt.

– Du snakker om foreldres omsorgsmulighet, hva mener du med det?
– Vi vet at mange barn som mister foreldreomsorg ikke gjør det fordi foreldrene mangler omsorgsevne, men omsorgsmulighet. Mange barn lever under ekstremt vanskelig og usikre forhold, uten at det reflekterer foreldrenes kjærlighet eller ønske om å gi barna sine god omsorg. Det er en beinhard virkelighet der mange foreldres tid og ressurser er presset til det ytterste. Og fattigdom er både en underliggende og forsterkende faktor.

– Hva er konsekvensene av manglende omsorgsmulighet?
– Mange foreldre har ikke noe annet valg enn å overlate barna til seg selv, over kortere eller lengre tid, mens de prøver å skaffe inntekt til familien. I tillegg kan det harde presset og fortvilelsen over en håpløst vanskelig livssituasjon føre til rus, sykdom og vold i familien. Disse familiene trenger familieveiledning, helse-, utdannings og sysselsettingsstøtte. Og ikke minst, å få tro på seg selv og muligheten til å endre sin egen situasjon. Det er dette vi jobber med i våre SOS-familieprogrammer rundt om i verden.

– Hvordan kan barn og familier sikres riktig hjelp?  
– Svært mange land mangler gode systemer for å støtte familier i krise. Her kan FNs retningslinjer for alternativ omsorg fungere som et godt verktøy for myndighetene når de skal avgjøre om familien skal styrkes eller om barna må få omsorg et annet sted. Hvis barnet ikke kan bli værende i familien, må man se på hvilke omsorgstilbud som er til det beste for barnet. Slik screening eller gatekeeping, som slike tiltak kalles, er det ekstremt viktig at myndighetene gjør skikkelig, for å forhindre at barn mister omsorgen fra familien sin uten at det er absolutt nødvendig.

– Hva sier retningslinjene om hva som er et godt omsorgstiltak?
– For de aller fleste barn er familiebasert omsorg, og ikke institusjon, det beste. I tillegg peker retningslinjene på betydningen av at barn får vokse opp med sine søsken, ha kontakt med sin biologiske familie og muligheten til å flytte tilbake hvis familien har fått styrket sine omsorgsmuligheter og det er til det beste for barnet. SOS-barnebyer er et godt eksempel på omsorgstiltak som er tilrettelagt for at hele søskengrupper kan få omsorg i samme fosterfamilie.

– Kunne flere barn fått god nok omsorg i sin egen familie med riktig og tidlig støtte?
– Ja, helt klart. Det er altfor mange tilfeller av at barn blir flyttet fra familien sin, i stedet for at familien får støtte til å kunne ta hånd om barna. Fattigdom, sykdom eller livskrise skal aldri være god nok begrunnelse til å fjerne et barn fra hjemmet sitt. Vi vet at det også i våre SOS-familier er barn som har blitt plassert hos oss fordi foreldre ikke har sett noen annen utvei i en fortvilet situasjon. Og sånn skal det ikke være.