– Oppveksten min har gitt meg et engasjement for barn som ikke får være bare barn

Tekst: Marte Wenaas

BAKGRUNN: Generalsekretær i SOS-barnebyer

AKTUELL: Brennende engasjert og utålmodig på vegne av de barna som lever i en vanskelig livssituasjon

Mange av dine SOS-kolleger sier at du har et helt eget brennende engasjement for barn. Hvor kommer det fra?

– Dette rører ved et tema som jeg vanligvis ikke pleier å snakke så mye om. Kanskje fordi jeg har tenkt det ville definere meg på noe vis. Men da jeg selv var barn måtte jeg i alt for stor grad ta vare på meg selv og min lillesøster. Min storesøster var alvorlig syk og lå på et sykehus langt hjemmefra.  Derfor var moren vår fraværende i lange perioder og over mange år. Min far jobbet samtidig veldig mye. Det gjorde at jeg tidlig var mye overlatt til meg selv, og måtte ordne ting som en voksen skulle tatt hånd om.  Da lillesøsteren min ble spurt i barnehagen hva mammaen og pappaen hennes gjorde, svarte hun at «mamma går i første klasse og pappa jobber».

Så døde begge foreldrene mine alt for tidlig av sykdom. Jeg har jo fortsatt å klare meg selv, men jeg skulle ønske de hadde sett meg som voksen. Oppveksten min har nok gitt meg et engasjement for barn som ikke får være bare barn.  Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn at barn skal få omsorg og beskyttelse fra trygge og ansvarlige voksne.

Annerledes barndom, hva har det gjort med deg?

– For meg har det gitt flere utslag. Det har både gitt meg styrke og ærgjerrighet, og en god dose galgenhumor. Jeg er vant til å klare meg selv, og forventer heller ikke at andre skal ordne opp for meg. Men det har også ført til at det sitter langt inne å be andre om hjelp. Jeg tenker at jeg må ordne opp selv og ikke gjøre meg avhengig av andre. Jeg kan gjenkjenne nettopp den utholdenheten i møte med barna som gjør alt de kan for å klare seg selv.  

Jeg husker første gang jeg var på et barnehjem da jeg var 20 år. Alt så fint og velstelt ut, men barna manglet en fast omsorgsperson. Jeg forsto ikke kompleksiteten inni barna da, men jeg husker jeg kjente på deres altfor tillitsfulle og umettelige behov for nærhet. Barn trenger en familie, eller i alle fall noe som ligner på en familie.

Hvorfor valgte du nettopp SOS-barnebyer?

– Jeg tenkte stort som ung og gikk den juridiske veien og spesialiserte meg innen barnerett. Jeg ville jobbe for barns rettigheter, å endre de store tungrodde systemene. Men jeg er utålmodig, og ser at barn vokser opp, mens de voksne skal utrede, diskutere og lage enda nye rapporter, ofte uten handlingskraft. Barnas barndom er nå! De har ikke tid til å vente. En særlig styrke ved SOS-barnebyer er at vi jobber i bredden, både politisk, men også tett på barna i det daglige. Det er i hverdagen endringene oppstår. Selv om utfordringene er mange, skal det ofte langt mindre til enn det man tror for å endre et barns liv. Ikke bare i form av tak over hodet, mat og utdannelse, men i form av å skape en hverdag der de har et trygt fang å sitte på og en omsorgsperson som ser dem. Barn er morgendagens voksne som skal drive samfunnet videre. Å legge til rette for en god barndom med omsorg og kjærlighet er ikke en floskel, men ren fattigdomsbekjempelse!

Du sier at jobben SOS-barnebyer gjør er verdens vanskeligste, men viktigste jobb. Hva legger du i det?

– Millioner av barn lever i akutt fare for å miste omsorgen fra sin familie, ikke først og fremt på grunn av omsorgssvikt, men på grunn av fattigdom. Koronapandemien har forverret situasjonen ytterligere. Det finnes ingen quick fix. I Norge har vi et godt utbygget sikkerhetsnett, men dette er ofte ikke realiteten i de rundt 135 andre landene SOS-barnebyer arbeider i. Svært mange land mangler gode systemer for å støtte familier i krise og det setter barn i en sårbar situasjon. Mange av familiene består av alenemødre eller besteforeldre som både mangler utdanning og inntektsgrunnlag. De lever et liv med begrenset handlingsrom.  Å støtte familier og åpne dette handlingsrommet er det viktigste vi kan gjøre for å sikre barna omsorg. Det vanskeligste ved jobben er at behovet er så uendelig mye større enn det behovet vi kan dekke. Det gjør vondt å vite at vi ikke klarer å nå ut til alle. Her må jeg legge til at jeg kan ikke få sagt nok hvor viktig hver eneste en av våre faddere er. De er en bærebjelke i barnas liv.

Er det et møte med barn som har gjort ekstra inntrykk på deg?

– Mange av barna jeg treffer kan ha opplevd det verste et barn kan oppleve, men likevel kjemper de og drømmer videre. Det er sterkt å møte barn med den kontrasten i seg. Jeg har hatt mange møter som har gjort inntrykk, men jeg husker godt en jente på 10 år som jeg traff i fjor på grensen mellom Venezuela og Colombia. Hun var bare litt eldre enn min egen datter. Hun, og hennes familie var på flukt og alt de eide var det de kunne bære med seg. Hun snakket så ivrig, sterkt og drømmende om fremtiden sin og alt hun skulle bli og gjøre. Denne livlige, oppegående jenta har potensiale og drivkraft til å bli hva hun vil, men så er det ingenting rundt henne som er tilrettelagt for at hun skal lykkes i å nå sine drømmer. At hun en dag kanskje vil betraktes som en utgiftspost, og giftes bort ung er vondt å tenke på. Det å jobbe for å bevare den gløden og iboende kraften som barn som henne har i seg, og at de skal få utfolde seg trygt med alt de er, gjør at jeg brenner for denne jobben hver eneste dag.