– Fremtiden er så usikker at foreldrene ikke kan forsikre barna om at det kommer til å gå bra

Intervju med Popi Gkliva

Popi Gkliva glemmer ikke lukten som møtte henne i Moria-leiren etter brannen som tvang tusenvis av flyktninger ut på gata. Mens den øyeblikkelige hjelpen handlet om å gi familiene noe å leve av, håper hun at Europa snart også kan gi dem noe å leve for.

BAKGRUNN: Leder for nødhjelpsarbeidet i SOS-barnebyer Hellas

AKTUELL: Leder og koordinerer SOS-barnebyers nødhjelpsarbeid i Hellas i etterkant av brannen i Moria-leiren.

Popi Gkliva. Foto: SOS-barnebyer

Hvordan er situasjonen for barn og familier som har flyktet til Hellas nå?
– Situasjonen for mennesker på flukt fra krig og vold har over lengre tid vært vanskelig her i Hellas. Mange av dem er foreldre med små barn som må bo i flyktningleire i måneder, kanskje år, mens de venter på at søknaden blir behandlet. De har ingen mulighet til å forsørge barna sine, eller en gang gi dem det mest grunnleggende som for eksempel et varmt måltid. Fremtiden er så usikker at de heller ikke kan forsikre barna om at det kommer til å gå bra. Vi ser at de ekstreme forholdene de lever under i flyktningleirene påvirker barna svært negativt. Det er stor risiko for traumer som, uten behandling, reduserer sjansene deres til å bli integrert og bygge seg en fremtid. 

Hva møtte deg når du kom til Moria-leiren etter brannen? 
– Det var tøft å komme til Moria etter brannen. Og jeg vet ikke hvorfor, men til tross for alle ødeleggelsene var det lukten av brannen som gjorde sterkest inntrykk. En kombinasjon av brent tre, syntetiske materialer og de få eiendelene fra tusenvis av mennesker som måtte forlate det som har vært hjemmet deres i flere måneder. Tross de umenneskelige forholdene var dette det eneste de hadde. Da jeg besøkte leiren, sov mange ute på gatene, uten tilgang til sanitære fasiliteter, mat og vann. For meg viser Moria, både før og etter brannen, en manglende evne til å løse et vanskelig problem gjennom å vise menneskelighet, og istedenfor kun fokusere på praktiske løsninger. 
 
Hva er det viktigste for barn og familier nå?  
– Det viktigste er å holde familier samlet, og at de så raskt som mulig får en mulighet til å skape seg en fremtid. Basert på hver enkeltes juridiske status, bør de enten flyttes til fastlandet eller andre europeiske land, eller reise hjem i de tilfellene hvor det er trygt og mulig. Men uansett fortjener alle som søker om asyl verdig behandling og tilstrekkelig støtte - ikke av veldedighet, men fordi det er det anstendige å gjøre. Derfor er det viktig å investere i tiltak som er helthetlige og dekker flere områder, slik at familier får sjansen til å gjenoppbygge en trygg og normal hverdag, slik at de kan klare seg selv. 

Under slike forhold, hvordan klarer foreldrene å reise seg og finne krefter til å ta seg av barna?
– Jeg vet egentlig ikke om de har noe annet alternativ. Og jeg er sikker på at mange av dem vil møte stadig flere utfordringer i tiden fremover. Vi bør nok tenke litt over hva vi legger i det å “klare å ta seg av barna” når anstendig bosted, tilgang til helsetjenester og utdanning enten er begrenset eller fullstendig utenfor rekkevidde.

Noe av det aller viktigste SOS-barnebyer gjør, er å sørge for å skape normalitet i hverdagen gjennom lek og læring og sikre at barna får traumebehandling. Foto: SOS-barnebyer
Popi Gkliva mener at noe av det aller viktigste er å sørge for å skape normalitet i hverdagen gjennom lek og læring og sikre at barna får traumebehandling. Foto: SOS-barnebyer

Hva konkret gjør vi i Hellas nå?
– I tillegg til å dekke basisbehov og gi barn mulighet til å leke og lære, har vi sterkt fokus på psykososial oppfølging. Der helt nødvendig at de får hjelp til å bearbeide det de har opplevd og vært gjennom. Hvis ikke risikerer vi en generasjon preget av traumer. Vi er etablert i Kara Tepe-leiren, og i dialog med myndighetene om hva slags type hjelp vi kan tilby i den nye leiren som er blitt satt opp.

Hva med barna som er alene, hva gjør vi for dem?
– Vi er i kontakt med nasjonale myndigheter for å bidra i arbeidet med å finne en løsning for de 400 enslige, mindreårige barna som har blitt overført fra Lesvos til fastlandet. En del av dem bor i familier og ungdomshus i SOS-barnebyer. I tillegg tilbyr vi utdanningsaktiviteter og pedagogisk støtte til barn som er blitt plassert i fasiliteter drevet av andre aktører. Det er over 1000 barn som ikke har tilgang til utdanning på grunn av korona og mangel på ledige plasser i offentlige skoler. Vi tilbyr kurs både ved våre utdanningssentre og digitalt for dem som bor i avsidesliggende områder.

Vi kan ikke fortsette med kun kortsiktige tiltak og nødhjelp, vi må ha en plan som vil redusere flyktningenes avhengighetsnivå og legge til rette for at de kan skape seg et selvstendig liv.

Hva tenker du er den største utfordringen nå?  

– Slik jeg ser det er den største utfordringen å gjenoppbygge tilliten mellom lokalsamfunn og flyktninger. Så må vi fokusere på integrering. Vi kan ikke fortsette med kun kortsiktige tiltak og nødhjelp, vi må ha en plan som vil redusere flyktningenes avhengighetsnivå og legge til rette for at de kan skape seg et selvstendig liv. Jeg sier ikke at dette er en enkel utfordring, og det er mange som jobber med dette allerede. Men vi må aldri glemme at alle som søker asyl er mennesker som fortjener støtte og å bli behandlet med respekt. Og at barn, uansett hvor de kommer fra, er fremtiden.