Raske avgjørelser har reddet menneskeliv

BAKGRUNN: Darya Kasyanova er leder for SOS-barnebyers programutvikling i Ukraina. Hun leder også det ukrainske nettverket for barns rettigheter.

AKTUELL: Jobber med ulike hjelpetiltak, for å møte behovene til barn og familier i en vanskelig situasjon.

Hvordan var livet før krigen og hva kan du huske fra krigsutbruddet i fjor?

–  Jeg kan nesten ikke huske hvordan livet mitt var før. Jeg og familien min har vært fordrevet fra hjemmet vårt siden 2014, da vi ble tvunget til å forlate Donetsk. Jeg vet hvordan det er å miste hjemmet sitt, måtte dra til et fremmed sted og bygge et nytt liv. Det er en kjempetragedie. Selv om vi var forberedt på en fullskala invasjon og hadde planlagt for det, var den første tiden virkelig helt forferdelig for meg som for alle andre. Takket være jobben min, klarte jeg å ta meg sammen og komme i gang med viktige arbeidsoppgaver.

Hvordan tenkte du i den første fasen av krigen for å kunne ta vare på alle barna vi jobber med?
–  Jeg hadde mye erfaring med dette fra 2014 og 2015, da jeg var ansvarlig for evakueringen av familier og barn i Donetsk og Luhansk. Allerede i desember i 2021 trente vi på evakuering ved en fullskala krig. Vi la planer og gjorde vurderinger for hvilke institusjonsbarn som var i den mest utsatte og kritiske situasjonen. Vi klarte å evakuere de aller fleste fosterfamiliene til SOS-barnebyer før krigsutbruddet, og hjalp dem humanitært og med psykososial støtte. De første dagene av krigen var det svært mange barn og familier som var i stor sorg. Samtidig skjedde ting veldig raskt. Allerede fra 2. mars var det dårlige kommunikasjonsforbindelser til den østlige delen av landet. Mange områder var okkupert, og det var ingen internett- eller telefonforbindelse. Etter den første uka med full krig vil jeg si at vi som organisasjon forstod mer av den generelle situasjonen og var enda mer aktive.

Du er selv mamma og har ansvar for din egen familie. Hvordan er det å selv være rammet av en krig og samtidig leder for det humanitære arbeidet i en stor hjelpeorganisasjon?
–  Det tenkte jeg knapt på. Så lenge jeg, barna og familien var trygge og friske, ga jeg all min oppmerksomhet til jobben, og til dem som hadde det aller verst. Å kunne gjøre noe for mennesker som er i en mye verre situasjon enn meg, gir meg styrke og energi. At SOS-barnebyer både jobber forebyggende med familier i en vanskelig situasjon, og også er der når katastrofen er et faktum, er en viktig del av vårt mandat. Vi begrenser aldri hjelpen vår og klarer å møte barns og familienes behov med svært mange ulike hjelpetiltak.

Er det noen historier som har festet seg spesielt hos deg?
–  Alle menneskene vi jobber med, har sterke historier. Når jeg tenker tilbake, blir jeg spesielt rørt over våre ansatte. Mange av dem ble værende hos mennesker som trengte hjelp med evakuering, helt til det siste. Måten de mobiliserte på og satte fellesskapet først, står det stor respekt av. Samtidig er det også historier om foreldre som ikke ville dra og som ikke kom seg av gårde før det var for sent. Det gjelder også et barnehjem for barn mellom 0 og 3 år i Vorzel. Allerede en første dagen av krigsutbruddet var jeg i kontakt med relevante ministre og andre myndighetspersoner, for å få til en evakuering av disse barna, men det gikk ikke. Bygningen hvor de bodde, ble truffet av et missil, og det var ingen kjeller eller andre tilfluktsrom der de ansatte kunne ta med barna mens kamphandlingene pågikk. Det tok lang, lang tid før disse barna ble hentet ut, og det er helt forferdelig. Heldigvis har vi historier hvor det i siste liten gikk bra, som en familie som henvendte seg til oss for å få hjelp til å komme seg ut av Luhansk-regionen. Åtte barn, mor, far og bestemor. Vi jobbet med dette i flere dager og fikk dem til slutt på et tog til Dnipro. Mens de satt på toget, fikk vi vite at et prosjektil hadde truffet huset deres og eksplodert. Huset de akkurat hadde forlatt, var lagt i ruiner. I en krig er det ingen tid til å tenke. Det handler om å ta avgjørelser i raskt tempo for å bevare menneskeliv.

Hva slags posisjon hadde SOS-barnebyer i Ukraina før krigen?
–  Vi var anerkjent i Ukraina fra før, men har vært en relativt liten organisasjon og ikke så godt kjent for folk flest. Dette har snudd fullstendig. På grunn av nødhjelpsarbeidet vi satte i gang da krigen kom, er det nå sånn at mennesker fra hele Ukraina henvender seg aktivt til oss for hjelp. Vi har søkt etter samarbeidspartnere som matcher med våre verdier og tilnærminger, og vi opplever nå at nasjonale aktører tar kontakt med oss, og ikke omvendt. Å få på plass disse samarbeidene har vært veldig viktig for å kunne nå ut til enda flere, ikke minst mennesker i såkalte «hotspots» (særlig farlige områder).

Hva er du stolt over av at SOS-barnebyer har fått til i dette første året med krig?
–  Jeg er stolt over at vi alle har klart oss så langt og at vi har vokst og lært så mye. Det er en kompleks prosess. Vi jobber på nye måter og vi har klart å oppskalere aktivitetene våre. Vi har sett og analysert behovene hos våre barn og familier, og hele tiden jobbet for å finne bedre løsninger. Det har vært godt å kjenne på støtten utenfra og fra resten av føderasjonen. Det er lett å lukke seg inne som organisasjon når det er krig og du er redd, jeg er glad vi unngikk det. Vi tok imot det som kom: barna, behovene deres og alt krigen brakte med seg. Jeg er også stolt over at vi har klart å styrke posisjonen til SOS-barnebyer, og at myndighetene nå virkelig ser hva vi kan bidra med.

I den fasen krigen er i nå, hva er dine største bekymringer?
–  Det bekymrer meg veldig at vi ikke vet det faktiske omfanget på hvor mange barn som er døde. Vi vet heller ikke hvor mange barn som er igjen i de okkuperte områdene. Jeg vet ikke om barna og familiene som har måttet reise fra Ukraina noen gang kommer tilbake. Jeg er bekymra for den psykososiale oppfølgingen de får. Å bearbeide traumer blir svært viktig i mange tiår fremover. Som organisasjon har vi helt konkret sett hvor viktig og riktig det er at barn skal få vokse opp i en familie. En familie er bedre til å mobilisere og ta vare på sine egne barn enn en institusjon. Det er svært viktig for oss å kjempe videre for de mest sårbare barna.

Jeg tenker mye på hvordan vi skal gjenoppbygge landet vårt når krigen en gang er ferdig og hvordan vi skal sørge for at barn får en best mulig hverdag og livssituasjon. Over 6000 barn har blitt foreldreløse så langt i krigen, ifølge offisielle tall, og det er store mørketall. Mitt håp er at SOS-barnebyer får en plass rundt bordet når beslutninger skal tas og at vi kan starte prosessen med de-institusjonalisering av barn i Ukraina. Vi har stor ekspertise på alternativ omsorg og hva som er de beste løsningene for barn. Det er mange nå som henvender seg til oss for å lære, og den rollen tror jeg vi fortsatt vil ha etter krigen. SOS-barnebyer har jo en særegen kompetanse når det gjelder både det å støtte hver enkelt familie med utfordringene deres, og samtidig jobbe strukturelt og metodisk.