Angst og depresjon tapper verdens fattigste land for viktige ressurser

Intervju med Arne Holte

En tredjedel av verdens helsetap skyldes psykiske lidelser. Likevel går kun 0,4 prosent av verdens helsebistandsmidler til psykisk helse. – Mor-barn-relasjonen er den beste måten å redde verden på, mener psykologiprofessor Arne Holte.

Tekst: Marte Wenaas

BAKGRUNN: Professor emeritus i helsepsykologi, Universitetet i Oslo. Tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet.

AKTUELL: Jobber for å fremme psykisk helse i Norge og er pådriver for at psykisk helse må styrkes i fattigdomsbekjempelsen. 

- Hvorfor er psykisk helse så viktig?

- Psykisk helse er helt grunnleggende. Det handler om vår evne til å regulere følelser, styre adferd, tenke fornuftig og opprettholde gode relasjoner til andre. Uten god psykisk helse blant befolkningen klarer ikke et land å utnytte hverken råvarer og arbeidskraft optimalt. Psykisk helse er derfor samfunnets viktigste ressurs. Forvalter vi ikke den fornuftig, påfører vi individ og familier store lidelser og samfunnet enorme økonomiske kostnader. World Economic Forum beregner at psykiske lidelser vil påføre verden et tap på svimlende 16 tusen milliarder frem til 2030. Det er også vondt å tenke på de 200 millioner barna under fem år i verdens fattigste land, som aldri får utviklet sitt normale hjernepotensial slik at de kan bli viktige bidragsytere i samfunnet og landet sitt. Dette er drenering av landenes mest verdifulle ressurs.

- I Norge sier vi at psykisk helse skal prioriteres. Hvorfor nedprioriteres det samtidig i vårt bistandsbudsjett?  

- Regjeringen skal ha ros for å ha satt psykisk helse høyt på agendaen i Norge. Men ingenting skjer i vårt arbeid med psykisk helse internasjonalt. Det satses på utdanning, vaksinering og tiltak mot ikke-smittsomme sykdommer og reproduktiv. Mens det som gir størst helsetap i verden, nemlig psykiske lidelser, er ikke prioritet. De bør ta et skritt tilbake og stille seg det overordnede spørsmålet: Hvordan kan vi bidra til at flere ikke bare overlever, men også får gode liv? Verdens Helseorganisasjon (WHO) slår fast at tre av fire med psykiske lidelser bor i lav- og mellominntektsland og at 1/3 av verdens helsetap skyldes psykiske lidelser. Da er det foruroligende at kun 0,4 prosent av verdens helsebistand går til dette. Psykisk helse er rett og slett verdens mest neglisjerte og misbrukte ressurs!

Arne Holte mener at samhandling mellom mor og barn er nøkkelen til de fattige landenes økonomi.  Foto: Cornel van Heerden
Arne Holte mener at samhandling mellom mor og barn er nøkkelen til de fattige landenes økonomi.

- Ifølge WHO vil depresjon være den ledende årsaken til såkalte «tapte friske leveår» innen 2030. Hva kan Norge gjøre?

- Vi er langt fremme når det kommer til åpenhet rundt psykiske lidelser og dermed avstigmatisering. Oppmerksomheten og bevilgningen til psykisk helse har økt i takt med forståelse av omfanget her i landet. Andre steder blir psykisk syke sett på som en trussel og fengslet i stedet for å bli behandlet. Denne åpenheten må vi bidra til å støtte også utover våre landegrenser.

- Den beste måten å redde verden på er gjennom mor-barn-relasjonen.

- Du sier at tidlig innsats er avgjørende. Hva mener du med det?

- Som nevnt finnes det flere hundre millioner barn som aldri utvikler sitt normale hjernepotensial. Det skyldes i stor grad hvordan de har det hjemme, med foreldre som ikke klarer å gi dem den omsorgen de trenger. Spedbarn og småbarn er avhengige av daglig samhandling med sine foreldre – i særdeleshet sin mor. Tidlig sviktende omsorg, ofte knyttet til psykiske vansker hos mor, kan gi utviklingsskader med kognitive og emosjonelle problemer som reduserer utbyttet av utdanning. Sterkere satsning på å styrke mor-barn-relasjoner er et effektivt bidrag inn i utdanningsløpet. Jeg fremhever mor-barn relasjonen, fordi det som regel er mødrene som har omsorgsansvaret i de fattigste familiene.

 Babyer og små barn blir også svært påvirket av krig og naturkatastrofer – ikke bare fysisk, men også fordi familien er i krise. Studier viser at muligheten til å reparere slike skader hos barn reduseres med økende alder, og er svært avhengig av særlig mødrenes psykiske helse. Jeg har stor tro på at tidlig oppfølging i hjemmet, vil gi gode resultater. Jeg mener at samhandling mellom mor-barn er nøkkelen til de fattige landenes økonomi. SOS-barnebyers internasjonale arbeid er viktig i denne sammenhengen, fordi dere fokuserer på blant annet nettopp dette.