- SOS-barnebyer var som å komme til himmelen

Som ung gutt trodde Alex Kakuta det bare fantes to land i verden – Liberia og Norge. Han drømte om å bli som sin norske fadder. I dag leder han SOS-barnebyer i Ghana.

Tekst: Thomas Hansen

BAKGRUNN: Oppvokst i en SOS-barneby og er i dag nasjonaldirektør for SOS-barnebyer i Ghana.

AKTUELL: Har fortsatt et nært forhold til sin norske fadder og var på sitt første besøk i Norge fjor.

Alex Kakuta er oppvokst i en SOS-barneby og er i dag nasjonaldirektør for SOS-barnebyer i Ghana. Foto: Thomas Hansen
Alex Kakuta er oppvokst i en SOS-barneby og er i dag nasjonaldirektør for SOS-barnebyer i Ghana. Foto: Thomas Hansen

- Hva har SOS-barnebyer betydd for deg gjennom oppveksten?

- Jeg var heldig som kom inn i en SOS-familie som tiåring. Jeg kom inn i den første SOS-barnebyen i Liberia i 1983, og rett etterpå ble jeg fortalt av fadderkontoret at jeg hadde venner og faddere i Norge. Som ung gutt trodde jeg det bare var to land i verden – Liberia og Norge, for det var de eneste landene jeg visste om.

- Hvordan var det å komme til en SOS-barneby den gangen?

- Det var som en drøm som gikk i oppfyllelse. Tidligere bodde jeg på gata og visste aldri hva neste dag ville bringe. Liberia hadde nettopp vært gjennom et militærkupp og landet beveget seg bakover i stedet for å utvikle seg videre.

Derfor var SOS-barnebyer som å komme til himmelen. Det var en skole, det var helsetilbud, det var omsorgsfulle mennesker som passet på meg og som ga meg sjansen til å lykkes. Det ga meg en større familie og et utvidet nettverk. Jeg fikk en fantastisk SOS-mor som skjønte at dette var en gutt som trengte litt ekstra støtte. Uten SOS-barnebyer tror jeg at jeg ville vært død nå. 

- Og du ble godt kjent med fadderne dine?

- Jeg fikk mange brev og bilder fra fadderne mine, og jeg ble jeg spesielt godt kjent med én, nemlig Bernt Nilsen og hans familie. De fortalte meg om kulturen i Norge, om folket og om landskapet. Jeg lærte for eksempel at det er mange sjøer i Norge. Alt dette fikk meg til å forstå hvor viktig det er å lære om andre land, og å lære om historie.

Bernt ble etter hvert en mentor for meg. Jeg spurte ham hva han gjorde og han sa han var forsikringsagent for et shippingfirma. Jeg fikk veldig lyst til å være som ham.

Mens borgerkrigen begynte i Liberia, fikk jeg mulighet til å gå på en SOS-skole i Ghana. Og så fikk jeg et stipend til å studere i USA. Min første jobb etter at jeg var ferdig utdannet handlet faktisk om forsikring, men jeg skjønte etter hvert at dette ikke var det jeg ønsket å gjøre og jeg fikk meg en jobb i telekomindustrien i stedet. Og noen år senere var det Bernt som oppfordret meg til å søke en jobb i SOS-barnebyer.

Om førti år vil vi fortsatt støtte barn, men vi vil kanskje gjøre det på nye måter.

Alex har fortsatt et nært forhold til den norske fadderen Bernt Nilsen. Foto: Dagne Hordvei
Alex har fortsatt et nært forhold til den norske fadderen Bernt Nilsen. Foto: Dagne Hordvei

- Var det derfor du valgte å jobbe i SOS-barnebyer?

- Det handler nok like mye om min egen bakgrunn, om hvordan jeg kom til SOS-barnebyer som barn, om alt som er blitt gitt til meg. Jeg tror det er grunnen til at jeg til slutt valgte å jobbe her. Det var fint å bo og jobbe i USA, men jeg visste alltid at dersom jeg fikk en mulighet til å jobbe med barn som har hatt en vanskelig bakgrunn, så ville jeg gripe den sjansen. Det var jeg klar for å gjøre når som helst og ingenting kunne hindre meg i å ta den beslutningen. USA kunne ikke holde på meg.

- Du har opplevd SOS-barnebyer fra flere sider. Hvor er vi om tjue år?

- Jeg har vokst opp i en barneby og jeg kjenner styrkene i det konseptet. Jeg kjenner kulturen man vokser opp med. Så jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var usikker på alle de andre måtene vi nå skal jobbe på. Men vi må tilpasse oss den virkeligheten vi lever i og bidra til målet vi alle har om å nå FNs nye utviklingsmål.

Jeg tror vi kan gjøre mer enn vi gjør i dag. Mitt råd er at hver eneste beslutning vi tar må handle om hva som er det beste for barna. SOS-barnebyer er 70 år og vi må se på hvordan vi kan utvikle organisasjonen over de neste årtiene. Om førti år vil vi fortsatt støtte barn, men vi vil kanskje gjøre det på nye måter. Vil det være gjennom en SOS-barneby, eller gjennom en SOS-familie i lokalsamfunnet? Det vet ikke jeg i dag. Men jeg vet at beslutningen vil handle om barnets beste.

Artikkelen du har lest nå er hentet fra SOS-magasinet. Du finner flere saker her