Vekk fra gata for godt
Søvnmangel, stress, sult, dårlig helse, sykdom, utnyttelse, vold og overgrep – listen over hva barn som lever på gata utsettes for, er like vond som den er lang. Arbeidet for å hjelpe barna vekk fra gata, er like komplekst som det er viktig.
– Jeg slet med rus og vold. Det var et liv i konstant frykt og usikkerhet. Jeg gjemte meg hele tiden, var alltid på vakt.
100 millioner
Det forteller Ishimwe, nå 21 år gammel. fra Østprovinsen i Rwanda. Etter at begge foreldrene døde, ble gata hjemmet hans.
– Jeg manglet plutselig alt jeg trengte for å leve. Og endte på gata.
Det er mange barn i verden som har det som Ishimwe. Rundt 100 millioner tilbringer hele eller mesteparten av tiden på gata.
På gata for å overleve
Ingabire* endte også opp på gata i Kigali. Det var noe som skjedde gradvis. Stadig oftere ble hun med de andre barna i nabolaget som trakk nedover mot sentrum av byen.
Det var ikke nok penger til mat, og jeg klarte ikke å gå rundt hjemme med tom mage.
Ingabire
Faren hadde valgt rus fremfor familien. Det var en lettelse da foreldrene endelig ble skilt. Men før han forsvant rakk faren å sørge for at familien sto igjen på bar bakke. Ingabires mor tok alle småjobbene hun kunne få. Men det var ikke nok til å brødfø familien.
– Jeg måtte gjøre noe for å overleve. Og var på gata, for å overleve. Når du er sulten, er det det vanskelig å tenke på noe annet.
Ni år gammel besto hverdagen hennes av å tigge penger eller mat. Og gjemme seg for sikkerhetsvakter som ville jage henne bort.

Dager uten mat
Ingenting kommer dalende i fanget til det barnet som bare sitter på et gatehjørne. Å overleve på gata krever innsats og anstrengelser.
De tigger på gata, leter i søppelkasser etter mat eller andre ting de trenger, venter utenfor restauranter i håp om rester, gjør småjobber for folk med penger, lemper murstein – hva som helst som kan gi penger eller litt mat. Det er en daglig kamp for å dekke de mest grunnleggende behovene.
– Vi møter barn som ikke har spist på flere dager. De får ikke vasket seg eller på noen måte opprettholdt nødvendig hygiene. Hudsykdommer, tannproblemer og infeksjoner er vanlig, sier Tilahun Seyoum, prosjektleder for SOS-barnebyers prosjekt Children in Street Situations (CiSS) i Etiopia.
Få sover godt
Livet på gata er ikke bare hardt, det er farlig. Barna må hele tiden være på vakt mot vold, tyveri eller bortvisning.
– Den konstante usikkerheten skaper en uro og stress. Det er få barn på gata som sover godt om natten. Vold er kanskje det mest ødeleggende. Mange blir slått og mishandlet av gjenger, eldre ungdommer, politi eller andre, forklarer Seyoum.
Gjennom våre prosjekter i Etiopia, Rwanda og Tanzania hjelper SOS-barnebyer barn som lever på gata tilbake til trygghet, utdanning og verdighet.
Verdiløse
Den vedvarende frykten fører til angst, lav selvfølelse og en følelse av å være verdiløs, fortsetter Seyoum.
– Mange føler seg stigmatisert og sett på som kriminelle, selv om de bare prøver å overleve. De er slitne, redde og utmattet. De mangler ID og får derfor ikke tilgang til offentlige tjenester. Uten skolegang forblir de stående utenfor samfunnet.
I byer som Addis Abeba og Kigali møter sosialarbeidere barn som har mistet kontakten med familien, blitt utsatt for vold eller utnyttelse, som ruser seg og ofte har liten tillit til voksne. Alene i verden danner barna et felles forsvar mot voksne, og beskytter hverandre.
Bosco Kalenzi, prosjektleder for Seruka-prosjektet, SOS-barnebyers tiltak i Rwanda for å hjelpe barn og tenåringer vekk fra gata, understreker hvor varsomt man må gå fram:
– Den første kontakten kan være enkle samtaler om helse og sosial støtte. Mange barn har opplevd mishandling og er redde for å dele bakgrunnen sin, i frykt for konsekvenser. De stoler rett og slett ikke på at voksne vil dem vel.

Felles skjebne gir tette bånd
Ishimwe innrømmer at også han var veldig skeptisk først. Det overrasker ikke Tilahun Seyoum. Vennskapene og samholdet til de andre er ofte det eneste barna har. Og de er redde for å miste det.
– Barn på gata danner sine egne «familier». De beskytter hverandre mot vold, trusler og overgrep, og stoler mest på jevnaldrende med lignende erfaringer. Forholdene mellom dem er tette, komplekse og preget av lojalitet. Disse vennskapene fungerer ofte som barnas eneste form for trygghet, forteller hun.
Fellesskapet beskytter dem mot voksne, men ikke alltid mot hverandre, forklarer Bosco Kalenzi.
– Barna beskytter hverandre, selv om de også kan utsettes for overgrep fra andre barn i samme situasjon, sier han.
Sosial kodeks
Til tross for et beinhardt liv, er mange av barna i utgangspunktet skeptiske og usikre til tilbud om hjelp.
– De trenger tydelige svar: Hva skjer om jeg forlater gata? Hva får jeg igjen for det? De er redde fordi de allerede har opplevd avvisning og negative erfaringer fra samfunnet, forklarer Seyoum.
Hun beskriver også en sterk sosial mekanisme, særlig blant eldre barn og ungdom.
– Hvis én i gruppa takker ja til hjelp, kan det oppleves som et svik mot de andre. Det kan tolkes som at man «tror man er bedre» eller forlater fellesskapet for egen vinning. Mange har opplevd motstand fra voksne, er det finnes uskrevne regler om at du ikke skal søke særbehandling. Gjør du det, kan du miste respekt og tillit fra de andre barna.
Derfor er det avgjørende å møte barna på deres premisser, understreker hun.
– Alt vi gjør må være i tråd med barnets beste. Sier barnet nei først, fortsetter vi å bygge relasjonen og tilliten, helt til de er klare for å samtykke. Og vi må alltid være ærlige i svarene vi gir.
Livet fikk en ny retning
For Ishimwe kom vendepunktet da han takket ja til et ukelangt kurs.
– Jeg tenkte: Kanskje er dette sjansen min til å forandre livet mitt, sier han.
Han fikk rett.
For Ingabire var endringenda hun fikk et trygt sted å bo – og da moren fikk hjelp til å skape stabil inntekt. Med støtte fra SOS-barnebyer kunne hun åpne et lite utsalgssted. Nå tjener hun nok til å gi barna sine to måltider om dagen. SOS-barnebyer betaler skolepengene for barna.
– At mamma har fått hjelp til å drive utsalgsstedet sitt, har betydd alt for at vi skal ha det bra.
Ishimwe fikk yrkesopplæring – og noe som ble minst like viktig for ham.
– Jeg hadde en egen veileder som jeg snakket mye med. Han hjalp meg til å forstå at fortiden ikke definerer hvem jeg er eller hva jeg kan bli.
Gjennom prosjektet fikk han skoleutstyr, skolepenger og det han trengte for å starte på nytt. Den nye motivasjonen hans inspirerte også søsknene og styrket samholdet i familien.
– Det ble mer ro mellom oss, og vi ble flinkere til å støtte hverandre.
For at barna skal tro at livet utenfor gata kan bli bedre, må tiltakene være både realistiske og tiltrekkende. De må møte barnas umiddelbare behov og samtidig gi håp for fremtiden.
To land, lik tilnærming
I både Rwanda og Etiopia møter SOS-barnebyer barna med umiddelbar støtte – et trygt sted å sove, mat, helsehjelp og psykososial oppfølging. Målet er å gi dem ro og trygghet før de tar neste steg. For barn som har levd lenge på gata, kan denne prosessen ta måneder. De får den tiden de trenger.
Samtidig starter arbeidet med å finne familiene og vurdere situasjonen hjemme. Der det er mulig, prøver de å få barna tilbake til familien. De voksne får støtte til å skape stabile inntekter, tilgang til helsetjenester og opplæring i positivt foreldreskap. For ungdom som ikke kan eller ønsker å flytte hjem, legges det til rette for et mer selvstendig liv gjennom yrkesopplæring, livsmestringskurs og støtte til å bygge sin egen framtid.
Erfaringene viser at barn som tas bort fra gata uten oppfølging, ofte ender der igjen. I prosjektene i Etiopia og Rwanda er tilbakefallsraten derimot bare 5–9 prosent.
– Den lave andelen skyldes tett oppfølging av både barna og familiene, i samarbeid med lokalsamfunnet og barnevernskomiteer på landsby- og sektornivå, mener Bosco Kalenzi.
Slik jobber SOS-barnebyer med barn på gata
Barnas vei tilbake til trygghet:
- Trygt sted å sove, mat, helsehjelp og tett psykososial støtte.
- Bygging av tillit gjennom samtaler og daglig oppfølging.
- Hjelp til barn som sliter med rus: rådgivning, helsehjelp og henvisning til behandlingspartnere.
- Skolegang, livsmestring og yrkesopplæring tilpasset barnets behov.
- Kontakt med trygge rollemodeller som viser alternative veier.
- Støtte til ungdom som trenger en selvstendig livsstart.
Oppfølging av familien:
- Individuell utviklingsplan for hele familien.
- Økonomisk støtte, mikrokreditt eller hjelp til inntektsgivende arbeid.
- Tilgang til helsetjenester og helseforsikring.
- Kurs i positivt foreldreskap, beskyttelse og trygg omsorg.
- Psykososial oppfølging etter at barnet er reintegrert hjemme.
Vil hjelpe andre
Etter seks måneders opplæring i skredderfaget fikk Ishimwe hjelp til å begynne i et anerkjent skredderverksted i Rwimiyaga-distriktet.
– Jeg er stolt over at jeg nå kan forsørge både meg selv og søsknene mine, sier Ishimwe.
I dag er han medlem av spare- og lånegruppen Tuzamurane Village Savings and Loan Association, der 26 medlemmer støtter hverandre økonomisk og sosialt. Nå vil han bruke sine erfaringer til å hjelpe andre unge som sliter.
– Det betyr så mye for meg at jeg har SOS-barnebyer i ryggen. Derfor vil jeg gi noe tilbake – og støtte andre som står i de samme utfordringene som jeg gjorde, avslutter han.


