– Jeg følte meg hjelpeløs.

Monica forteller om da alt ble snudd på hodet. Da livet som hun kjente det var i full oppløsning. Det er fem år siden Monica mistet mannen sin etter lengre tids sykdom. Fem år siden hun ble alene med fem barn. Den yngste, Hope*, var bare tre år gammel, og opplevde en mamma som var lammet av sjokk og sorg.

– Jeg hadde store bekymringer, for jeg var helt avhengig av inntektene til mannen min, forteller Monica.

Storfamilien trådte til som best de kunne. De to eldste guttene flyttet inn hos en av Monicas storebrødre litt lenger ned i veien, mens andre i landsbyen varslet det stedet de varsler når familier er i krise: SOS-barnebyer.

– For meg ble det en lettelse at SOS-barnebyer kunne ta hånd om de yngste barna. Det var en enorm byrde som lettet fra skuldrene mine. Nå fikk de mat tre ganger om dagen, de fikk gå på skole og de kom på besøk til meg i ferier.

Så lenge de var trygge og hadde det bra, aksepterte Monica at hun måtte gi slipp på de tre yngste barna sine. Var det likevel det rette valget?

Fattigdom skiller foreldre og barn

Grønne maisskudd stikker halvannen meter opp i været langs bakken i Chombella-distriktet i Lusaka, hovedstaden i Zambia. Regnsesongen er på hell, og med litt flaks og dyktighet kan du finne gult gull innenfor de grønne bladene. Det er her, ved en 20 mål stor maisåker, at Monica og brødrene bor med sine familier. Akkurat nå springer søsken, søskenbarn og nabobarn rundt i skoleuniformer og venter på ettermiddagsundervisning. Skoledagen er delt i to for å få plass til alle elevene, og om formiddagen kan de leke uforstyrret. Til lunsj vrenger ungene en maiskolbe fra åkeren og holder over flammene i en liten grillhytte med stråtak. Noen spytter ut igjen harde korn, mens andre har hellet med seg. Så springer de videre.

Et av barna springer ikke. Heller ikke har hun skiftet til skoleuniform ennå, men observerer omgivelsene i en rosa prinsessekjole. Kjolen er tynnslitt, men kan fortsatt løfte seg i store bølger om åtte år gamle Hope velger å svinge seg rund. Det har hun ikke tid til nå. Hun har mer enn nok med å følge med på mammaen sin Monica i sidesynet. Går Monica av gårde, følger Hope etter. Setter Monica seg ned, setter Hope seg tett inntil. Lener seg over låret hennes, kikker i den samme retningen som mammaen kikker. Vel vitende om at de for et knapt år siden ikke kunne sitte slik. For da Hope mistet pappaen sin mistet hun i flere år også mammaen sin.

Institusjon var alternativet

Hadde pappaens dødsfall skjedd i dag, hadde neppe konsekvensen for Monica og Hopes blitt den samme. For mye har endret seg i SOS-barnebyer på disse årene, og ikke minst hvordan verden for øvrig tenker om barnevern og alternativ omsorg. For å forstå noe av bakteppet må vi skru tida tilbake til 2009. Dette året blir FNs nye retningslinjer for alternativ omsorg vedtatt. De peker på at barn på institusjoner må få mulighet til å flytte tilbake til sin opprinnelige familie hvis det er til det beste for barnet. En anerkjennelse av at veldig mange barn som bor på ulike barnevernsinstitusjoner rundt om i verden, har et nært familiemedlem som kan gjøre omsorgsoppgaven. Tidligere har en form for institusjon ofte vært alternativet for barn fra familier i en livskrise. Særlig når den økonomiske situasjonen er uhåndterlig. 

– Det tar tid før slike endringer sildrer nedover i systemene i de ulike FN-landene. Samtidig gjorde hele SOS-barnebyer en gjennomgang av hvor mange barn i barnebyene som hadde gjenlevende foreldre eller nære familiemedlemmer. I barnebyen i Lusaka fant vi ut at 38 prosent av barna hadde en gjenlevende forelder, forteller Irene Busiku Chiboola Phiri, programsjef for SOS barnebyer i den zambiske hovedstaden.

I tillegg hadde flere nære familiemedlemmer som de hadde en relasjon til. Mange barn har havnet i barnebyen som følge av fattigdom.

– Jeg vil si at majoriteten av barna som har hatt kontakt med sin biologiske familie, er veldig glade for muligheten til å flytte hjem. For andre kjennes det som en brå overgang å forlate barnebyen. Det er en endring i måten å leve på som de ikke er vant med, sier Phiri.

Hva skjer når barna flytter fra barnebyen

Myndighetene har pushet på for at SOS-barnebyer i Zambia skulle komme i gang med det som har fått navnet reintegrering: Barn på institusjon skal tilbake til familien og lokalsamfunnet sitt dersom det er forsvarlig. Institusjon er siste utvei, uansett om den er familiebasert og likner svært lite på en tradisjonell institusjon. I 2016 bestemte også SOS-barnebyer internasjonalt at den globale strategien til organisasjonen skulle favne dette. Vi vil heller styrke familier til å klare omsorgsoppgaven selv. Får familiene litt hjelp på veien til å komme seg ovenpå økonomisk, vil pengene vi får fra giverne våre rekke veldig mye lenger enn de barna vi hjelper i en tradisjonell barneby.

– Hele prosessen med reintegrering tar minimum et år. Vi prøver at det ikke går lenger enn tre år fra vi setter i gang til reintegreringen er avsluttet, sier Mulenga Chibwe. Han er sosialarbeider i SOS-barnebyer i Lusaka, og kontaktpunktet mellom barna i barnebyen og familiene deres i lokalsamfunnet.

– Barna i barnebyen er myndighetenes ansvar. Da barna kom til barnebyen, måtte vi få tillatelse fra myndighetene til å kunne ivareta dem. På samme måte er myndighetene involvert når barna skal flytte ut av barnebyen. Det er et stort samarbeid mellom oss, familiene selv og sosialarbeidere hos de lokale myndighetene for å få dette til, sier Chibwe.

– Ingenting skjer over natta, og vi bruker god tid. Alle prosessene er unike og krever ulike tilnærminger. De største utfordringene ser vi gjerne hos de eldre barna. Å gå fra et sted med elektrisitet og TV til et helt annet liv, det går ikke an å sammenlikne og kan ta lang tid. Vi må konstant minne dem om alle fordelene ved å ha en nær relasjon til familiene sin, sier Chibwe.

I barnebyen i Lusaka forteller en av SOS-mødrene om en tenåring som flyttet fra barnebyen hjem til bestemoren sin. Der måtte han innimellom hjelpe til i grønnsakåkeren og jobbe med kuer med plog, noe som var helt fremmed. Etter noen måneder fikk han haik tilbake til byen, snek seg inn porten til barnebyen, opp i andre etasje i huset hvor han pleide å bo og sovnet i den gamle senga si. Han fikk bo der så lenge han ville før han dro tilbake igjen, med klar beskjed om at han er velkommen på besøk når som helst – men også med en oppfordring om å gi det litt mer tid.

Alle sakene er emosjonelle for meg. Jeg har fulgt disse barna siden de var små.

Mulenga Chibwe, sosialarbeider i SOS-barnebyer

– Vi har erfart at de barna som har bodd i barnebyen frem til de blir voksne og ferdig på college, kan ha problemer med å tilpasse seg lokalsamfunnet og livet utenfor. De har lite nettverk, og er vant med å få hjelp til å løse problemene sine. Alle barna i barnebyen har godt av mer interaksjon med verden utenfor. Alle skal jo reise herfra på et eller annet tidspunkt, sier Chibwe.

Ikke en langvarig løsning

De siste årene har 320 av 543 barn og unge i de ulike barnebyene i Zambia flyttet hjem til familiemedlemmer. I noen tilfeller har Chibwe måttet jobbe som detektiv for å spore opp en tante, en onkel eller kanskje en besteforelder, men ikke alle historier har en like hyggelig slutt. Det er fortsatt 79 barn i barnebyen i Lusaka hvor det ikke finnes spor etter familiemedlemmer. Flere av disse barna hadde foreldre som var HIV/Aids-syke, og programsjef Phiri forteller at det tidligere var knyttet stort stigma til denne sykdommen.

– Det har gjort at flere helt har kuttet båndene til disse barna. Det var en helt annen tid. Vi har opplevd at babyer og små barn har blitt forlatt utenfor porten til barnebyen, uten noen beskjed. Hadde det ikke vært for SOS-barnebyer, hadde mange av barna som bor og har bodd i barnebyen havnet på gata, sier Phiri.

– Hva vil skje med de 79 barna uten familie?

– De er vårt ansvar, og jeg håper de kan bo her i barnebyen til de er gamle nok til å flytte ut. Å finne fosterfamilier til eldre barn er en stor utfordring i Zambia.

Forebyggende arbeid og fosterhjemsløsning hånd i hånd

Chibwe påpeker at det er helt andre krav til dokumentasjon og oppsporing av biologisk opphav for de barna som i dag står uten omsorgspersoner og blir myndighetenes ansvar. Nå er det over to år siden SOS-barnebyer i Zambia lukket dørene for å ta imot nye barn. Hvordan barnebyen vil fungere i fremtiden, vet de ikke, men de ser for seg at det forebyggende arbeidet og utvikling av fosterhjemsarbeidet vil gå hånd i hånd. Hvor barnebyen kanskje kan fungere som et slags midlertidig transitthjem.

– En tradisjonell barneby eller en institusjon kan ikke være en langvarig løsning. Prosessen med å finne alternativ omsorg må begynne med en gang, sånn at man har en plan for hva som skal skje med dette barnet i løpet av de neste seks månedene, sier Chibwe.

– Vi ser på muligheten for om barnebymodellen kan overføres til en fosterhjemsmodell ute i lokalsamfunnet. Det vil alltid være noen barn uten foreldre og fungerende omsorgspersoner, så noen former for alternativ omsorg må finnes, sier han.

Phiri tror SOS-barnebyer kommer til å spille en viktig rolle i utviklingen av alternativ omsorg i Zambia. De har en kompetanse på hvordan man jobber med familiestyrking og foreldreveiledning som er helt unik.

– Myndighetene liker hvordan vi har drevet barnebyene våre. De lener seg på oss når det gjelder barnevern, og måten vi jobber med barn og familier. Når vi ser hvordan klimaendringer ødelegger jordbruket og hvordan det kuttes i bistand, er vi nødt til å tenke nytt om hvordan vi styrker familier på mange områder.

Like emosjonelt hver gang

Det har gått et år siden Monica fikk samlet Hope og resten av barna sine på samme tun. Et år siden hun fikk hjelp fra den lokale stammelederen med å få sitt eget nasjonale ID-kort, noe som aldri ble prioritert den gangen Monica var ung. I Zambia er det dette kortet som kobler deg på alle lag av samfunnet. Fra skole og jobb, til sosiale rettigheter og krisehjelp fra myndighetene når naturkatastrofer inntreffer.

– Søker du ikke om det nasjonale identitetskortet i videregående alder, blir det vanskeligere å få det på plass seinere. Monica forstod at dette var noe hun måtte prioritere, når barna skulle flytte hjem, sier Mulenga.

Siden de tre yngste barna ble gjenforent med mammaen sin, har han besøkt familien fem ganger. Hvordan har det gått?

– Disse barna ville gjerne flytte hjem, og de flyttet permanent i skoleferien etter semesteret var ferdig i april i fjor.  Selv om de gjerne ville reise før, blir overgangen minst mulig brå når vi flytter de i skoleferier.

Monica selv sier hun er takknemlig for å ha barna hjemme hos seg på heltid.

– Jeg var glad for å få barna mine hjem, men jeg hadde fortsatt bekymringer for inntekt, sier hun.

Målet er å bli selvhjulpen

I Zambia er offentlig skole nylig blitt gratis for alle. Et stort gode, selv om kvaliteten på de offentlige skolene ofte preges av manglende ressurser. Samtidig er skoleuniform, skolebøker og utstyr fortsatt noe foreldrene selv må betale for og som blir en utgift mange bekymrer seg for. Foreløpig betaler SOS-barnebyer for alt skoleutstyret som de tre hjemflyttede barna til Monica trenger. Målet er at dette etter hvert skal fases ut. Monica forteller at hun og brødrene jobber aktivt med å planlegge for fremtiden. De har maisåkeren, en motorsykkel de kjører taxi med og et nytt hus på tunet under oppføring som forhåpentligvis kan gi stabile leieinntekter.

– Hvordan synes barna dine det er å ha flyttet hjem?

– De var vant til stedet og synes det er trygt å være her. De har tilpasset seg, men vil samtidig holde kontakten med vennene og SOS-mammaen i barnebyen. De savner dem også, sier Monica.

At yngstejenta Hope er sterkt knyttet til sin biologiske mamma, er det umulig å ikke legge merke til. For Mulenga er det godt å se at barna slår rot i sitt egentlige hjem, men det vekker også mange følelser å ta farvel med et barn fra barnebyen.

– Alle sakene er emosjonelle for meg. Jeg har fulgt disse barna siden de var små, og ber til Gud om at de må klare seg godt. Reintegrering har jeg stor tro på og at vi gjør det riktige, men jeg blir fortsatt berørt. Jeg tenker at dette vil bli bra til slutt.

*Navnet er endret av hensyn til personvernet.