Da politiet for 14 år siden kom med ei tre år gammel jente til SOS-barnebyer i Lusaka, hovedstaden i Zambia, hadde de lite informasjon om hvem hun var. Hun var funnet sammen med mammaen sin som var psykisk syk, ute av stand til å ta vare på seg selv og barnet sitt. Jenta het Christine, og noen pappa var ikke inne i bildet. Det var alt politiet visste.

Christine knyttet seg til det som ble hennes SOS-mamma og huset hun delte med de andre barna i barnebyen. Mange av dem besøkte slektninger i helgene, men Christine hadde ingen å besøke. Flere år senere dukket det opp en mann som presenterte seg som Christines pappa. Han hadde reist fra Christine og mammaen, blant annet for å finne jobb i et annet land. For Christine var dette bare en fremmed mann hun ikke kjente noen tilknytning til, som like snart reiste videre igjen.

Likevel ble det et vendepunkt. Nå kunne SOS-barnebyer endelig nøste opp i resten av familiehistorien hennes.

I begynnelsen var hun veldig lukket og sjenert, men det løsnet etter hvert.

Mayase, Christines tante

Aldri i tvil

– Det var et emosjonelt øyeblikk å møte Christine igjen. Jeg hadde ikke sett henne siden hun var en tre måneder gammel baby. Vi visste ikke hva som hadde skjedd med henne, forteller Mayase Zulu som er Christines inngiftede tante.

Det viste seg at mammaen til Christine hadde falt fra. Og selv om ikke pappaen hennes stod klar til å etablere et liv sammen med henne, hadde hun en tante og onkel med både hjerterom og husrom. I et stort blikkhus utenfor sentrum av Lusaka, bor tante Mayase og ektemannen med sju barn og flere barnebarn. De ble overlykkelig da de fikk høre at Christine var funnet og i live. For Christine betød det at hun for første gang kunne reise på besøk til familiemedlemmer utenfor barnebyen.

– I begynnelsen var hun veldig lukket og sjenert, men det løsnet etter hvert, sier Mayase.

– Flere andre familiemedlemmer har kommet på besøk for å bli kjent med henne, og hun har fått mange venner i nabolaget. Vi er veldig glade for å ha fått et nytt familiemedlem.

– Flere andre familiemedlemmer har kommet på besøk for å bli kjent med henne, og hun har fått mange venner i nabolaget. Vi er veldig glade for å ha fått et nytt familiemedlem.

Etter det første møtet med tanten og familien, ville Christine tilbake. Først noen helger her og der, så ønsket hun å være der i lenger perioder av gangen når det var skoleferie. Til slutt fikk både tante Mayase og Christine spørsmålet: Kunne de tenke seg at Christine flyttet inn på heltid?

– Vi var aldri i tvil. Skolepenger var det eneste vi bekymret oss for, og det har SOS-barnebyer hjulpet oss med, foreller Mayase.

Må få muligheten

Stadig flere barn fra barnebyene gjør som Christine – de flytter inn hos biologisk familie. Det er ikke uvanlig at barna som bor i barnebyen har endt opp der på grunn av fattigdom. De kan dermed ha både foreldre og andre nære slektninger som ønsker å ta på seg omsorgsoppgaven, om de får litt hjelp og støtte på veien.

SOS-barnebyer jobber for at barn skal få vokse opp i sin egen familie så langt det er mulig. Samtidig sier også FNs retningslinjer for alternativ omsorg, at barn på institusjon må få muligheten til å flytte tilbake til opprinnelig familie – dersom det det er til det beste for barnet. Dette har fått navnet reintegrering.

I Zambia har 320 av 543 barn og unge i de ulike barnebyene flyttet hjem til familiemedlemmer i løpet av de siste årene.

– Det er et omfattende samarbeid mellom SOS-barnebyer, familiene selv og hos de lokale myndighetene for å få dette til. Ingenting skjer over natta, og vi bruker god tidpå reintegrering, forteller Mulenga Chibwe, som er sosialarbeider hos SOS-barnebyer i Lusaka.

– En tradisjonell barneby eller en institusjon kan ikke være en langvarig løsning. Vi ser på muligheten for om barnebymodellen kan overføres til en fosterhjemsmodell ute i lokalsamfunnet, for det vil alltid være noen barn uten foreldre og fungerende omsorgspersoner.

Likevel erfarer Chibwe at det for størstedelen av barna, som Christine, finnes et godt liv utenfor barnebyen. Som regel pleier barna som blir reintegrert å flytte etter skolesemesteret er avsluttet, slik at overgangen skal bli minst mulig brå. Men da avgjørelsen var tatt om at Christine skulle bo fast hos tanten og onkelen, maste og maste hun om det ikke snart nærmet seg. Hun gledet seg sånn, og syntes det var lenge å vente til neste skoleferie.

– Christine følte seg trygg hjemme hos tanten og onkelen. Samtidig er hun på besøk i barnebyen etter hun har vært i kirken på søndager. Hun har fortsatt et nært bånd til SOS-mammaen sin, avslutter Chibwe.