Fire år med krig har satt dype spor, og stadig flere sliter med å holde ut psykisk, sosialt og økonomisk. 

For lite hjelp i vest

Byen Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina har rundt 250 000 innbyggere. Nå huser regionen i tillegg om lag 140 000 internt fordrevne mennesker, de fleste kvinner og barn. Husleiene har skutt i været, helsetjenestene er under stor belastning, og stadig flere barn og foreldre trenger støtte for å klare hverdagen. 

– Vi må øke oppmerksomheten mot vest. Det er fortsatt store behov i øst, men det betyr ikke at resten av landet klarer seg uten hjelp. Når støtten reduseres, prioriteres de hardest rammede områdene i øst. Og familiene som har flyktet vestover står igjen uten tilstrekkelig hjelp, sier en Anna Hamre, humanitær rådgiver i SOS-barnebyer.

Mange sliter med søvn, angst og uro. Noen mister språket eller begynner å stamme, andre skader seg selv.

Anna Hamre

Oppvekst i unntakstilstand

Hun har akkurat kommet hjem fra et opphold i Ukraina, og forteller at mange av utfordringene for barn og familier nå er forverret.  
 
– De fleste barna som har flyktet fra krigen, har levd som internt fordrevne i snart fire år. For mange er det hele eller store deler av barndommen. De aner heller ikke hvor lenge de må være der. Mange sliter med søvn, angst og uro. Noen mister språket eller begynner å stamme, andre skader seg selv.

De fleste familiene består av enslige mødre. De sliter økonomisk, og har egne vonde opplevelser fra krigen og er alene om alt. Når fedrene kommer hjem på perm fra fronten, bringer de med seg sine egne traumer. Antallet rapporterte tilfeller av alkoholmisbruk, overgrep og vold i nære relasjoner har økt dramatisk.  
 
– Mange kvinner forteller at de ikke vil anmelde mannen fordi han er soldat – og en helt. De tenker at dette må jeg bare stå i og tåle, det er mitt bidrag, forteller Hamre.  

Mobile helseteam når de mest sårbare

SOS-barnebyer driver mobile helseteam som reiser ut til lokalsamfunn der behovene er størst. Teamene består av psykologer, sosialarbeidere, språkterapeuter og familieveiledere som hjelper barn og foreldre med alt fra psykisk helse til praktiske utfordringer som husleie og skolegang. 

Teamene følger familiene i tre til seks måneder, ut fra behov. De tilbyr samtaler, foreldretrening, lek og aktivitetstilbud for barn og ungdom som ellers ville stått uten fellesskap eller struktur. 

Et samfunn under press

Det er enormt krevende å skulle integrere et så høyt antall mennesker som nå er internt fordrevne i Ukraina. Belastningen er stor både på de fordrevne og på mottakssamfunnene. Mange barn fra øst opplever mobbing eller utestenging. «Min pappa må til fronten på grunn av dere», får de høre fra jevnaldrende.

– Dette er ikke småting. Det former en hel generasjon. Vi ser barn som er blitt likegyldige til flyalarmene og som ikke lenger blir redde. Men også barn som sover i korridorene fori det er tryggere enn soverommene. Ingen barn skal venne seg til å leve slik, sier Hamre.

Et varsel om fremtiden

Den mentale helsen til både barn og voksne i Ukraina svekkes dag for dag. Jo lenger krigen varer, jo vanskeligere blir det å bygge opp igjen et trygt og velfungerende samfunn. 

Derfor fortsetter SOS-barnebyer å støtte familier – i øst, sør og vest. 
 
– Hvis Ukraina skal få en sunn og trygg befolkning i fremtiden, må vi hjelpe nå. Vi må ikke glemme barna som lever i skyggen av krigen, avslutter Anna Hamre.