– Jeg innså at barna mine var mer redde for meg enn de stolte på meg.

Symon bor i Choma i Mzuzu nord i Malawi. Han hadde lenge kun sett på seg selv som familiens forsørger.

– For meg betydde det å være en god far å sørge for mat og betale skolepenger. Jeg tenkte ikke at det var min oppgave å skifte bleier, hjelpe med lekser eller snakke om følelser, forteller han.

Gjennom SOS-barnebyers foreldreveiledning i Aktivt farskap lærte han om barns behov og grensesetting uten vold. Det fikk ham til å tenke på sin egen oppvekst og hvordan han møtte barna sine.

– Da forsto jeg at jeg måtte forandre meg.

Fra roping til samtaler

Hjemme begynte Symon å spørre hvordan dagen til barna hadde vært. Han erstattet roping med samtaler og forsøkte å veilede i stedet for å straffe.

Etter hvert merket han en forskjell.

– Barna mine ble mer åpne med meg. Nå kommer de til meg med problemene sine. Til og med kona mi sier at det er blitt fredeligere hjemme, sier han.

Lenger sør i Malawi, i Ngabu, hadde fembarnsfaren Alfred Kadango også sett på omsorgen for barna som konas oppgave.

– Jeg pleide å tenke at omsorg for barn først og fremst var for kvinner. Jeg gikk på jobb og overlot alt annet til kona mi, forteller han.

Kona Mphatso var allerede veileder for foreldre i programmet. Hun oppmuntret ham til å bli med på samlingene.

Til å begynne med var han skeptisk, men det skulle fort snu.

Ikke lenger alene om oppdragelsen

Gjennom sju måneder som fast deltaker fikk Alfred kunnskap han tok i bruk hjemme. Han begynte å ta mer del i omsorgen og opplevde at forholdet til både barna og Mphatso ble tettere.

– Det å engasjere meg som en aktiv far har forandret alt. Det har styrket båndet til både barna mine og kona mi. Nå er foreldreskapet vårt felles ansvar, sier han.

For Mphatso ble det en merkbar forskjell i arbeidsmengden hjemme og i familiedynamikken.

– Barna er gladere. De lytter bedre til oss begge, og vi har fått det mer harmonisk hjemme.

Samtalene måtte dit mennene var

Det var ingen selvfølge at fedrene skulle finne veien til samlingene og delta. I Ngabu var oppmøtet lavt i starten. Noen viste til jobb, mens andre mente at samtaler om foreldrerollen var for kvinner.

Samlingene ble derfor lagt til tidspunkter som passet mennene bedre. Fedrene fikk personlige invitasjoner, og menn fra lokalsamfunnet fikk opplæring som veiledere.

I Choma la Symon merke til at menn som ikke kom på samlingene, gjerne snakket om familieutfordringer når de møttes i kirken, i begravelser og på andre lokale møteplasser.

Noen syntes det var vanskelig å delta i grupper med flest kvinner.

Symon fikk støtte til å bli veileder for andre fedre og tok samtalene med seg dit mennene allerede var.

– Når jeg snakker til dem som pappa selv, kjenner de seg igjen. Jeg forteller dem hva som endret seg hjemme hos meg. Jeg belærer dem ikke, jeg deler historien min, sier han.

En far som senere begynte på samlingene, forteller:

– Jeg trodde disse samlingene var for kvinner. Men da jeg så hvor rolig og trygg han var når han snakket om familien sin, ble jeg nysgjerrig. Jeg ønsket meg et slikt forhold til barna mine.

Nå veileder de andre

Symon og andre mannlige veiledere har gjennom samtalene nådd over 90 menn som ikke tidligere hadde deltatt i programmet.

Noen har siden meldt seg på foreldreveiledning. Andre har begynt å bruke mer tid med barna og dele mer av omsorgsarbeidet hjemme.

– Vi viser andre par at det å oppdra barn er noe begge foreldre bør ta aktivt del i, sier han.

For Alfred har erfaringene gitt farsrollen et annet innhold.

– Å være far handler ikke bare om å forsørge. Det handler om å være til stede, lytte, veilede og elske barna sine hver dag.

Les mer om Aktivt farskap og vårt arbeid: