Selv om du som leser dette aldri har møtt Brede Røsjø, kan han likevel ha vært på besøk i stua di. Som en nestor blant NRKs filmfotografer, har du sikkert sett noen av bildene hans flimre forbi over TV-skjermen. Fra Dagsrevyen til Norge Rundt og som den aller første fotografen for Oddgeir Bruasets legendariske program: «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», har Brede etterlatt seg et rikholdig arkiv. Ikke minst også et hav av menneskemøter.

– Oddgeir Bruaset likte å jobbe med Brede, for Brede var en ufarlig skikkelse som ingen var redd for å snakke med. Jeg er motstander av å glorifisere avdøde, men det er vanskelig å finne noe stygt å si om storebroren min. Han var kanskje litt vimsete og distré privat, men en fagmann til fingerspissene med pinlig nøyaktighet på jobb, forteller Bjarne Røsjø.

I nekrologen skrevet fra kollegaene i NRK, omtaler en ham slik: «Det jeg i grunnen var mest imponert over, var den respektfulle måten han behandla medvirkende i programmene på, uansett hvilket lag fra samfunnet de kom fra». Brede beskrives som et hjertevarmt godt medmenneske, en kjernekar og en omsorgsperson. I tillegg til en fantastisk engasjert og kunnskapsrik fagmann.

Det er ikke noe overdrevet de fine orda i nekrologen. Han kom utrolig lett i kontakt med andre mennesker.

Bjarne Røsjø

Et flott ettermæle

En mann som alltid hadde mange mennesker rundt seg som var glade i ham, men som også hadde noen hemmeligheter. Brede hadde ingen egne barn, og Bjarne er Bredes nærmeste gjenlevende slektning etter at søsteren deres gikk bort i romjula 2023 – bare noen få måneder før Brede døde. For lillebror Bjarne er det ikke helt lett å forstå at storebroren – han som alltid glemte igjen et skjerf eller en hanske eller til og med lommeboka – hadde lagt strukturerte planer for hva som skulle skje den dagen han gikk bort.

– Allerede i 2001, som 52-åring, skrev Brede et testamente. Hva stakk han der? undrer Bjarne.

Den gang bestemte Brede at hans to søsken skulle arve hver sin tredel av hans verdier, mens den siste tredelen skulle dels likt mellom Strømmestiftelsen, SOS-barnebyer og en nærstående privatperson.

– Brede var litt konfliktsky. Kanskje han var redd for hva vi i familien kom til å synes om valgene han hadde tatt i testamentet, men det var det ingen grunn til. Vi synes det er flott! Det er et fint ettermæle å tenke på de som ikke er så privilegerte. Vi i familien har så vi klarer oss.

– Skulle du ønske at han hadde fortalt deg om det på forhånd?

– Det ble en hyggelig overraskelse. Om han hadde fortalt om det, kunne han kanskje ha inspirert andre. Jeg er i alle fall blitt inspirert nå. Min datter kommer til å arve det meste fra meg, men ikke alt. Jeg tror hun kommer til å tenke det samme som vi har tenkt om Brede nå: At det var fint gjort å tenke på dem som ikke er like heldig stilt.

– Valgene han har tatt i testamentet synes jeg er veldig Brede, sier broren.

En vegg som ble borte

Om testamentet kom som en overraskelse, ble ikke Bjarne overrasket over hvilke hjertesaker broren ønsket å støtte etter sin død. Ikke bare fordi Brede hadde vært en politisk engasjert og samfunnsbevisst person, med et hjerte som banket for de mest sårbare rundt seg. Det var også en annen livshendelse som preget hele Bredes liv, og som kan forklare valget om å støtte en organisasjon som jobber for at barn ikke skal vokse opp alene.

– Da Brede var åtte år gammel, døde pappa. Jeg var bare tre år, og vendte meg nok fortere til et nytt regime. For Brede må det ha vært et sjokk. Pappaen vår hadde vært syk lenge, men til slutt døde han brått av hjertesvikt hjemme, forteller Bjarne.

– For Brede var det som en vegg ble borte i livet. Jeg tror at pappas dødsfall virket verre på ham enn på meg og søsteren vår. Tapet av en omsorgsperson i ung alder har nok påvirket ham mer enn jeg har forstått, og kan forklare valget om å gi deler av arven sin til SOS-barnebyer.

Veldig Brede

Bjarne forteller at farens dødsfall kanskje er noe av årsaken til at Brede var en litt engstelig person, også som voksen. Samtidig var kanskje nettopp denne engstelsen det som åpnet rommet til kunstneren Brede – og den store empatien og omsorgen han viste for de rundt seg.

I 1977 giftet Brede seg med sin daværende kjæreste, og ble også stefar til Joachim. Kort tid inn i ekteskapet ble den fem år gamle gutten alvorlig skadet. I en ulykke fikk han en stein over seg, som førte til massive hjerneskader. Joachim mistet både språket og all førlighet, men han hadde fortsatt følelser og evnen til å kjenne igjen folk – og kunne le så han ristet.

– Brede hadde en enorm omsorg for Joachim gjennom hele livet, selv om han og Joachims mamma etter hvert skilte lag. En annen mann ville da kanskje gitt blaffen i en 100 prosent ufør stesønn som bodde på institusjon, men ikke Brede. Han hentet ofte Joachim hjem i helgene og dro på ferier med ham. Hver gang jeg og min datter var på besøk, besøkte vi også Joachim og vi feiret jul sammen flere ganger.

For Bjarne, for andre nære familiemedlemmer og alle gode venner og kollegaer, var det vondt å se at Brede først ble alvorlig syk med Alzheimer – før de i mars i fjor mistet ham helt. Da sovnet han inn på omsorgssenteret i Ålesund hvor han levde de siste årene av livet sitt.

– Til tross for en vanskelig start på livet med pappas dødsfall, klarte Brede å bli en ekstremt dyktig fotograf og fagmann. Han var et eiegodt menneske med mye omsorg og omtanke for sine medmennesker. Det vises nå også etter hans død. Valgene han har tatt i testamentet synes jeg er veldig Brede.

Lurer du på hvordan eller hvorfor testamentere?