Fra gatebarn til sykepleier

Støtten som endrer liv

Som treåring levde Kamala Tapa (26) på gata i Katmandu. I dag jobber hun som sykepleier i SOS-barnebyen Sanothimi i Katmandu.

Tekst: Morten Ødegaard, foto: Nina Ruud

På kontoret til sykepleieren Kamala, midt i SOS-barnebyen, sitter en ti år gammel gutt på en stol.  – Det gjør ikke vondt, jeg skal bare se om det er noe der. Kamala setter seg godt til rette. Den ene hånden holder lommelykten mens den andre tar et godt tak i øret til gutten. Hun lener seg frem for å se hva som forårsaker smerten i øret. Vennene hans følger spent med.

Kamala er ansatt som sykepleier i SOS-barnebyen i Sanothimi. Etter tre år med fulle arbeidsdager, kjenner hun alle barna godt. Hver dag kommer flere av dem for å bli undersøkt, og det er alltid noen som venter utenfor kontoret. Også gatehunden uten navn, som alltid følger henne.

Det er en god stemning blant de som venter på å bli undersøkt av Kamala. For selv om jobben hennes er å passe på at alle i barnebyen holder seg friske, at de vokser nok, spiser og har det bra, er det også andre grunner til at barna er trygge på henne. Hun er ikke bare en erfaren sykepleier. Hun vet også hvordan det er å miste foreldrene sine.

 

På vei til jobb, med gatehunden uten navn, som alltid følger henne. Foto: Nina Ruud
På vei til jobb, med gatehunden uten navn, som alltid følger henne.

Kamala mister faren sin

I 1994 blir Kamala født inn i en vanlig familie i en liten landsby. Med en mor, en far og en storesøster. Ni måneder gammel blir hun syk med lungebetennelse, men fordi hun er jente får hun verken medisiner eller melk.

– Det er stor forskjell på gutter og jenter her i Nepal, ikke så mye i byene lenger, men på landsbygda foretrekker de guttebarn fremfor jentebarn. Jeg liker det ikke, sier Kamala, som i dag er 26 år.

Vanskelig for kvinner uten utdanning

Mange steder i Nepal, særlig på landsbygda, hvor gamle tradisjoner preger samfunnet, er det fortsatt slik at guttebarn foretrekkes fremfor jentebarn. Det er ikke uvanlig at far forlater familien sin hvis han ikke får en sønn. På grunn av høy arbeidsutvandring er det heller ikke uvanlig at far dør i utlandet, ofte som følge av uforsvarlige arbeidskår. Når mor blir sittende igjen med foreldreansvaret, uten jobb eller utdannelse, har hun få muligheter alene i et land med få utbygde sosiale tjenester. Det er derfor ikke uvanlig at mor også forlater barna for å starte et nytt liv.

Hverdagen til Kamala blir dramatisk endret da faren forlater dem.

– Jeg var tre år gammel da faren min forlot oss, fordi mamma ikke kunne gi ham et guttebarn.

Det er stor forskjell på gutter og jenter her i Nepal, ikke så mye i byene lenger, men på landsbygda foretrekker de guttebarn fremfor jentebarn.

Tøffe år som gatebarn

Kamalas familie ender opp uten inntekt og et sted å bo. Moren er fortvilet, og ser ingen annen mulighet enn å ta med seg døtrene inn til Katmandu for å lete etter arbeid. En sårbar familie bor nå på gata i en av verdens mest forurensede byer.

Kamala forteller om fire tøffe år som gatebarn i hovedstaden. Hun forteller om netter med frykt, om gatehundene de ga mat, og som beskyttet dem når de sov. Hun forteller om det å være sulten hele tiden og om å ikke kunne gå på skolen.

– Det vanskeligste var å ikke få det mest grunnleggende. At vi ikke kunne spise når vi var sultne, og ikke hadde penger til skolen, selv om vi hadde lyst til å lære.

Tilbake på det stedet familien ofte tilbragte nettene. – Noen har nok kjøpt det og begynt å pusse det opp. Det var ikke så fint her før, forteller Kamala. Foto Nina Ruud
Tilbake på det stedet familien ofte tilbragte nettene. – Noen har nok kjøpt det og begynt å pusse det opp. Det var ikke så fint her før, forteller Kamala.

En håpløs situasjon snur

Situasjonen er på bristepunktet når lillesøsteren til Kamala blir født på en lokal skole i nærheten. Rektoren kjenner noen som jobber i SOS-barnebyer, og han ber familien ta kontakt med dem. Det blir starten på veien ut av håpløsheten.

Jentene får begynne på skolen og SOS-barnebyer støtter dem økonomisk. Etter kort tid plasserer lærerne Kamala i 2. klasse, fordi hun lærer raskt.

– Jeg elsket å gå på skolen. Og når jeg hadde tid til overs, leste jeg i bøkene til storesøsteren min. Det var derfor jeg gjorde det så bra på skolen.

Kamala forteller med glødende øyne hvordan hun deltok på alle skolens aktiviteter, som skolekaptein og speiderleder, og at hun elsket danse- og språkkonkurranser.

En håpløs situasjon snur ved hjelp av en rektor, SOS-barnebyers familieprogram og mange faddere i utlandet.

– Du vet, jeg er så stolt over å ha blitt hjulpet av familieprogrammet. Kanskje min historie kan motivere flere til å støtte SOS-barnebyer. Familieprogrammet blir bare viktigere og viktigere. Ja, for det er mange barn som virkelig trenger hjelp, også de som bor utenfor barnebyen.

– Jeg elsket å gå på skolen, sier Kamala. Flere av lærerne hun hadde som liten jobber fortsatt der, og det hender at hun går innom for å hilse på. Foto: Nina Ruud
– Jeg elsket å gå på skolen, sier Kamala. Flere av lærerne hun hadde som liten jobber fortsatt der, og det hender at hun går innom for å hilse på.

SOS-familieprogram

Familier i krise eller i ekstremt vanskelige livssituasjoner kan slite med å dekke barnas behov for omsorg. Familieprogrammet gir blant annet familierådgivning, helseoppfølging og støtte til utdanning og inntektsbringende arbeid, for at foreldrene skal kunne ta seg godt av barna, og ikke minst for å unngå at barna blir overlatt til seg selv eller i verste fall bli forlatt. SOS-barnebyer i Nepal har siden 1994 støttet hundrevis av vanskeligstilte familier, i tillegg til å drive 10 SOS-barnebyer i landet.

Tilbake i barnebyen

På kontoret til Kamala er guttens øre sjekket. Ingenting farlig, det var nok bare litt rusk som hadde satt seg fast. Utenfor er det flere barn som venter på en undersøkelse, det er tross alt 160 barn som til enhver tid bor i barnebyen.

– Det er ofte litt vanskelig å vite hva som feiler dem, fordi de fleste barna her lider etter tap av mor eller far. Derfor kommer de ofte til meg for å få medisin, selv om de egentlig ikke trenger det. Bare en liten hodepine er nok til at de kommer, for de vil helst slippe å ha det vondt.

Trøst og aksept er viktig når noen har det vondt, og det hører ofte med til den daglige runden i barnebyen. Foto: Nina Ruud
Trøst og aksept er viktig når noen har det vondt, og det hører ofte med til den daglige runden i barnebyen.

Det er ofte litt vanskelig å vite hva som feiler dem, fordi de fleste barna her lider etter tap av mor eller far.

Kamala forstår at det kan være flere grunner til fysiske plager. Lengsel og sorg kan kjennes på kroppen som for eksempel som hodepine eller vondt i magen. Men hun forteller at det stort sett går bra med barna i barnebyen, og at selv om de har hatt en vanskelig start på livet, er ikke den generelle psykiske helsen deres noe dårligere enn andre barns. Hun påpeker viktigheten av at de vokser opp med en kjærlig mor, og at de i tillegg har tett kontakt med barnebyleder og rådgivere med årelang erfaring.

– Vi veileder dem veldig godt, og dermed ordner de stort sett opp i problemene sine selv, så jeg vil si det går bra, sier Kamala mens hun klargjør stetoskopet til neste pasient.

I barnebyen er de voksne opptatt av hva barna liker å gjøre, og hva de ikke liker å gjøre. De ser at barna til tider har det vanskelig. Men de ser også hvor viktig det er å holde på med aktiviteter de trives med, sammen med andre. Det må de, for at de raskere skal komme seg etter vonde opplevelser og etterhvert stå på egne ben.

– De har veldig gode muligheter til å få et godt liv, men jeg minner dem alltid på at de må gjøre det bra på skolen, fordi utdanningen, det er den de tar med seg herfra, og som gjør at de kan bygge seg et godt liv, sier Kamala.

Kamala vet. Hun vet at utdanning er viktig. At man må ha tro på seg selv. At man aldri må gi opp. Hun vet også at noen opplever at hverdagen blir for tung. Det skjedde med moren hennes, like etter at Kamala hadde begynt på skolen.

Kamala er primus motor for helsesjekkene som arrangeres i barnebyen, både for de som bor der og for familiene som støttes gjennom familieprogrammet. Foto: Nina Ruud
Kamala er primus motor for helsesjekkene som arrangeres i barnebyen, både for de som bor der og for familiene som støttes gjennom familieprogrammet.

Tre søstre blir alene

Selv om Kamalas familie følges opp av familieprogrammet, blir livet og hverdagen etterhvert for tungt å bære for moren, så hun velger å forlate jentene sine. Heldigvis har de blitt eldre, de bor trygt i leiligheten SOS-barnebyer betaler for, de går på skole og gjør det bra. Eldste søsteren er snart voksen, og tar over rollen som omsorgsperson. SOS-barnebyer vurderer det slik at jentene har det best sammen der de bor.

– Det er på grunn av storesøsteren min vi er her i dag. Hun er en engel. Hun gjorde alt for oss. I dag jobber hun på et cruiseskip i Goa i India, og tjener godt. Lillesøsteren min studerer i USA. Jeg vet ikke om moren min lever, vi har ingen kontakt. Men jeg elsker henne høyt likevel. Hun forlot oss fordi folk var ekle mot henne.  De sa til henne at når døtrene dine gifter seg så blir du alene og ingen vil ta vare på deg, så gå og gift deg på nytt. Og så fant de en fattig blind mann til henne, og hun dro fra oss.

For barnas beste

SOS-barnebyers familieprogram skal forhindre at foreldre forlater barna sine. Likevel hender det at barn blir overlatt til seg selv, fordi foreldrene ikke makter, eller at de dør. Hvis barna er små og ikke har annen familie, vil de få tilbud om å flytte inn i en SOS-familie. Eldre barn ønsker av og til å fortsette og bo sammen i familiens hjem. SOS-barnebyer lytter til barnas ønsker, og vil alltid lete etter løsninger som er til det beste for barna. Kamala og søstrene ble boende sammen i leiligheten utenfor barnebyen.

– Sakte men sikkert vokste vi opp, og fullførte utdanningen vår. Og alt forandret seg. Nå er det veldig bra. Jeg har et godt liv. Det går også bra med søstrene mine. Takket være støtten fra familieprogrammet holdt vi sammen, og jeg fikk støtte til utdannelsen min. Men bachelorgraden i psykiatri betaler jeg for selv, for nå klarer jeg meg selv, sier Kamala med et stolt smil.