Hans Petter Svege og Linda Hellevik er fosterforeldre i SOS-barnebyen i Bergen. Foto: Ingvild Festervoll Melien

Foreldre med ekstra plass i hjertet

De har foreldrerollen som jobb

SOS-mødre og fedre verden over har foreldrerollen som jobb. Hver eneste dag bygger de sten for sten på fundamentet i tusenvis av barns liv.

- Når du ser at det du tror på fungerer i praksis, ja, da gir det meg som far en god følelse av mestring, sier SOS-far Hans Petter Svege (51).   

Det er fire og et halvt år siden han, Linda Hellevik og barna på 15 og 17 år bestemte seg for å leie ut huset og flytte inn i SOS-barnebyen i Bergen. Inn i livet deres kom et brødrepar på ti og tolv år. 

- Vi følte vi hadde kapasitet til å være fosterforeldre. Det er så lett bare å snakke om at man skal gjøre noe for andre. Vi ville gjøre det vi sa, og det har vi ikke angret på, sier Svege. 

 

Vi ser på oss selv som en vanlig familie, som tilfeldigvis bor her.

Hans Petter Svege, SOS-far i barnebyen i Bergen
Hans Petter Svege og Linda Hellevik er tydelige på at det var et riktig valg å bli fosterforeldre. – Det har vært en veldig positiv opplevelse, sier Svege. Foto: Ingvild Festervoll Melien
Hans Petter Svege og Linda Hellevik er tydelige på at det var et riktig valg å bli fosterforeldre. – Det har vært en veldig positiv opplevelse, sier Svege. Foto: Ingvild Festervoll Melien

Skaper forutsigbar hverdag 

Rundt 6000 kvinner og menn over hele verden jobber som SOS-foreldre. De skaper en hverdag med matpakke i sekken, prat rundt middagsbordet, hjelp med lekser, leggetider og nattaklem - noe som ikke er en selvfølge for alle barn. Over 86 000 barn vokser i dag opp i en SOS-familie, 14 av dem bor i Bergen.  

- Guttene er en naturlig del av familien. Vi ser på oss selv som en vanlig familie, som tilfeldigvis bor her, sier Hans Petter Svege. 

Selv er han utdannet statsviter og har også noen år som tilsynsfører i barnevernet bak seg. Linda Hellevik har bakgrunn som sosialantropolog, feltarbeider i uteseksjonen og produsent av dokumentarfilm for barn og unge. Svege er tydelig på hvilke verdier han bygger papparollen på. 

- Jeg ønsker å være en fast og tydelig person som barna kan stole på og få hjelp av. En som gir kjærlighet og omsorg, slik at de føler seg trygge. Samtidig skal jeg være en voksen som også kan si nei og stå for det, sier han. 

Han innrømmer at de første tre-fire månedene var krevende – både for barn og voksne. Hver kveld i den perioden satte de seg ned og snakket om hva som var vanskelig, og hvorfor de laget de reglene og rutinene de gjorde. For eksempel at middag er klokken 16, lekser gjøres i en time etter skolen og begynner man på en idrett, så slutter man ikke igjen før man har gitt alt i ett år.  

I dag skilles seks av ti søsken når de plasseres i norske fosterhjem. I SOS-barnebyer får søsken vokse opp sammen.

Høster resultater 

Han synes det er godt å se at innsatsen gir resultater. Ikke bare i form av et velfungerende familieliv, familien er også gode på å feire små og store seire.  

- Vi ble utrolig glade da eldstemann kom opp i engelsk muntlig og fikk toppkarakter. I tillegg kom han inn på det studiet han ønsket. Det synes vi var skikkelig stort, sier Svege. 

Båndet mellom de fire ungdommene i huset er sterkt og ofte tas viktige samtaler uten at foreldrene trenger å blande seg. Han løfter også frem verdien av at brødrene får vokse opp sammen. I dag skilles seks av ti søsken når de plasseres i norske fosterhjem. I SOS-barnebyen i Bergen er det lagt til rette for søskenplasseringer, med inkludert faglig oppfølging og gode avlastningsordninger.  

- Når barn blir fratatt tryggheten ved at de må vokse opp uten mor og far, blir det lite stabilitet i livet. Mister de da også søsteren eller broren sin, ja da er de veldig alene i verden, sier Hans Petter Svege.

- Dette er ikke bare en gruppe snille kvinner som tar seg av noen barn. Våre mødre er dyktige, profesjonelle og omsorgsfulle.

Mayfer Tupaz, leder for SOS-barnebyers utdanningssenter
Stemningen var god da emosjonell intelligens stod på timeplanen for kommende SOS-mødrene på Filippinene. De har bodd og studert på senteret i tre måneder. Nå venter praktisk trening. Foto: Maja Brand
Stemningen var god da emosjonell intelligens stod på timeplanen for kommende SOS-mødrene på Filippinene. De har bodd og studert på senteret i tre måneder. Nå venter praktisk trening. Foto: Maja Brand

Godt kvalifiserte foreldre 

Som mann er han fortsatt i mindretall blant SOS-foreldrene. Til tross for at det de siste 20 årene er blitt stadig flere SOS-fedre i barnebyene i Europa, er det fortsatt langt flere kvinner som innehar SOS-foreldrerollen på verdensbasis. I en del land er det også utenkelig, på grunn av kjønnsrollemønstre, at en mann jobber som far, forklarer Mayfer Tupaz, som leder SOS-barnebyers utdanningssenter for nye SOS-mødre i Manila på Filippinene. 

 - Barna har da mannlige forbilder i de mennene som arbeider i og rundt barnebyene, som for eksempel ledere, leger, vaktmestere og lærere, sier Tupaz.  

Hun er opptatt av å fremheve kompetansen til SOS-foreldrene. Deres styrke, mot og forpliktelse. 

- Dette er ikke bare en gruppe snille kvinner som tar seg av noen barn. Våre mødre er dyktige, profesjonelle og omsorgsfulle, sier Tupaz. 

Imponert over mødrenes styrke 

SOS-foreldrene er kjernen i arbeidet i barnebyene, og det stilles høye krav til dem. De er parate til å gi omsorg til barn som kan være veldig kontaktsøkende, eller avvisende på grunn av vonde erfaringer. Noe av det viktigste for barn som har opplevd omsorgssvikt, er nettopp en fast relasjon til en trygg voksen, over tid. Med denne personen på plass, kan skadene gradvis rettes opp igjen. 

SOS-foreldrene er den trygge voksne. For mange barn den eneste ene. Og hver dag verden over høstes resultatene av deres innsats.Som fredsprisvinner Rigoberta Menchu så fint en gang sa det: «Takket være omsorgen fra SOS-mødrene utvikler barna selvtillit, og de lærer at de er verdifulle mennesker, som har rett til en bedre fremtid.»  

SOS-foreldre, geografisk fordeling.

Rollen er i endring 

Jobben som SOS-forelder har vært i kontinuerlig utvikling siden den første barnebyen åpnet i Imst i 1950. Mange foreldre arbeider fortsatt i tradisjonelle barnebyer med en håndfull barn per hus og ti-tolv hus lokalisert sammen. Men SOS-barnebyer utvikler stadig nye programmer og modeller for å sikre at omsorgen tilpasses hvert enkelt barns behov - enten det er for å hindre at familier splittes, eller for å gi omsorg til foreldreløse og barn som ikke kan bo sammen med mammaen og pappaen sin i kortere eller lengre perioder.  

Blant annet etableres det fosterhjem med SOS-foreldre i og rundt barnebyer i en del land.  Eller som i Norge, hvor barnebyen i Bergen eretablert rundt en kjerne av åtte fosterhjem. Andre steder er SOS-familier fullstendig integrert i helt vanlige boligområder.  

Møt ti andre SOS-foreldre som forteller sin historie.

- Gjør jeg noe feil, håper jeg barna forteller meg det.

SOS-mor Aida har ansvar for ti barn. Hverdagen er hektisk, men full av lek og glede. Se filmen fra Swaziland.

Våre tema