Når barn må ta voksenansvar

Da foreldrene døde fikk Nolwazi et tungt ansvar. Han ble omsorgsperson for sine seks yngre søsken. – Jeg er fremdeles et barn. Det er ingen enkel oppgave, sier han. Se filmen der Nolwazi forteller.

Mamma og pappa brått revet bort

I løpet av to uker mistet søskenflokken på sju, mamma og pappa. En bil i for høy fart traff foreldrene på vei til jobb og markedet. Mamma døde momentant av skadene, pappa på sykehuset to uker etter. Igjen sto søskenflokken, den yngste fem og den eldste 16 år. – Jeg var på skolen da ulykken skjedde. Vi kunne ikke tro det. De var unge og hadde ikke vært syke av den store sykdommen. Det var vanskelig å fatte at det kunne skje, forteller Nolwazi. Den store sykdommen som tar så mange liv, er aids.

Usikker fremtid

For barn som har opplevd å miste foreldrene sine, kan det bli en stor tilleggsbelastning å også måtte flytte fra hjemmet, nærområdet, venner og familie. I Nolwazi og søsknenes tilfelle var det også en risiko for at de ville miste huset til foreldrene hvis de ikke selv bodde der.

- Selv når jeg er sliten må jeg være sterk, så søsknene mine også kan være sterke, sier Nolwazi.

Enormt ansvar for en ung gutt

Søskenrelasjoner er viktig, spesielt for barn som har mistet foreldrene, og Nolwazi og søsknene ønsker å få vokse opp sammen. Samtidig er det å være den voksne omsorgspersonen, et stort ansvar for en 17-åring.

– Det er ingen voksne her som kan ta avgjørelsene, vi må finne ut av ting selv. Og selv når jeg er sliten må jeg være sterk, så søsknene mine også kan være sterke, sier Nolwazi.

Selv når jeg er sliten må jeg være sterk, så søsknene mine også kan være sterke, sier Nolwazi. Her med alle de seks søsknene. Foto: Bjørn-Owe Holmberg

Tett og god oppfølging

17-åringen går selv på skole, og hadde ingen mulighet til å kunne forsørge seg selv og søsknene gjennom jobb. SOS-barnebyers familieprogram i Eswatini støtter derfor familien med mat, skolegang og helseoppfølging. Det beste for barn er å vokse opp i sin egen familie. Men i tillegg til å sikre at barna overlever og får skolegang, er kanskje det viktigste tiltaket å sørge for Nolwazi får den støtten han trenger i hverdagen for å kunne ta omsorgsansvaret for de yngste. Søskenflokken har en fast familierådgiver, som kjenner barna og situasjonen deres godt, og som følger dem opp med jevnlige og hyppige hjemmebesøk. Det å vite at han ikke er alene, og at det er en voksen han kan snakke med og få råd og veiledning, gjør omsorgsoppgaven overkommelig. 

Barna er også heldige å ha besteforeldre og andre slektninger, samt gode naboer som stiller opp og er til stede for dem.

– Men uten støtten fra SOS-barnebyer hadde vi ikke klart oss, slår Nowalzi fast.

Langsiktig støtte

SOS-barnebyers familieprogram tilpasser alltid støtten ut fra hver enkelt families behov og muligheter. Alle får en individuell plan, men kortsiktige og langsiktige mål, hensikten er at familier på sikt skal kunne klare seg selv. Nowalzi er trygg på at de får beholde den tette oppfølgingen fra SOS-barnebyer så lenge de trenger det. For denne familien er målet at alle barna skal få en oppvekst med omsorg og skolegang slik at de får muligheten til å bli ressurssterke voksne som selv kan gi omsorg til sine barn og bidra til samfunnet sitt.

Tro på fremtiden

Det er mange daglige plikter, både for Nowalzi og de yngre søsknene. Alle må hjelpe til med både matlaging, klesvask, vedsanking og stell og pass av familiens geiteflokk, i tillegg til leksejobbing. Og det største ansvaret hviler på eldstemann. Først når dagen er over for søsknene, tar han fatt på sine egne lekser.

Det er viktig for Nolwazi at alle søsknene har rene og hele klær. Tøff jobb uten innlagt vann og strøm. Foto: Bjørn-Owe Holmberg
Det er viktig for Nolwazi at alle søsknene har rene og hele klær. Tøff jobb uten innlagt vann og strøm.
Nolwazi følger opp søsknene og skolearbeidet. Sine egne lekser gjør han etter at søsknene har lagt seg. Foto: Bjørn-Owe Holmberg
Nolwazi følger opp søsknene og skolearbeidet. Sine egne lekser gjør han etter at søsknene har lagt seg.
Barna har klart å beholde geitene, de krever også stell. Foto: Bjørn-Owe Holmberg
Barna har klart å beholde geitene, de krever også stell.

Det er tøft å miste foreldrene sine tidlig. Enda tøffere er det når man i tillegg til sin egen sorg, må fylle rollen til mamma og pappa for søsknene sine. Men kjærligheten søsknene imellom er sterk. Og Nowalzi vet at han ikke er alene i hverdagen. Han er en ressurssterk gutt, men ambisjoner om å bli lege. For som han sier: – Kan jeg redde mennesker, kan jeg bidra til at andre barn ikke mister foreldrene sine, slik vi gjorde.

Navnet er endret av hensyn til personvernet.

SOS-ambassadør Karina Hollekim var i Eswatini høsten 2019 i forbindelse med opptak til TV 2s Juleaksjonen. Der møtte hun Nolwazi og søsknene: - Jeg kommer aldri til å glemme de barna. De kommer til å være med meg i hjertet mitt for resten av livet!