- Det siste jeg tenker på før jeg legger meg, er skole. Yonas 11 år. Foto: George Kurian

- Skole betyr alt, men ofte er jeg så sulten at jeg ikke orker å gå

Malawi

Hele 85 prosent av barna i Malawi begynner på skolen i første klasse. Dette er historien om hvorfor vi likevel ikke kan juble.

- Mange av menneskene i området her dør. Derfor drømmer jeg om å bli lege. Jeg vil gi folk medisiner og hjelpe dem, slik at de kan leve, sier Yonas (11). 

Han har trukket inn i skyggen under trærne bortenfor jordhytta. Sola har kjørt gradestokken godt opp på 40-tallet. Hverken han, eller de fire søsknene har spist i dag. Kanskje kan det bli noe maisgrøt senere, hvis storebroren er heldig og tjener litt penger på en strøjobb. Steve (20) er god på å bygge gjerder. Men siden de aller fleste i dette området lever under fattigdomsgrensen, har naboene nok med å håndtere sin egen nød. 

- Hver dag er vi redde for at vi ikke skal klare å skaffe nok mat, sier Steve. 

Etter at foreldrene døde av aids, moren i 2006 og faren i 2014, er søsknene overlatt til seg selv. For Steve ble påkjenningen så stor at han droppet ut av skolen, og fortsatt sliter han med traumer. Men for Yonas og de tre andre føles skolen som en redningsplanke inn i en ny fremtid.  

- Det siste jeg tenker på før jeg sovner, er skolen, sier Yonas.  

Og det er derfor det kjennes så vondt de dagene han og søsknene må være hjemme. Det er dager hvor kroppen ikke lystrer fordi de er sultne, eller syke. Det er dager når klærne er ødelagt, eller i perioder de ikke har skolebøker. Dager som gjør at fremtiden rykker enda et hakk lenger unna. 

Vincent, John, Lynda og Yonas lever på storebror Steves strøjobber. Søsknene frykter at voksne skal ta fra dem den lille landjorda de arvet da foreldrene døde. Foto: George Kurian

Vincent, John, Lynda og Yonas lever på storebror Steves strøjobber. Søsknene frykter at voksne skal ta fra dem den lille landjorda de arvet da foreldrene døde. Foto: George Kurian

De vanskelige tallene 

Norge bruker 117 millioner bistandskroner på utdanningstiltak i Malawi, viser Norad-tall fra 2015. I tillegg gjør norske myndigheter en stor innsats i tre distrikter for å støtte jenters utdanning. Siden årtusenskiftet har andelen barn som begynner i grunnskolen økt fra 78 til 85 prosent. Og lese- og skrivekyndigheten blant unge er gått opp fra 68 til 75 prosent.  

Det hadde vært godt å kunne stoppet her. Slått oss til ro med tall som viser en formidabel satsing på å få folk på skolen. Men det finnes dessverre flere tall. Malawi kan nemlig vise til moderate, og på enkelte områder negative resultater innen utdanning.   

  • Mange av de som fullfører grunnskolen er funksjonelle analfabeter.  
  • I grunnskolen er det vanlig med én lærer på opptil 150 elever. 
  • Hver fjerde elev går samme klasse om igjen.  
  • Bare 28 prosent av jentene og 35 prosent av guttene når så langt som å fullføre 8. klassetrinn.
Det er ikke uvanlig at én lærer underviser opptil 150 elever. På denne skolen er det klasserom inne, ute under tak og under skyggefulle trær. Foto: Georg Kurain

Det er ikke uvanlig at én lærer underviser opptil 150 elever. På denne skolen er det klasserom inne, ute under tak og under skyggefulle trær. Foto: George Kurian

Barn så sultne at de ikke orker å gå på skolen

Mange av disse barna er i samme situasjon som Yonas og søsknene. De er så sultne at de ofte ikke orker å gå på skolen, og hvis de går er det vanskelig å konsentrere seg og faktisk lære noe. Derfor mener Phillip Tegha, nasjonal koordinator for familieprogrammene i SOS-barnebyer Malawi, at blikket må løftes ut av klasserommet og inn i lokalsamfunnet og til barnas hjemmesituasjon. Ved å styrke familier i krise, forebygge at barn blir forlatt og tilby gode alternative omsorgsløsninger, får barn den stabiliteten som er helt essensiell for at de skal få utbytte av skolegang og læring.  

-  Det er et enormt gap mellom et lite barn og myndighetene. I dag går utdanningsmidler i hovedsak til å styrke skoler. Utdanning er viktig for å drive landet vårt fremover, men når barna ikke kommer seg på skolen, forsvinner disse målene, sier Phillip Tegha. 

- Det er vondt å se de andre barna gå til skolen hver morgen. Jeg har så lyst til å være sammen med dem, leke og lære.

Rodney, 15 år

Rodney sluttet da faren ble syk 

Hvis han bare hadde kunnet gå på skolen! Rodney (15) trivdes så godt. Men etter at faren ble syk, er det helt umulig. Klærne er så hullete at det er flaut å vise seg i dem. Han har ingen skolebøker, og ikke har familien nok mais til å stille sulten til ham og de seks søsknene. Regningen etter farens to måneder lange sykehusinnleggelse, samt en alvorlig tørkeperiode forverrer situasjonen.  

- Det er vondt å se de andre barna gå til skolen hver morgen. Jeg har så lyst til å være sammen med dem, leke og lære, sier Rodney. 

Men hvordan skal han og de andre komme seg på skolen? Kanskje når tørken har gitt seg og de muligens klarer å dyrke litt på jordlappen sin igjen? Når faren, Luka, blir frisk? Han vet ikke.  

- Jeg synes det er så trist at barna ikke kan gå på skolen. Utdanning er viktig for familien min, sier Luka.  

Rodney (nr. to fra venstre) og søsknene måtte slutte på skolen da faren ble syk. - Det er vondt å se de andre barna gå til skolen hver morgen, sier han. Foto: George Kurian

Rodney (nr. to fra venstre) og søsknene måtte slutte på skolen da faren ble syk. - Det er vondt å se de andre barna gå til skolen hver morgen, sier han. Foto: George Kurian

Ingen enkel løsning 

I jakten på løsninger er det lett å konkludere med at matservering på skolen er veien å gå. SOS-barnebyer Malawi serverer mat på sine skoler fra november til mars. Norske myndigheter støtter flere skolematprosjekter i landet. Også på de offentlige skolene – som sliter med å skaffe kvalifiserte lærere - er det mat hver dag. Men problemet er, som Phillip Tegha i SOS-barnebyer sier, at når maten er spist, går mange av barna hjem.

- Løsningen ligger ikke i å gi familiene materielle ting opp i hendene.

Phillip Tegha, SOS-barnebyer

- Spørsmålet er om serveringen fører til læring. Skolene bruker mye tid på å lage mat, opptil to timer per dag. Så, ja, barna kommer på skolen, og ja, de spiser et varmt måltid – men de lærer ikke noe mer. Kvaliteten på utdanningen går ned, sier Tegha. 

Slik kunne han fortsatt. Det finnes en rekke eksempler på kortsiktige tiltak, men svært få eksempler på langsiktig investering i familier og lokalsamfunn.  

- Det er vondt å se hvordan mange av barna har det, men løsningen ligger ikke i å gi familiene materielle ting opp i hendene. Da vil de slutte å kjempe. Og da kommer hverken de, eller landet vårt videre, sier Tegha. 

Stiller krav til familiene

Og det er derfor SOS-barnebyer stiller krav til alle som deltar i familieprogrammene. Familiene må lage en plan for hvordan de selv skal komme ut av situasjonen, enten det handler om lånefinansiering, nytt tak, eller utdanning. Deretter velger SOS-barnebyer hvilke tiltak vi støtter, og på hvilke vilkår. Og det nytter: I fjor ble 55 prosent av familiene i våre familieprogram over hele verden selvstendige, slik at de kunne greie seg uten støtte. En familie er i gjennomsnitt 34 måneder i programmet. 

40 prosent av barna i Malawi er engasjert i en form for arbeid, for eksempel med å skaffe vann og mat til familien. Foto: George Kurian

40 prosent av barna i Malawi er engasjert i en form for arbeid, for eksempel med å skaffe vann og mat til familien. Foto: George Kurian

Yonas får støtte 

For Yonas og søsknene kan det for eksempel bli aktuelt med en plan som inkluderer en spare- og lånegruppe, medisinsk oppfølging, college til 17-åringen og skredder-utdannelse til Steve.  

- Vi kaller oss selv et fattig land, men folk utenfor Malawi kommer hit og ser muligheter. Hvorfor kan ikke vi se de samme? Spør Tegha. 

Han mener landet slites av en tankegang om at suksess er det samme som et liv i skjorte og slips, og ikke yrkesfag. Det er tanker han jobber for å endre.  

- Det finnes fremtidshåp. Vi har mange suksesshistorier om folk som har sett muligheter i livet, sier han. 

I oktober startet en flerårig kampanje for å registrere innbyggere. Bare to prosent av barna i Malawi er registrert ved fødselen, viser tall fra 2013. Nye ID-papirer blir blant annet nødvendig for å kunne gå på skolen.  

- Mange av de mest sårbare familiene får ikke med seg disse beskjedene. De kan ikke lese, de går ikke på møter og de er flaue over sin situasjon. Og, mest alvorlig, de blir forstått og unnskyldt av lokalsamfunnet. Dermed får de ikke ta del i utviklingen, sier Tegha – som fremover vil arbeide for at alle registrerer seg.

Det hender Tiwonge må forlate barna i seks timer om dagen for å finne mat, da er det ikke alltid Francis og Cynthia kommer seg på skolen. Eldstedatteren Patience droppet ut av skolen da hun fikk lille Wema. Foto: George Kurian

Det hender Tiwonge må forlate barna i seks timer om dagen for å finne mat, da er det ikke alltid Francis og Cynthia kommer seg på skolen. Eldstedatteren Patience droppet ut av skolen da hun fikk lille Wema. Foto: George Kurian

Drømmer om et liv på kontor 

Tiwonge vet ikke hvor gammel hun er, men hun vet nøyaktig når barna er født. Etter at mannen døde, er hun alene om alle inntekter. Noen dager er hun borte i seks timer på jakt etter belgfrukten Okra, som hun prøver å bytte i mais – så de i hvert fall skal få ett måltid om dagen. I de timene er barna alene hjemme, og da hender det skoledagen ryker. Det gjør den også når ungene er slitne etter å ha forsøkt å sove stående, på de tørre områdene som finnes, mens regnet har høljet inn gjennom det ødelagte taket.    

Det er ikke så lenge siden Francis (11) droppet helt ut av skolen, men etter at familien ble med i SOS-barnebyers familieprogram er han tilbake i klasserommet - når han orker. Han vet nemlig hva han vil med livet sitt. 

- Jeg har lyst til å bli manager på et kontor. Jeg var på et kontor en gang. Da så jeg noen mennesker bære papirbunker fra ett kontor til et annet. Og jeg så en mann som satt bak en datamaskin. Jeg håper at jeg en dag kan gjøre det samme, sier Francis. 

* Navnene er endret av hensyn til personvernet.

Barna i blindsonen 

  • 220 millioner, 10 prosent av verdens barn, lever uten eller står i umiddelbar fare for å miste omsorgen fra foreldre eller andre voksne.  
  • De fleste av Norges 12 samarbeidsland har dårlige og utdaterte systemer for registrering av barn. Barn som ikke telles, teller heller ikke når politikk skal settes ut i livet. Det er uvisst om utviklingstiltak når dem. 
  • Hvis ti prosent av verdens barn risikerer å bli stående utenfor utviklingstiltak, er det ikke mulig hverken å skape sterke og stabile samfunn, eller nå FNs bærekraftsmål. 
  • 10. november samler SOS-barnebyer hundrevis av mennesker til en markering foran Stortinget, hvor vi løfter barna i blindsonen frem for politikerne. 

Malawi 

  • Befolkning: 15 – 17 millioner, barn utgjør 59 prosent av befolkningen. Det er forventet at befolkningen vil øke til 40 millioner i 2040. 
  • Antall foreldreløse: 1 million barn har mistet én eller begge foreldrene. 700 000 på grunn av HIV/aids.  
  • Barnedødelighet (under 5 år): 71 av 1 000. 
  • 72 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.  

SOS-barnebyer i Malawi 

  • Vi har jobbet i Malawi i Afrika siden 1986, og driver et titalls programmer innen omsorg, utdanning og helse.  
  • Gjennom SOS-familieprogram styrker vi 8000 barn og familiene deres til bedre oppvekstvilkår. Blant annet deltar 1400 foreldre i spare- og lånegrupper etablert av SOS-barnebyer i Malawi.  
  • Vi driver fire barnebyer i landet, samt flere skoler, barnehager og helsestasjoner.  
  • Jobber aktivt med å påvirke myndighetene til å inkludere denne målgruppen barn. 

 

Våre tema