Det gode seiret til slutt
Reisen til Peru
Emil Okkenhaug (15) ble drept på Utøya. Midt i sorgen har familien funnet lindring i en SOS-barneby i Peru.
Den andre november 2012 er familien Okkenhaug i SOS-barnebyen i Juliaca. Det er Emil sin bursdag, og i dag skulle han ha fylt 17 år. Familien er på sin livs reise, ikke bare i antall kilometer, men også mentalt. Det er en reise for å hedre Emil og alt det han stod for. Målet er SOS-barnebyen, som det i skrivende stund er donert nesten 700 000 kroner til -i Emils navn.
Tilfeldighetene vil ha det til at denne dagen også er de dødes dag i katolske Peru. Så når familien sitter med hvert sitt tente lys ved et blomster- og kakepyntet alter med bilde av Emil på, når tårene renner fritt og det kjennes så bunnløst vond, men også så godt.
Når peruanske barn som selv strever med vonde historier om tap og sorg kommer bort og deler ut klemmer og godteri. Ja, da kjenner familien på en sterk fellesskapsfølelse på tvers av landegrenser. Derfor sier pappaen til Emil, Arne Okkenhaug, da han tar ordet: «I dag har det gode vunnet over det onde».
- Godheten seiret til slutt. For oss er det blitt tydelig hva som er viktig i livet. Og derfor vil vi gjøre det lille vi kan for at andre barn skal få et nytt liv, sier Arne Okkenhaug.
- En plikt til å bry oss
For Maria Okkenhaug (14), den yngste søsteren til Emil, kjennes det riktig og viktig.
- Når noe så fælt skjer og du står uten mulighet til å gjøre noe med det, men du kan hjelpe andre som har det vondt - ja, da må du det. Det er din plikt, sier Maria.
Og forteller at hun, storesøster Oda og foreldrene så hvor lite som skulle til for at barna de møtte i Peru ble glade. Hun så omsorgen og støtten de fikk – og hjelpen til å stake ut en retning i livet sitt, til tros for alt de hadde med seg i bagasjen. Å få være med på den støtten kjennes svært meningsfullt. I Juliaca delte familien blant annet ut trøyer fra sitt lokale fotballag Nessegutten i Levanger. I retur fikk de en landslagstrøye fra Peru med Emils navn på ryggen.
Derfor valgte de Peru
Familien Okkenhaug har vært faddere i SOS-barnebyer siden Emil var liten - for etter hvert to barn i Burundi i Øst-Afrika. I forberedelsene til begravelsen til Emil ble det klart for dem at like kjært som blomster ville det være med en gave til organisasjonen som hadde betydd så mye for Emil. Valget falt på Juliaca, hvor to av husene i SOS-barnebyen finansieres av trofaste støttespillere i Nord- og Sør-Trøndelag. I etterkant fikk også kjæresten til Emil et fadderbarn her.
I løpet av ett år kom det inn hele 350 000 kroner i Emils navn, inkludert 6000 kroner fra skolejoggen på Maria sin skole. I dag er summen doblet. Det hender for eksempel at Arne Okkenhaug, som jobber som psykiatrisk sykepleier, holder foredrag om hvordan det er å miste fotfeste i livet. I stedet for honorar ber han om en gave til den samme kontoen i SOS-barnebyer. Og nylig feiret han og faren, Alv Okkenhaug, henholdsvis 50- og 90-årsdag. I stedet for gaver, ga gjestene 60 000 kroner - også merket Emils navn.
- Jeg hadde ikke trodd det skulle komme inn så mye penger. Det er godt å kjenne på hvor mange mennesker som vil oss vel. Gavene er en trøst i sorgen. De er med på å lette byrden noe. Å vite at vi kan gjøre noe slik at barn som er i en vanskelig situasjon kan få et bedre liv, det er tilfredsstillende og godt, sier Arne.
Mange hundre får støtte
I dag finnes det elleve SOS-familier med totalt 64 barn i SOS-barnebyen i Juliaca, som ligger 3825 meter over havet sør i Peru. Behovet for målrettet innsats i dette området er betydelig. Her lever 42 prosent av befolkningen i fattigdom. De sosiale problemene i byen er store og mange barn har ikke mulighet for å gå på skole.
Kommunikasjonssjef Synne Rønning i SOS-barnebyer sier støtten fra familien Okkenhaug og lokalsamfunnet i Levanger har enorm betydning.
- Barn som har vært alene, eller som har trengt en ny familie har fått en trygg omsorgsperson, mulighet for skolegang og alt barn trenger for å utvikle seg. I tillegg har hundrevis av barn og deres familier fått støtte, slik at familiene har bedret helsesituasjon, barna har fått tilgang til utdanning og de voksne har fått støtte til å skape inntekter til familien. Familier i en svært sårbar situasjon er dermed bedre rustet til å gi barna sine omsorg. En uvurderlig støtte fra et lokalsamfunn i Levanger til et lokalsamfunn i Juliaca, sier Rønning.
Barn og deres familier fått støtte, slik at familiene har bedret helsesituasjon, barna utdanning og de voksne støtte til å skape inntekter til familien.
«En memoria de Emil»
På det som kalles Trønderhuset i SOS-barnebyen står det en plakett merket «En memoria de Emil» - til minne om Emil. Ann Mari Okkenhaug, moren til Emil, synes det er sterkt at navnet hans lever videre på den andre siden av jorda.
- Reisen til Peru var viktig for oss som familie. Det var gått over ett år siden Utøya og vi hadde vært gjennom rettssaken og Gjørv-kommisjonen. Da var det godt å kunne tenke på noe annet og få en ny dimensjon over livet, sier Ann Mari Okkenhaug.
Hun tror Emil ville vært veldig fornøyd med dem nå. Han var en gutt med et demokratisk sinnelag og som brydde seg om andre mennesker. Han var politisk interessert og reisen til Utøya i 2011 hadde han gledet seg til i mange måneder. Det var første gang han skulle på AUF-leir, og de var seks gutter som dro fra samme klasse. Bare fem kom tilbake. Emil var en av de siste som ble skutt ved pumpehuset på Utøya.
Familien tenker på ham nesten hver eneste dag. De har bevisst jobbet med at de ikke skal bli bitre.
- Det er ingen annen vei en fremover. Vi glemmer ikke Emil og han er med oss videre. Men samtidig kjenner vi på at det også er lov til å oppleve gode ting i livet. Det går an å ha gode dager, sier Ann Mari.
- Setter mer pris på livet
Datteren minner om ordtaket «tiden leger alle sår».
- Det ordtaket stemmer ikke. Selv om det ikke er sånn at jeg gråter hver dag som i starten, så tenker jeg fortsatt på Emil inni meg. Hver eneste dag. Nå, etter fem år, tenker jeg mye på hvordan livet hans ville vært, sier Maria.
Hun har bestemt seg for at hun vil tilbake til Peru, til barna i Emils hus. Derfor har hun valgt spansk på ungdomsskolen, sånn at hun lettere kan snakke med dem. 14-åringen husker spesielt historien til en av de foreldreløse guttene i SOS-barnebyen. Han var tidligere gategutt, eldst i søskenflokken og opplevdeat moren døde i armene hans.
- Når jeg tenker på at jeg selv har det fælt, så kan jegi stedet tenke på hvordan barn i Peru har det. Det er så mange sterke historier. Så mange barn som har det verre enn meg. Jeg setter mer pris på livet mitt etter turen til Juliaca, sier Maria Okkenhaug.
