Meny Lukk
Natashas to jenter i nasjonaldrakt hun har sydd. Etter at den fingernemme moren fikk opplæring i søm gjennom familieprogrammet kan hun spe på familiens sparsommelige inntekt med sømoppdrag. Foto: Katerina Ilievska

Den viktigste jobben

De løfter opp foreldre fra bunnløs fortvilelse og avmaktsfølelse. Familierådgiveren er den personen barn og voksne i SOS-barnebyers familieprogram i Pristina stoler aller mest på. I noen tilfeller den eneste de stoler hundre prosent på.

 Tekst: Torunn W. Gilje

– De er som familie. Jeg venter bare på at de skal gifte seg, så vi kan danse i bryllupene deres.

Natasha slår hendene sammen og ler varmt mot de to unge mennene som sitter i sofaen i familiens lille stue. Dusan og Dusan, ofte kalt Dusanene siden de ofte jobber i tospann, er familiens faste familierådgivere i SOS-barnebyer.

Når håpløsheten tar overhånd

På grunn av 30 prosent arbeidsledighet - 60 prosent blant unge - er barnefattigdommen høy. 18 prosent av befolkingen lever under fattigdomsgrensen. I mange familier er både boforhold og ernæring elendig. Mange foreldre opplever det daglige slitet for å dekke barnas behov som en kamp mot vindmøller. Etter hvert slutter mange å kjempe. Det spiller ingen rolle likevel. Derfor er familierådgivere som Dusanene og deres rolle så viktig. De skal ikke bare sørge for å dekke barnas fysiske behov – de skal endre tankesettet til foreldre som har gitt opp.

bilde

Grønnsaker og kyllinger

Natasha, mannen hennes Bojan og deres fem barn bor i Gračanica, et serbisk område i utkanten av Pristina i Kosovo. Det er få jobber å søke på for dem som er blitt arbeidsledige. Familien var i en svært vanskelig situasjon da de ble med i familieprogrammet i 2016. I tillegg til psykososiale tilbud og oppfølging har de blant annet fått drivhus og starthjelp til å komme i gang med grønnsaksdyrking og kyllinger. Natasha er flink med håndarbeid og har fått en symaskin og ekstra opplæring slik at hun kan tjene penger på å sy. Familien får klær, mat og skolemateriell gjennom donasjoner til SOS-barnebyer.

Familierådgiverne Dusan og Dusan har jobbet tett sammen siden familien ble med i SOS-familieprogrammet i februar 2016. På besøk tar de seg også tid til å sparke fotball og kjøre treveis stein-saks-papir med familiens yngstemann. Foto: Morten Ødegaard
Familierådgiverne Dusan og Dusan har jobbet tett sammen siden familien ble med i SOS-familieprogrammet i februar 2016. På besøk tar de seg også tid til å sparke fotball og kjøre treveis stein-saks-papir med familiens yngstemann.

Bygger tillit

Dusanene vet hva som er og har vært familiens utfordringer og slit. Når de kommer, blir de hilst velkommen som gamle venner. Dette oppriktige og mellommenneskelig likeverdige forholdet mellom familie og familierådgivere er vanlig i SOS-familieprogrammet, forklarer Ora Bytyçi, leder for SOS-barnebyers program i Pristina. De jobber mye med å bygge tillit og skape en god og trygg relasjon, sier hun.

- Familierådgiveren er den personen familiene stoler aller mest på. I noen tilfeller den eneste de stoler hundre prosent på. De blir nesten som en del av familien og vet etter hvert alt det er å vite. De blir ofte en veldig viktig person for familien og jobbtelefonen deres kan ringe ganske mye, sier Ora.

Noen som lytter og forstår

Familien er fortsatt sammen. Liridona ga ikke bort babyen sin. Familien leier to rom og kjøkken i et lite murhus. Mannen har fått yrkesopplæring og tar alle jobber han kan få. Likevel er det ikke mye igjen når husleien er betalt. De har akkurat kjøpt en ny vedovn til stua til 800 kroner – på avbetaling.

De fleste av familierådgiverne har sosionombakgrunn, eller de er psykologer, og noen har en helt annen faglig bakgrunn. De viktigste egenskapene er kanskje uansett empati og tålmodighet. I tillegg til de praktiske og konkrete tiltakene i hver familie, er det å bli lyttet til av noen som forstår og anerkjenner at de har det vanskelig, av stor betydning. Det er tydelig i relasjonen mellom Donika og Liridona. På hjemmebesøk setter de to kvinnene seg raskt ned og snakker fortrolig. Familierådgiverne har månedlige faste besøk hos familiene, men de voksne kan når som helst stikke innom kontoret for en prat. Liridona gjør det ukentlig.

– Barn som har en svært vanskelig livssituasjon, vil mest sannsynlig ikke lære stort på skolen, forklarer Ora Bytyç, leder for SOS-barnebyers program i Pristina. Foto: Katerina Ilievska
– Barn som har en svært vanskelig livssituasjon, vil mest sannsynlig ikke lære stort på skolen, forklarer Ora Bytyç, leder for SOS-barnebyers program i Pristina.

Ingen one-size-fits-all-pakke

SOS-barnebyer i Kosovo har base i fire ulike deler av Pristina og omegn og støtter 177 familier. Gjennom familieprogrammet styrkes godt foreldreskap, utdanning, yrkesveiledning, god helse og tilgang til helsetjenester, samt pedagogisk og psykososial støtte.

–  Vi jobber individuelt med hver familie og de ulike familiemedlemmene. For selv om mange av utfordringene er de samme, er mennesker forskjellige. De har ulike utgangspunkt og ulik personlighet. Vi jobber sammen med dem og kommer frem til løsninger sammen i stedet for en ferdig one-size-fits-all-pakke. Det øker sjansene for å lykkes, sier Ora.

Familieprogrammet som bro

SOS-barnebyer finansierer ikke selv alle familiens behov.

–  Vi kan ikke gi noen et nytt hus, men vi hjelper dem med søknadsprosessen slik at de kan få kommunal bolig. Mange foreldre er ikke klar over hvilke helsetjenester de faktisk har tilgang til, vi forklarer hva de har krav på og hvordan de skal går frem. Vi søker etter og finner samarbeidspartnere som kan dekke ulike behov for familiene, som klær, mat, skolemateriell og opplæring.

Da familien til Eliza ble med i familieprogrammet, var faren arbeidsledig og boforholdene deres elendige. Nå er situasjonen bedre. Foto: Morten Ødegaard

Da familien til Eliza ble med i familieprogrammet, var faren arbeidsledig og boforholdene deres elendige. Nå er situasjonen bedre.

Trygghet i foreldrerollen

Voksne som ikke vet hvor de skal få penger til det neste måltidet fra, som er redde for at de skal bli kastet ut av boligen, som ser at de ikke klarer å dekkes barnas grunnleggende materielle behov mister håp og fremtidstro.

- I en slik situasjon er det vanskelig å være gode foreldre.  Mange av dem var barn under krigen og har traumer fra det de har opplevd, eller har mistet skolegang. Flere av dem har selv opplevd omsorgssvikt, og vet ikke alltid hvilke behov barn har for nærhet, oppmerksomhet og stimuli. I den livssituasjonen de er i, har de heller ikke noe overskudd til å vise kjærlighet, sier Ora.

bilde
Keomi og Ehra

Foreldrene er ikke målet

Å skape nødvendige forandringer i familier skjer ikke av seg selv, og er heller ikke garantert uansett hvor mange tiltak som settes inn. Det må være en vilje hos foreldrene og et ønske om å gjøre noe med situasjonen sin. Ikke alle familier klarer det, innrømmer Ora Bytyçi.

–  I noen familier har ikke foreldrene denne kapasiteten. Men barna har det. Og fordi det er håp for at barna skal kunne klare seg, fullføre skolegang og få seg en utdanning eller jobb, støtter vi familien. Det er barna og ikke foreldrene som er vårt mål.

Les om hvordan lived snudde for Murat

Les også om hvordan familien til Keomi og Ehra fant veien ut av motløsheten.

Det er mange utfordringer i Kosovo. Les om hvordan vi jobber.