Da Daniel trykket på den store knappen

– Jeg er nok litt sånn her, sier Daniel Kjørberg Siraj og knipser ivrig i lufta med fingrene.

– Du mener utålmodig?

– Ja, litt utålmodig. Bare spør rådgiveren min.

Maktesløshet

24. februar i fjor er en sånn dag hvor mange kan gjengi akkurat hvor de var, og hva de spiste til middag. En sånn før- og etter-dag. TV-bildene av de russiske tanksene som rullet inn i Ukraina endret hele verdensbildet. Trengselen på togstasjonen i Kyiv. Kaoset, frykten. Familier i oppløsning. Kanskje stod du der og smurte deg en brødskive med brunost da den direktesendte krigen rullet over skjermen og alvoret gikk opp for deg. En følelse av at hverdagen slik vi kjente den, var over. Daniel Kjørberg Siraj, konsernsjef i Norges største boligbyggelag, har ingen slike spesifikke minner som har festet seg. Hvor var han den dagen? Aner ikke. Mest sannsynlig på jobb. Hvordan hørte han om krigen? Hvilke historier berørte ham? Ingen idé.

Det han husker, er alvoret.

– Jeg kjente på en maktesløshet. Her er det en stor supermakt som har som ambisjon å legge et naboland i grus. Å underkue dem med vold og våpen. De skal ikke få lov til å ha sin egen identitet, ikke lenger få tenke selv. Nå er det Russlands tankesett og verdensbilde som gjelder, sier Siraj som minnes at det slo ham at dette liknet tankegodset til Hitler før andre verdenskrig. Også han trodde man lenge at det var mulig å snakke til fornuft. Det kunne da umulig være så galt?

– Jeg skjønte med en gang at dette kommer til å påvirke Europa på en helt annen måte enn andre kriger og konflikter, for dette var så nært. Dette er mennesker vi har en relasjon til. Det er vårt naboland som invaderer et annet land, og de kommer ikke til å gi seg med det første. Og de første ofrene i en krig er alltid de små og uskyldige. Vi kan være opptatt av tanks og av bombing og soldater, men det er ungene som er verst ute i en sånn krig.

Fast bønnetema

Siraj kommer fra en misjonsfamilie i tjukkeste bibelbelte på Vestlandet. Han har klare minner om et kart de hadde hengende på bedehuset hvor det var festet en prikk på en by i Ukraina. Menighetens faste bønnetema. I denne byen bodde deres folk bak jernteppet.

– Jeg har jo vokst opp med at vi ikke sitter og lurer på om vi skal gjøre noe med ting. Jeg har en veldig ansvarsfølelse for å gjøre noe med en situasjon som er vanskelig. Hva kan jeg bidra med fra der jeg sitter? Noen ganger kan man bidra med lite, men nå sitter jeg i en posisjon der jeg kan bidra med litt mer. Og jeg tenkte umiddelbart: «Vi har penger, og så har vi en god samarbeidspartner i SOS-barnebyer som vi stoler på. Vi vet at hvis vi setter penger i arbeidet deres, så kommer pengene til å komme til de som trenger det uten at noen har forsynt seg av lasset.»

Siraj sier først at han tror han brukte litt tid på å dvele ved denne tanken. At følelsen av maktesløshet kanskje fikk litt feste i kroppen, og at det nok gikk noen dager før han tok opp telefonen og ringte til generalsekretær i SOS-barnebyer, Sissel Aarak. Den gang ei. Etter å ha bladd seg tilbake i kalenderen faller puslespillbrikkene fra torsdag 24. februar og ikke minst den påfølgende fredagen mer på plass. Allerede samme dag som invasjonen var et faktum, ringte han Aarak. Spørsmålet var kort og greit: «Hvis vi i boligbransjen klarer å samle inn noe penger til Ukraina, kan dere nyttiggjøre dere av det?»

– Hun ble litt satt ut. Hun hadde ikke rukket å tenke så langt sjøl ennå, ler Siraj.

Svaret fra Aarak var uansett klart: «Ja, vi har folk på bakken og det vil være enorme behov».

Kalenderen til Siraj viser at han egentlig skulle reist på et styremøte i Stockholm den påfølgende dagen, men ble hjemme i Oslo med sin koronasyke sønn. Tid til å tenke, men først og fremst tid til å handle. I kraft av å være konsernsjef i OBOS tok han et valg. Han bestemte seg for å trykke på den store knappen og la 17,5 millioner fra OBOS på bordet til en innsamling til SOS-barnebyers arbeid i Ukraina. Boligbyggerlaget har i vedtektene sine at 10 prosent av overskuddet hvert år skal gå til samfunnsnyttige formål, og en krig i Europa trumfet både ballbinger og ymse kulturtilbud. Han tenkte seg litt om, og så fikk han med seg et deleid datterselskap på å gi fem millioner kroner til. Så begynte Siraj å ringe.

Åtte verdifulle timer

Loggen viser at han var i gang klokka 08.03 fredag den 25. februar. 15 ulike samarbeidspartnere og kollegaer fra eiendomsbransjen fikk en telefon fra Siraj denne formiddagen.

– Hva sa du i telefonen?

– Jeg tror det egentlig var så enkelt som at: «Nå er det krig i Europa. Jeg har snakka med SOS-barnebyer. De har hendene, men mangler ressurser. Hvis vi som eiendomsbransje og aktører kan være med å stille med penger, så vet vi at vil hjelpe tusenvis av barn og deres nærmeste de kommende ukene og månedene med vår innsats. Så, hvor mye kan du bidra med?”

Det hjelper kanskje at Siraj mer enn andre er formet av kollektbøsser og altruistiske misjonsfortellinger. For den korte forespørselen må ha vært overbevisende. På sparket ble det bladd opp millioner av kroner. Noen måtte riktignok gå noen runder internt, men allerede kl. 15.49 samme ettermiddag hadde Siraj mobilisert over 50 millioner kroner. En sensasjonell stor sum med penger innsamlet på rekordtid. Tilbakemeldingene var unisone: «Takk for at du gir oss muligheten».

– Jeg tenker at dette viser at det bor veldig mye i folk. Det er mulig å mobilisere et stort folkelig engasjement om man bare får spørsmålet og blir utfordra. De fikk en anledning til å bidra, og da var det ikke vanskelig å si ja, mener Siraj.

– Så du kjente ikke bare på maktesløshet da, tydeligvis?

– Nei, fordi jeg vet at man alltid kan gjøre noe som gjør ting litt bedre. Alt som flytter verden i en bedre retning er bedre enn ingenting. Hvis alle sitter og lurer på om noen andre skal ta ballen, så blir ikke noe gjort. På dette tidspunktet, hadde ikke engang norske myndigheter begynt å komme ordentlig i gang.

Næringslivets ansvar

Det ene er summene som ble gitt der og da til SOS-barnebyers arbeid. Noe annet, og som kan være vanskelig å forutse, er ringvirkningene det skaper internt. Både hos OBOS og hos de andre private selskapene.

– Vi har merket et voldsomt engasjement og stor stolthet internt i organisasjonen, og det har jeg også hørt fra mange av dem som var med på å gi. Veidekke for eksempel, bidro med fem millioner kroner, det største enkeltbidraget de har gitt noen sinne. De har aldri før fått så mye positiv respons på noe de har gjort. Det betyr mye for de ansatte at bedriften og virksomheten de er en del av, ikke kun tenker finansielt. At det der med sponsorskap ikke bare er en gimmick og en markedsføringsstrategi, men at man tar ansvar uten å forvente noe tilbake.

Det har blitt sagt at den eneste positive følgen av krigen i Ukraina, er at den i mye større grad enn før har fått private donorer på banen. I Sverige satte for eksempel eiendomsmagnaten Roger Akelius i gang sin egen innsamling til UNHCR og Unicefs arbeid i Ukraina. Han matchet krone for krone og endte opp med å gi langt over én milliard.

– Er det ditt inntrykk at private selskaper tenker annerledes nå enn før om å bruke av overskuddet sitt på humanitære formål?

– Jeg er litt usikker på om trenden generelt sett er i positiv retning. Nå er vi jo inne i en tid der folk holder litt mer på pengene sine. Det er jo ikke sånn at folk der ute opplever at det har blitt videre rammer og lettere å få tak i sponsormidler til ulike initiativ. Så dessverre. Jeg tror nok fortsatt det er mange bedrifter som prioriterer aksjonæravkastning foran alt og ikke har dette som en systematisk del av sitt arbeid. Jeg mener alle bedrifter burde ha en pott som er avsatt til samfunnsnyttige formål, og da mener jeg ikke bare vekslepenger. Med store midler følger stort ansvar, og her er det et utappet potensiale. Jeg tror det er mange som kunne gjort mye mer.

Tiggerferd

Selv om Siraj utmerket godt vet at det var hans egen overbevisning og initiativ som satte i gang rekordinnsamlingen i fjor, snakker han konsekvent om «vi». Og vi kan gjøre det igjen vi, forsikrer han. Vi kan alltid trykke på den store knappen. Knipse litt ivrig i lufta med fingrene.

– Det er jo egentlig ikke så veldig vanskelig. Det eneste vi har bidratt med her, er å ta noen telefoner og betale ut noen penger. Den vanskelige jobben er det i dette tilfelle SOS-barnebyer som skal gjøre. Det er de som skal distribuere, systematisere og organisere. Vi kan skape den økonomiske tryggheten som skal til, så slipper de å gå på tiggerferd. Det er bare å innse at de har en lenger vei å gå enn meg. Jeg har tross alt alle telefonnumrene på kontaktlista mi, avslutter Siraj.